tirsdag 27. november 2012

Salme 31,18-20

18 Herre, lat meg ikkje bli til skamme,
          for eg ropar til deg.
       
          Lat dei urettferdige stå med skam
          og gå stille til dødsriket!
         
   
19 Lat lygande lepper tagna,
          dei som talar frekt mot den rettferdige
          med hovmod og forakt.
         
   
20 Kor stor di miskunn er,
          som du har spart til dei som fryktar deg!
          Rett framfor menneske har du vist di miskunn
          mot dei som søkjer tilflukt hos deg.


v. 18: "Å bli til skamme" er lida nederlag, gå på tap. Ingen ønskjer det. Me vil helst at ting skal lukkast for oss og gå bra.  Det er naturleg. Salmisten har det vanskeleg, og er redd for at alt skal gå gale for han. Han har dårlege odds. Berre Gud kan hjelpa. Difor ropar og ber han. 

v. 19 skildrar problemet: det er nokon som lyg på han, hovmodige og urettferdige folk som snakkar frekt om han. Han ber om at det skal vera dei skal bli ståande med skam, og at det er dei som skal gå stille til dødsriket, den ulukka dei elles ønskjer over andre. Me kan ikkje akkurat seia at han vil dei noko godt. 

v.20: Gud sparer si miskunn til dei som fryktar han, dvs dei som søkjer tilflukt hos Gud. Ingen andre plassar er vel gudsfrykt definert betre enn her.

torsdag 22. november 2012

Salme 31,15-17

 Men eg set mi lit til deg, Herre,
          eg seier: «Du er min Gud.»
       
   
16 Mine tider er i di hand,
          fri meg frå fiendar som jagar meg!
       
   
17 
Lat ditt andlet lysa over din tenar,
          frels meg i di miskunn!

Vers 15: Salmisten sannar at han trur på Herren, og uttrykker noko av det sterkaste eit menneske kan seia: "Du er min Gud!" At me frimodig kan sanna at Gud er vår Gud, kjem eine og aleina av at HAN seier at me er HANS. Han har skapt oss til seg, og i tillegg kjøpt oss tilbake til seg sjølv med Jesu eige blod. Me er hans i dobbel forstand. Hadde det ikkje vore for dette, kunne ingen ha sagt desse orda: "Du Gud er min Gud!"

vers 16 a er fullt av god sjelesorg. Mine tider betyr fortida, notida og framtida mi. Alt som har skjedd før i livet ditt av godt og vondt formar han som ein kunstnar til noko utruleg vakkert. Fortida kan aldri ta deg att og dømma deg, for Gud har ho i sine hender, og hans hender er gjennombora, og alle syndene dine er skjult i hans sår. At notida er i hans hender betyr at du er der, i hans hender her og no, og fordi du er der, vil han bruka deg til velsigning for din neste. Guds hender er fulle av lækjedom og kraft. Denne lækjedomen og krafta får du del i slik at du kan legga dine hender på dei sjuke og lækja dei. Så er det framtida di. Den er også under Guds kontroll. Han har ein plan for deg, og han leider deg etter den planen. Der framme ligg det store ting og ventar. Han veit om nokon som han vil frelsa og tena gjennom deg og dei gåvene du har fått, og han leider deg til dei. Før han tek deg heim, skal du få sjå store og ufattelege ting, ting du i dag ikkje kjenner.

v. 17 er ei bøn om å få leva under Guds gode smil. Den som har fått sola seg i kjærleiken frå Gud, som strøymer ut frå hans ansikt, vil alltid venda attende til Han. Dei er blitt agapeofile, avhengige av samfunnet med Gud, hans godkjenning, nåde og overstrøymande godleik.
"Frels meg i di miskunn."  Guds miskunn er Guds ømme medkjensle. Den dreiv Gud å ofra Jesus for vår skuld. Denne bøna om frelse som me les i dette verset, fekk sitt svar på Jesu Kristi kross. Der frelste Gud oss i si miskunn.


søndag 30. september 2012

Salme 31,10-14

  10 Ver meg nådig, Herre,
          for eg er i naud.
          Auget sløvest av bitter sorg,
          pust og kropp svinn bort.
       
   
11 Livet mitt endar i sorg,
          åra mine i klage.
          Min styrke sviktar
          på grunn av mi skuld,
          beina i kroppen svinn.
       
   
12 Eg blir til spott for fienden,
          til hån for grannane,
          ei redsle for dei som kjenner meg,
          dei som ser meg på gata, vik unna.
       
   
13 Som ein død er eg gløymd av menneske,
          lik eit kar som er kasta bort.
       
   
14 For eg høyrer mange som kviskrar
          – å, redsle på alle kantar! –
          når dei samlar seg mot meg
          og legg planar om å ta mitt liv.

v.10. Dette avsnittet er ei individuell klage. David ber om nåde fordi han er i naud. Han sørgjer over syndene sine, og den psykiske påkjenninga er så stor at han får vanskar både med å sjå og pusta. Avsnittet kan godt vera ei skildring av Jesu liding på krossen.

v.11.  Salmisten har gått inn i det mørke rommet, og er i eit uløyseleg gjeldsfengsel. Det er ikkje ein gong eit strime av lys som siv inn i sinnet hans. Han misser all kraft, og opplever livet som eit enorm nederlag.

v.12. Fiendar og grannar spottar og hånar han, og folk som er vitne til lidinga hans vik unna. Han er heilt einsam i livet. Men her er det ingen empati å henta, ingen sympati, inga forståing og ingen solidaritet. 

v.13. Han vert rekna som eit dødt menneske, som jo var tilfelle på Jesu tid for eit kvart menneske som gjekk gjennom gatene med ein kross på ryggen. Ein var vraka av alle. Eit ubrukeleg kar som berre var til å kasta.

v.14. Bak alt dette var det mange koalisjonar og alliansar, forhandlingar i det skjulte, avtalar og planar som pregar slike urettvise prosessar.


tirsdag 4. september 2012

Salme 31,7-9

7 Eg hatar dei som held seg til vind og fåfengd.
          Sjølv set eg mi lit til Herren.
      
   
 8 Eg vil jubla av glede over di miskunn
          fordi du har sett mi naud,
          du kjenner mi trengsle.
      
   
 9 
Du gav meg ikkje over i handa til fienden,
          men førte meg ut i ope land.

          v.7: "Vind og fåfengd" er metaforar for avgudar. Det hebraiske ordet for avgud tyder  "ingenting". At David hatar avgudsdyrkarar høyrest dramatisk ut, men saka er at han hatar og avskyr det dei driv på med. Å dyrka andre gudar enn den eine sanne Gud, er å frårøva Gud den ære som berre tilkjem han. Det er ei krenking på linje med at ein son skulle fornekta farskapen til faren sin. I våre dagar heiter det gjerne at me skal tolerera og syna respekt for andre religionar. Men då må eg presisera: Eg tolerer at dei finst og vil sterkt hevda at dei som trur på dei får rom til å utøva trua si, men eg tolerer ikkje innhaldet i desse religionane. Dei er løgnreligionar og fører menneska bort frå Gud og ikkje til Gud, og dei frårøvar Gud det som er hans ære og forteneste åleine, skapinga og frelsa.

v.8: David har erfart at Herren har synt han miskunn i vanskelege tider. Difor jublar han. Jubel er eit sterkt uttrykk for glede. Me ser det i våre dagar helst under idrettsarrangement som ein spontan respons på ein god prestasjon. Jubel kan ikkje planleggjast, den kjem frå hjarta som ein umiddelbar begeistring over det ein har observert eller gjort. "Miskunn" er eit uttrykk for inderleg medkjensle og sympati som fører til handling. Me kan også ofte føra medkjensle og sympati med andre som har det forferdeleg, men er ofte avmektige og kan lite gjera. Gud derimot har derimot kapasitet til å hjelpa. Slik er han annleis enn oss.

Herren "kjenner" trengslene våre. Når du går gjennom ei stor smerte, er Gud i det alt saman. Når du trur at du er heilt åleine med det vonde, då er Gud der. "Å kjenna" i Bibelen er nærast å vera eitt med. Når smerten er som størst, er Gud som nærast.

v.9: David ser tilbake. Han har vore hardt trengt i krig. Men Gud har hjelpt han og førte han ut i ope lende. "Ope lende" er eit uttrykk for "trygg fridom". Erfaring med Gud styrkjer trua.
Er Gud med i krig? Sjølvsagt er han det. Det er vel vanskeleg å tenkja seg at slagmarka er eit område der menneske er overgjeve til lagnaden sin heilt åleine. Er det ein plass der det er bruk for Gud, så er det på slagmarka. I 1. Samuelsbok kap 17,47 les me at "det er Herren som rår for krigen:"


mandag 27. august 2012

Salme 31,1-6

Til korleiaren. Ein salme av David.
         
   
 2 Herre, eg søkjer tilflukt hos deg,
          lat meg aldri bli til skamme!
          Fri meg ut i di rettferd!
         
   
 3 Vend øyret til meg,
          skund deg og redd meg!
          Ver meg eit vern og eit berg,
          ei borg til frelse!
         
   
 4 Du er mitt fjell og mi borg;
          for ditt namn skuld fører og leier du meg.
         
   
 5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg!
          For du er mi tilflukt.
         
   
 6 I dine hender gjev eg mi ånd,
          du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.

v.2: David søkjer tilflukt hos Herren og ber om å bli fridd ut or naud. Guds rettferd er eit viktig omgrep i Bibelen. Det er eit uttrykk for Guds gode vilje. Det er så viktig at me tenkjer rett om Gud. Han er ikkje vår motstandar, men han kjempar alltid for dei som søkjer tilflukt hos han. Å søkja tilflukt er eit uttrykk for TRU. Til skamme vert berre dei som fell frå Gud i vantru.

v.3a: Han ber om at Herren skal høyra på han og berga han, og at han ikkje må venta med å hjelpa. David føler det har hast. Og slik opplevest det når nauda vert veldig påtrengande. Det må skje noko fort. 

v.3b: Så ber han om at Herren skal vera eit vern og eit berg for han, ja, ei borg til frelse. Han veit nok at Gud ER alt dette, men eg tolkar denne strofa slik at han no ber Gud om å DEMONSTRERA at det er slik.

v.4: Her sannar han at han verkeleg trur på Gud, at han er den han har sagt han vil vera for David, og at han leier og fører han for sitt namn skuld. Dette er eit viktig dogme: Gud fører oss slik at HANS NAMN får ære gjennom det me gjer og det som skjer med oss. 

v.5: Nokre har påført David store problemer, og han sit pinn fast, som ein fisk i garnet. Han kan ikkje koma seg laus utan Guds hjelp, og han ber inderleg om utfriing. Guds barn opplever stadig at det er slik, særleg i land der forfølging er vanleg. Kristne vert lurte inn i feller, blir fanga og må gå gjennom tøffe ting. 

Jesus opplevde jo også dette. Dei la stadig feller for han, men dei kunne ikkje fanga han før i Guds eigen time. Då let han seg fanga for vår skuld, og han gjorde ikkje motstand. Han kunne aldri gjera noko på eiga hand. Han måtte alltid ha Fars sanksjon og leiing. Men på veg mot krossen var Far stille og passiv. Han greip ikkje inn, og Jesus møtte døden på krossen for vår skuld. Heile tida ropa han til Gud: skunda deg og hjelp meg. Ja, truleg bad han denne salme me jobbar med her. Men døden slukte han. Alt såg ut til å vera tapt. Men Jesus vart han bønhøyrd. Tredje dagen slapp dødens taket på han, og han sto opp att som den store og evige sigerherren. 

Kva er  snart? Det kan vera så mangt. 3 dagar var i alle fall snart nok til at Jesus i dag er vår alles frelse. 

v.6 kjenner me att som eit Jesussitat. Før han døydde ropa han ut: "Far, i dine hender overgjev eg mi ånd." Soningsverket var fullført, og Jesus gjekk til Far.  
Denne bøna er god å be for alle kristne, og særleg når livet vert pinefullt vanskeleg. Då er det godt å tillitsfullt overgje seg til Herren på nytt i tillit til at han vil løysa oss ut på ein eller annan måte, og må me døy, ventar Fars hender på den andre sida, og seinare, når Jesus kjem att, ei triumferande oppstode. 

mandag 13. august 2012

Salme 30,7-13

 7 Eg kjende meg trygg og sa:
          «Aldri skal eg vakla!»
       
   
 8 Herre, i din velvilje
          sette du meg på fast fjell;
          men så løynde du ditt andlet,
          eg vart gripen av redsle.
       
   
 9 Til deg, Herre, ropa eg,
          eg bad til Herren om nåde:
       
   
10 «Kva tener det til at blodet renn,
          at eg går i grav?
          Kan vel støvet prisa deg?
          Kan det forkynna din truskap?
       
   
11 Høyr meg, Herre,
          ver meg nådig!
           Herre, ver mi hjelp!»
       
   
12 Du vende mi dødsklage til dans,
          du tok sekkestrien av meg
          og kledde meg i glede.
       
   
13 Difor syng eg din pris og er ikkje stille.
           Herre, min Gud, eg vil alltid prisa deg.

v. 7: Kong David kjende seg trygg, litt for trygg, kan me seia Han tenkte: Ingenting vondt kan henda meg. Ingen storm kjem over meg. No er livet godt, og slik skal det berre fortsetja.  Han kjende seg sterk og usårbar. Men det var han ikkje. Ingen menneske er det. Saka er: Me er berre støv. Kjem det eit vindpust inn i liva våre, virvlar me hjelpelaust avgarde. 

Det einaste faste og uforanderlege i liva våre er Gud åleine og hans ord. Og han seier: "Trur du på meg, skal du ikkje rikkast, sjølv om livet skulle by på både stormar, orkanar og all slags uvær."

v.8:  Å vera kristen er ikkje det same som berre å ha medgang og siger. Det hender at Gud skjuler seg for oss. Ikkje for å bedrøva oss, men for å få å testa trua vår, om ho er ekte, for at me skal bli klår over veikskapar hos oss sjølve og få oss til å trenga nærare innpå han. 

Og så vil han gjerne læra oss å stola på hans ord og ikkje på kjenslene våre. For Guds ord forandrar seg nemleg aldri, men det gjer kjenslene våre. Dei er ingenting å stola på. 

Og hos David avslørte Gud ein veikskap: David bar på ei skjult redsle for sjukdom, død og undergang. Då Gud løynde seg for han, kom denne frykten opp til overflata. Det var viktig. For me kan berre gjera noko med dei problema me veit om.

v.9: Og David ropa til Gud og bad om nåde, og han argumenterte med Gud og sa at dersom han døydde, kunne han jo ikkje kunne vitna om Gud, så han såg ikkje meininga i det at han måtte døy i ung alder. Han kjende seg ikkje ferdig til å fara her i frå (v.10), og han trygla Gud om å bli høyrt og at om at Gud måtte syna han nåde og hjelpa han ut or situasjonen (v.11)

Slik kan me også argumentera med Gud når me ber, og Gud likar slik bøn godt.

 v.12: Og Gud greip inn i David sitt liv og gav han herleg lækjedom, og dødsklagen vart snudd til gledesdans. Det skulle gje godt mot til alle som føler at dei heng i ein tynn tråd over ein avgrunn. 

v.13: Denne erfaringa bar frukt i David sitt liv. Det løyste ut ein herleg lovsong i han, nemleg denne salma som me jobbar med, som etter den tid er blitt sungen i alle generasjonar, og som folk til alle tider kjenner seg att i. 

Jesus låg også langflat i Getsemanehagen og bad Far om å få sleppa undergangen. Han var så redd at han sveitta blod. Men for han var det ingen veg utanom smerten. Han måtte gjennom det. Alle våre synder måtte han bera med seg opp på krossen. Kvar av dei var som ei nål stukken inn i kroppen hans, og Guds straffedom over dei måtte han sona. Men då alt var fullført, og døden hadde forløyst han frå alle plager, var alle syndene våre borte. Ære vere Gud for det, og Far reiste han opp att frå dei døde og kledde han i glede.  Slik godkjende han Jesu Kristi frelsesverk som godt nok for alle menneske til alle tider.

Av den grunn kan me alle no prisa Gud, og det gjer me. Me teier ikkje, me er ikkje stille, men me prisar Gud med heile oss kvar einaste dag så lenge me lever, og seinare i all æv (v.13)


 




onsdag 8. august 2012

Salme 30,1-6

Ein salme. Ein song til tempelvigsla. Av David.
        
   
 2 Eg opphøgjer deg, Herre,
          for du drog meg opp,
          du lét ikkje fienden fryda seg over meg.
        
   
 3 Herre, min Gud, eg ropa til deg,
          og du lækte meg.
        
   
 4 Herre, du førte mi sjel opp frå dødsriket,
          du gav meg liv på nytt då eg var i grava.
        
   
 5 Spel for Herren, de hans trugne,
          pris hans heilage namn!
        
   
 6 Ein augneblink varer hans vreide,
          heile livet varer hans nåde.
          Om kvelden kjem gråt som gjest,
          om morgonen blir det gledesong.

v. 1: Salma er skriven til vigslinga av templet. Dette var ikkje bygd på Davids tid, og David laga salma til vigslinga av Salomos tempel.

Me skal også sjå denne salma i eit eit kristologisk og eit esjatologisk perspektiv. Då Jesus døydde og sto opp att, la han grunnvollen for eit nytt tempel bygd av levande steinar, kyrkjelyden. Dette templet er enno ikkje ferdig, og Salme 30 skal følgja oss gjennom heile byggeperioden til Jesus kjem for å henta oss heim til seg. Det skjer ikkje før folkeslaga er komen med i fullt tal, og før Israel og jødefolket har teke imot Jesus som Messias. Det ligg framfor oss, men ikkje så langt.

v.2: Å opphøgja Herren er å takka og hylla han og spreia gode rykter om han for andre menneske. David kjenner trong til det fordi Gud hadde berga han ut or ein situasjon som han ikkje kunne berga seg ut or sjølv. 

Det er sant for alle kristne: Gud har gjennom Jesus frelst oss frå synd og skuld og dom, noko som me ikkje kunne klara sjølv, for ingen kan gjera ugjort det som er gjort, og dagleg hjelper han oss med ting me ber om og med ting som me ikkje legg merke til i det heile tatt. Gud er i det heile veldig aktiv i liva våre. 

David hadde fiendar. Det har me også, men ikkje av kjøt og blod. Våre fiendar er først og fremst åndsmakter som vil føra oss ut i synd og ulukke. Men Gud vernar oss slik at dei ikkje får grunn til å gleda seg. Han held oss fast. Ingen kan riva oss ut av hans hand. Så lenge me held fast i Gud, held han fast i oss.

v.3-4: Det er tydeleg at David hadde vore dødssjuk, ja grava nær. Men han bad inderleg til Gud, og han vart bønhøyrt. Han vart lækt, ført opp frå dødsriket og fekk nytt liv.

Dette passar veldig godt på Jesus. Han var jo faktisk i dødriket og i grava, og vart reist opp att etter 3 dagar. Og ser me salma frå den synsvinkelen, så er det Jesus i vers 5 som gjennom David oppfordrar dei trufaste til å spela for Herren og prisa hans namn.

Me vert altså oppfordra til å spela for Herren. Ikkje berre syngja, men også spela, så lær deg å spela eit musikkinstrument. Gud likar musikk, han er musikkens far, og han vil gjerne ha fyldig og rik musikk når me samlast for å feira Jesus. 

Gud kallar barna sine for sine trugne. Dei er slike som trur og som trufast gjer det han ber dei om. Gud er trufast, og han forventar at borna hans også skal vera det, trufaste mot han og mot kvarandre. 

v.6: Gud er sint på synda. Ho bryt ned folk og fellesskap, og det vekker eit brennande harme i han. Det står om Jesus at han kom for å gjera ende på djevelen sine gjerningar og ta bort syndene våre. Difor råka Guds vreide han i staden for oss. Men denne ufattelege smerten varte berre ei lita stund, så var frelsesverket fullført, og den gode evigheten kunne starta for Jesus og alle truande.

Me er alle syndarar, og i sitt ord og gjennom ting som skjer viser han oss sin vreide og dom over dei tinga i liva våre som er prega av vondskap, ureinskap og egoisme. Når det skjer, blir me forskrekka, sannar syndene våre og vender oss bort frå dei. Då kjem Den heilage ande til oss og gjev oss god trøyst ved å syna oss til Kristus som døydde for oss og stå opp for oss, og når me ser Jesus, erfarer med Guds nåde i sjela, den nåden som aldri tek slutt. 

Så les me om sorga og gleda. Om kvelden kjem gråten som gjest. Kvelden står her for tider med sorg. Eg tenkjer på Maria Magdalena, Maria (Jesu mor), Johannes, Nikodemus og Josef frå Arimatea då dei tok Jesus ned frå krossen, sveipte liket og la det i grava. Det var ein kveld med hemningslaus sorg. Det var den kvelden då verda og livet stoppa heilt opp for alle Jesu vener. Dei hadde ingenting att. 

Men påskemorgon kom med gledesong. Då fekk dei sjå den oppstadne Jesus gjennom tårer, og etter den dag har han fylt alle sine truande vener med ei useieleg glede som aldri tek slutt, ei gleda som ber dei gjennom alle vanskar, økonomisk knappheit, sjukdom, forfølging, fare eller sverd. Alt tenar oss til det gode, skriv Paulus i Romerbrevet 8,28, og ingenting kan skilja oss frå Guds kjærleik i Jesus Kristus, vår Herre.

Eg tenkjer vidare på all den sorg og naud som denne verda hyser. Det er ingen ende. Tårene fløymer i eitt sett, og berre Gud ser dei og held tellinga med dei. Men for den som held seg til Jesus, lever i lyset og ber, skjer det under på under. Jesus går gjennom låste dørar, han lagar veg der det ikkje er veg, han lækjer der ingen andre kan. Han har nøkkel til alle låste dørar, og når du går med han, går du saman med den store nøkkelmannen. Ingen kan stenga han ute frå andre plassar enn frå sine eigne hjarto.

Og ein dag kjem Jesus attende. Det skjer snart. Då skal alle få sin rettferdige dom, og Gud sjølv skal gjera ende på vondskapen, døden og sorga. Dei første ting skal vika bort, og Han skal skapa ein ny himmel og ei ny jord der rettferd bur. Sola og månen skal ikkje vera meir.  Gud sjølv skal lysa for sine barn, og han er ei sol som aldri går ned.



tirsdag 31. juli 2012

Salme 29,9b-11

9 Herrens røyst får hindene til å kalva,
ho gjer skogane snaue.
Alt i hans tempel ropar: «Ære!»
10 Herren tronar over himmelhavet,
Herren skal trona som konge for alltid.
11 Herren gjev folket sitt kraft,
Herren velsignar folket sitt med fred.

9 Herrens røyst får hindene til å kalva,
ho gjer skogane snaue.
Alt i hans tempel ropar: «Ære!»

10 Herren tronar over himmelhavet,
Herren skal trona som konge for alltid.
11 Herren gjev folket sitt kraft,
Herren velsignar folket sitt med fred.

V.9: "Alt i hans tempel" er eit uttrykk for alle truande menneske. Dei har det kjennemerket at dei alltid ærer Gud, prisar og takkar han for den han er og for alt han gjev.

V.10: Himmelhavet er truleg eit uttrykk for atmosfæren som dekker jorda som havet dekker  havbotnen. Salmisten vil gjerne skildra for Guds totale herrevelde. Han gjer autoriteten og krafta si gjeldande over alt.

V.11: Denne krafta gjev han folket sitt, og den treng me, for me kan ikkje gjera Guds gjerningar utan i Guds kraft. For me har som oppgåve her i verda å hevda Guds rett på land og hav, i by og bygd, i djupe skogar og i ørkenområda, der nomadestammene vandrar frå vasskjelde til vasskjelde.

For at me skal kunna stå i dette, treng me hans fred, hans "shalom". Denne freden er ikkje fråvere av konflikt, men den indre harmoni me får når me overgjev liva våre heilt til Gud og underordnar oss hans ord i alle ting. Denne freden gjev oss ein stabilitet og ei tyngd som gjer at ein vert ståande fast i livet sine mange stormar utan å falla frå Gud i synd og vantru.

fredag 27. juli 2012

Salme 29,3-9

Dette avsnittet har til overskrift "Herrens røyst". Gud talar til oss gjennom naturfenomen. Dette kalla me "den allmenne openberringa", den som alle menneske kan forstå utan å høyra evangeliet. Me kan lesa meir om dette i Romerbrevet kapittel 1 frå vers 18. Gud talar gjennom øydeleggjande naturkrefter. Han knekker og splintrar sedertre på Libanon, og får Sirjonfjella til å hoppa (jordskjelv), han spreier eld og gjer skogane snaue. Slik talar han til menneska om sin dom over synd. Når slikt skjer, er det et kall frå Gud til omvending. Men det er også han som velsigner oss med alt godt og får hindane til å kalva. Eit nyfødd liv er eit mirakel av Guds ord som fortel oss om Guds stordom og omsorg for oss. Mange trur og seier at Gud ikkje straffar oss. Men det er feil. Han straffar oss,ikkje for å bedrøva oss, men for at me skal gå i oss sjølve, sanna syndene våre og venda om til han. Men Guds velgjerningar er alltid større enn hans straffedom, tusen gonger større.

onsdag 25. juli 2012

Salme 29,1-2

Ein salme av David.
       
          Gudesøner, gjev Herren ære!
          Gjev Herren ære og makt.
         
   
 2 
Gjev Herren den ære hans namn skal ha,
          bøy dykk for Herren i heilag prakt!

          

v.1: Gudesøner kan vera englane (jmf Jobs bok kap.1), men kan også vera eit uttrykk for menneske i og med at me er skapte i Guds bilete. Eg får for det siste alternativet. Det er lite naudsynt å oppmoda englane til å lova Gud, dei gjer det med glede heile tida, er oppslukt av å æra Gud, men det er heilt naudsynt å oppmoda menneska til å gjera det, for me gløymer det heile tida og vender hjarta og sinn mot det som høyrer denne verda til, det prosaiske, og ofte mot det syndige, og dersom me ærar nokon eller noko, rettar me beundringa mot oss sjølve, andre menneske, vitenskapen eller kunsten. Me ærar det skapte framfor Skaparen. Slik er det falne menneske. Men her vert me oppmoda om å venda om til Gud og gje HAN ære og makt, for det er han som fortener det, og ingen andre.

Gud har all makt i himmel og på jord. Det viktigaste med dette er at HAN HAR UINNSKRENKA MAKT TIL Å TILGJE OSS SYNDENE VÅRE. Men då må me overgje fortida vår, livet her og no og framtida i hans hender. Gjev me han makt, attreiser han oss som sanne søner og døtre og let fritt koma til seg når det måtte høva for oss, og me får vera med han så mykje me ønskjer det. Me er blitt barn i hans hus. 

Den som gjev Herren ære ved å følgja hans ord og prisa hans namn, opplever at Guds kraft aukar på i livet. Ein får autoritet i den åndelege verda, og folk opplever seg tiltalt av Gud når ein snakkar, demoniske makter må vika når ein byr dei og sjukdomar må sleppa taket i møte med Guds lækjande kraft i den kristne

v.2: Herrens namn skal ærast frå sola står opp til ho går ned, meiner eg det står ein plass. Han skal ærast for å ha skapt oss og alle ting, for at han tek vare på oss og held alt oppe med sitt ord, at han har frelst oss, at han sender oss ut i verda for å tena han i hans kraft. 

Å bøya seg for Herren er å anerkjenna hans autorietet over sitt eige liv, og ta inn over seg det han talar til samvitet om. Gjer me det, kler han oss i heilage klede. Han ber oss ikkje om å lappa på livet og gjera så godt me kan, men han tilreknar oss Jesu rettferd av nåde. Den som ser og forstår dette, er eit lukkeleg og fritt menneske.


mandag 23. juli 2012

Salme 28,6-9

  6 Velsigna er Herren,
          for han høyrer mi bøn!
        
   
 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
          mitt hjarte sette si lit til han, og eg fekk hjelp.
          Hjartet jubla, med song vil eg prisa han.
        
   
 8 Herren er eit vern for sitt folk,
          ei tilflukt som bergar den han har salva.
        
   
 9 Frels ditt folk og velsigna din eigedom!
          Ver du deira hyrding
          og ber dei alltid!

 v.6: Representerer eit vendepunkt i salma. Klage blir vendt til lovsong. Mange salmer har eit slikt vendepunkt. Salmisten har bore fram bøna si, så får han svar, og responderer med å velsigna Herren. 

David velsignar Herren. Å velsigna betyr rett og slett å tala vel om, eller tala vel til nokon. Når me betrur Herren at me set pris på han, velsignar me han. Andre omsettingar har valt "lova vere Herren". Det er eitt og det same. Uttrykket som er brukt på hebraisk kan omsetjast på begge måtar. 

Han velsignar Herren fordi han er blitt bønhøyrt. Kontakten mellom han og Gud er gjenoppretta, og det er ein lovsong verd.  

v.7: er eit sterkt og fint personleg vitnemål. Det går att overalt i Salmane at Gud vernar folket sitt, og når dette går frå teori til erfaring, blir me glade, og me prisar Gud med song. 

I vers 7 utvidar David det som han har erfart til å vera ei sanning som gjeld for alle som trur. Han bergar den han har salva. I GT var det kongen, øvstepresten og profeten som var salva. I NT er alle truande salva av Den heilage ande. I 1.Korintarbrev 1, 21 les me "Men den som grunnfester både oss og dykk i Kristus, og som har salva oss, det er Gud", og i 1. Johannesbrev 2,20: "Men de er alle salva av Den heilage og kjenner sanninga." 

v.9 er ei fin bøn å be. Den frelsa det er snakk om her er utfriing av all type naud og fare. Det treng me å be om for kristne. Ofte er dei i ein utsett posisjon, som me har snakka om før. Når Herren velsignar vert det som er lite, stort. Brødunderet lærer oss alt om dette. Me treng at Herren velsignar orda og liva våre slik at det vert til mat for mange. 

Til slutt ber han om at Gud skal vera hyrding for folket sitt og bera det framover. Det er ei bøn om nærvær, leiing og det å gå framover i Guds kraft. Slik kan me be for kvarandre. 



 

 

lørdag 21. juli 2012

Salme 28,1-5

Til deg, Herre, ropar eg.
          Mitt berg, tei ikkje, vend deg ikkje frå meg!
          Svarar du meg ikkje,
          blir eg lik dei som har gått i grav.
         
   
 2 Høyr mi bøn når eg ropar til deg om hjelp,
          når eg lyfter hendene mine
          mot Det høgheilage i ditt tempel.
         
   
 3 Riv meg ikkje bort med dei skuldige,
          med dei som gjer urett.
          Dei talar venleg med sin neste,
          men har vondskap i hjartet.
         
   
 4 Gjev dei att for det dei har gjort,
          for deira vonde handlingar!
          Gjev dei att for det hendene deira har gjort!
          Lat dei få det dei fortener!
         
   
 5 For dei kjenner ikkje Herrens gjerningar,
          det han gjer med sine hender.
          Han skal riva dei ned
          og ikkje byggja dei opp 

v.1-2: David ropar til Herren og ber han om ikkje å venda seg frå han. Samfunnet med Gud var sjølve livet for David, og dersom han mista dette samfunnet, ville han bli som eit dødt menneske. Han var det som me i dag vil kalla for ein sann kristen. 
Han løfta hendene mot "det høgheilage" i Guds tempel, dvs. mot Gud sjølv, mot den plassen der Guds vreide over Davids liv vart utsont ein gong kvart år med det offeret som øvstepresten bar fram for han, for seg sjølv og for folket. For oss som lever i den nye pakt er denne plassen Jesu Kristi kross syndene våre vart utsletta ein gong for alle av Jesus, Guds lam, som kom for å bera bort all verdas synd. Pga Jesus har me grunn til å tru at bønene våre når fram til Far, og pga Han får me koma til Far i heilage klede og nyta fellesskapet med han. Jesus er svaret på Davids bøn. 

v.3: Alle menneske er skuldig til evig fortaping. Slik er det fordi alle gjer urett. Ingen kan me sitt eige strev vega opp for syndene sine. Den som har synda èin gong, har brote lova og kan ikkje koma inn i himmelriket utan å innrømma syndene sine, venda om frå vondskapen og falskheiten sin og stola på Jesu frelse. Alle andre vil bli bortviste av Gud. David ber om å få sleppa ein slik lagnad. Han tek ikkje frelsa som ein sjølvsagt ting, og ser at om ikkje Gud vaktar han, vil han ikkje kunna klara å bli ståande i nåden. Kristne i dag syner lite av denne innsikten. Dei tek frelsa som noko sjølvsagt. Det er eit dårleg teikn.

Ikkje mange, kanskje ingen, predikantar talar over vers 4-5 i dag.  Går det an å be Gud om å straffa dei som gjer vonde handlingar? Er ikkje det lite fromt? Bør me ikkje heller be han om å frelsa dei? Vel, det eine treng vel ikkje utelate det andre. For det er viktig at dei som ruler med vondskapen sin blir stoppa og straffa av Gud, for møter dei ikkje Guds dom, vil dei aldri finna på å søka Guds frelse. "Dei kjenner ikkje Herrens gjerningar" betyr at dei ikkje anerkjenner Herrens gjerningar. Dei hevar seg over Gud og innfører sine eigne reglar kun til fordel for seg sjølv. Det er vondskap, og det er legitimt å be Gud om å straffa slike folk, for dei utøver stor skade med gjerningane sine, og i våre dagar er dei mange. Folk som våre dagar driv med mafiaverksemd, menneskehandel, forfølging av minoritetar (og særleg av kristne), og korrupsjon treng at Gud riv dei  ned og ikkje byggja dei opp.
 

 

torsdag 19. juli 2012

Salme 27,11-14

  
   
11 Herre, lær meg din veg
          og lei meg på jamne stigar, for eg er omgjeven av fiendar.
        
   
12 Gjev meg ikkje over til grådige fiendar!
          For falske vitne står opp imot meg,
          menn som trugar med vald.
        
   
13 Men eg er viss på at eg skal sjå
          kor god Herren er, her i livsens land.
        
   
14 Set di von til Herren!
          Ver frimodig og sterk,
          ja, set di von til Herren!

v.11: Når me har rota oss bort, er det heilt legitimt å spørja kjentfolk om vegen. Ikkje noko flaut i det. Tvert om. Det er klokskap. I den åndelege verda er Jesus kjentmann. Skal me finna fram til Gud og nå hans mål med liva våre, må me be Jesus om leiing. Og Jesus svar på vår bøn er: "Følg meg!" Det er ingen annan måte å nå fram til Gud og hans mål med liva våre enn å følgja Jesus og pleia nærkontakt med han. Å tru på Jesus er å tru på han slik at du følgjer han. Me må følgja han som kjenner vegen, og då må me gå der han går og leva som han gjorde medan han var i mellom oss. Kor går Jesus idag? Som alltid går han til dei fortapte og ulukkelege for å kalla til omvending og etterfølging, og formidla himmelsk kraft og kjærleik inn i folks liv. Det er å gå "jamne stigar". Det er trua og kjærleikens veg. Jesus har ingen interesse av at du skal snubla deg gjennom livet, men at du skal gå med faste steg utan falla for kvar meter du bevegar deg. Lever du i tru og kjærleik, vil dette gå bra. Men fjernar du deg frå Jesus og begynnar å leva for deg sjølv og dine eigne interesser, blir falla og skadane mange. Då er du i fiendens vald, for han er aldri langt borte frå deg, og Jesus er den einaste som kan verna deg mot hans listige åtak (Efesarbrevet 6,11 ff).

v.12: Guds barn er i verda men ikkje av verda. Forfølging og falske vitnemål er ein del av familiens kår, i alle fall så lenge familien gjer det han er kalla til å gjera: forkynna evangeliet, tala dei undertrykte si sak, løfta opp dei fattige, lækja dei sjuke og setja fri dei som er bundne av djevelen. Den som driv på med slikt, får kjørt seg. Han/ho handlar i strid med det folk flest oppfattar som sant og rett og godt, og det dukkar opp ein trong i dei til å kritisera eller sogar kjempa mot slike  "trongsynte" kristne, og dei kan bli skikkeleg urimelege, og som me veit, i mange land og kulturar endar det opp med vald. Mange titusen (nokre meiner så mange som 160 000) kristne vert drepne for trua si kvart einaste år. Dette er menneske som har nådd målet, som går inn i "landet åt dei levande", der dei uhindra får sjå kor god Herren er (v. 13). I den norske omsettinga skriv dei "HER i livsens land." Men dette ordet HER finn eg ikkje i nokon andre omsettingar. Der er det tydeleg at "livsens land" ikkje primært er HER, men DER. Likevel: Guds rike er kome nær, og det evige livet startar her. Ved trua på Jesus lever me i alt det som ein dag skal koma i kraft og herlegdom, og himmelens krefter og Guds søte nærvær kjem til oss porsjonsvis medan me følgjer Jesus på vår reise gjennom jordlivet.

v.14 er igjen ei oppfordring om å venta på Herren, at han skal gripa inn i liva våre og syna kva Han er god for, eller at han skal koma igjen for å døma levande og døde. Dette er ikkje tome ord. Ingen av dei som ventar på Herren skal bli til skamme. Difor kan me vera sterke og uforsagte og gå framover med stor tillit til at Jesus er med oss og stadfestar ordet me deler ut med under og teikn av ulike slag.

onsdag 18. juli 2012

Salme 27,7-10

 7 Høyr, Herre! Eg ropar høgt.
          Ver meg nådig og svar meg!
        
   
 8 Eg kjem i hug at du har sagt:
          «De skal søkja mitt andlet.»
          Ditt andlet søkjer eg, Herre.
        
   
 9 Løyn ikkje andletet for meg!
          Vis ikkje din tenar bort i vreide,
          du som har vore mi hjelp.
          Gud, min frelsar,
          støyt meg ikkje frå deg, forlat meg ikkje.
        
   
10 Om far og mor forlèt meg,
          vil Herren ta imot meg.

v.7: David ropar høgt til Herren. Det er eit uttrykk for intens bøn.  Det står mykje om å ropa i Bibelen. Dei som er i naud ropar til Gud (Salme 107), serafane i himmelen ropar til kvarandre "Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot", evangelistar ropar på høgdene. Hos oss er det stillfarande eit ideal når me skal uttrykka oss for Gud og kvarandre. Men ikkje i Bibelen. Der er det legitimt å ropa og trykkja på når du ber, lovsyng eller forkynner evangeliet. 

David veit at han fortener ikkje hjelp frå Gud, men han appellerer til Guds nåde. Gud har sjølv kopla bøna og nåden. Me les hos profeten Sakarja at Gud vil ausa ut over Israel "bøna og nådens Ande". Bøna er i seg sjølv ein nåde, og når me ber, ber me til Gud som er full av nåde. Men me treng Anden for å forstå dette, for han er sendt oss for å tolka Guds hjarta for oss, for at me skal kunna lesa av og forstå det som er i djupet av Gud, og der finn me den godleiken me er skapte for og som me lengtar etter å svømma i. 

I vers 8 svarar Gud David. Og svaret kjem i form av ei påminning. Gud minnar David om ordet sitt. Slik svarar Gud både titt og ofte dei som ber.  Me har alltid våre førestellingar om korleis Gud skal hjelpa oss, men Gud ser lenger og djupare, og han vil ha oss med på det han held på med, og difor svarar han med å openberra nye sanningar i Ordet for oss. Johannes døyparen opplevde dette i fengslet. Han ville så gjerne at Jesus skulle demonstrera sin messianske gjerning med å koma å fri han ut, men Jesus svara han med å minna han om eit ord frå Jesaja, og dette ordet gav Guds villmann den hjelp han skulle ha. I Salme 107,20 les me at Gud "sende sitt ord og lækte dei og fria dei frå grava."


Og dette er også mitt vitnemål. I djup naud hjalp Gud meg ved å minna meg på eit ord frå han eg hadde høyrt. Det gav stor forløysing.

"De skal søkja mitt andlet," var ordet som kom til David. Det gav bøna ein ny retning. Når me ber er me ofte fokusert på det som me manglar. Slik misser me perspektivet. For det handlar ikkje om oss og våre behov. Det handlar om Gud og hans brennande ønske om å ha fellesskap med oss. Gud inviterer oss inn i sitt fellesskap, og når me "ser" lyset og gleda i Guds andlet, hans aksepterande smil, og høyrer hans "du er min", då blir det som før var stort, smått, og det som før var smått, stort. I Salme 23 får me dette illustrert så fint i vers 1 når David skriv: "Herren er min hyrding, EG MANGLAR INGENTING." 

v.9: Så blir det berre èin ting som vert viktig for han å be om, om å få sjå Gud, om å få finna roen innved Guds hjarta, om ikkje å bli bortvist frå han som han har levd med, tent og elska i årevis. For eit truande menneske er det berre èin ting som er farleg: Å stella seg slik at ein kjem bort frå Gud i sitt hjarta. Det skjer når ein avviser Guds ord. Og den som det gjer, vil bli vist bort frå Gud på den siste dag. David skjelv ved tanken. Men ingen er så store i Guds rike at ein ikkje kan falla. Det visste David etterkvart alt for godt. Det er eit teikn på eit sunt åndsliv at ein erkjenner at dette kan skje. Det skal hjelpa oss å sanna syndene våre, og avvisa alt som vil inn i liva våre som ikkje er av Gud. 

v.10 er et ord rett inn i vår tid. Så mange barn i våre dagar veks opp utan dagleg kontakt med èin av foreldra, og ofte er det far som manglar. Den anglikanske presten Mark Stibbe snakkar om "den farlause generasjonen", og han har skrive ei framifrå bok som nyleg kom ut på norsk: "Far, hvor er du?" (Prokla-Media/Luther 2012). Dei siste åra har han leida organisasjonen Farther`s House Trust (www.fathershousetrust.com) der alt handlar om å møta den farlause generasjonen (i England er situasjonen enno verre enn i Noreg)  med Guds gode og sterke farsskap. Å lytta til Stibbe når har forkynner om dette (og mangt anna) er ei stor oppleving. Han er ein mann som har opplevd dette sjølv, og han har ein stor bank av forteljingar å dela frå om menneske som har fått fylt tomromma sine med Gud, som er Far for alle, og som har opplevd sjeleleg og kroppsleg lækjdom då Gud kom inn. 

Mark Stibbe under ein konferanse i IMI-kirken i Stavanger 6.-8. juni i år


tirsdag 17. juli 2012

Salme 27,4-6


   
 4 Eitt bed eg Herren om,
          dette ønskjer eg:
          å få bu i Herrens hus
          alle mine dagar,
          så eg kan sjå Herrens venleik
          og vera i hans tempel.
        
   
 5 Han gøymer meg i si hytte
          på den vonde dagen.
          Han løyner meg i sitt telt.
          På berget lyfter han meg opp.
        
   
 6 No ragar mitt hovud høgt over fienden ikring meg.
          Med jubel vil eg bera fram offer i hans telt.
          Eg vil syngja og spela for Herren.

Det som står i vers 4 er David si hovudbøn. Det er den eine tingen han ber om framfor alle andre ting. Dette minner om Jesu ord til Marta. Søstera Maria hadde sett seg ned med Jesus for å prata, medan Marta laga mat. Marta syntest dette var feil og kom bad Jesus om å sei til Maria at ho måtte hjelpa til med det praktiske. Då sa Jesus til Marta: "Du gjer deg strev og uro med mange ting. Men EITT ER NAUDSYNT, Maria har valt den gode delen, og den skal ikkje takast frå henne."  

David hadde, som Maria, forstått at det einaste som er naudsynt for oss menneske er å leva nært inn til Gud. Når me gjer det, ser me kor VAKKER Gud er. Dette er ikkje lett å forklara, men for den som erfarer Guds godleik og tilgjeving i sjela, har på ein måte ei ESTETISK oppleving. Og det å vera i Guds tempel er eit uttrykk for å vera i denne atmosfæren OVER TID. Mange kristne opplever Gud i glimt eller i kortare periodar. Men Gud har eit ønskje om at me skal vera i dette HEILE TIDA. Og når me er i dette, vert andre ting som me før opplevde som viktige, uvesentlege. Ein av bloggen sine lesarar delte noko med meg i går som handlar akkurat om dette her. Det var så oppmuntrande. 

Må David si bøn også bli vår. Gud likar slike bøner, og du vil garantert få eit positivt svar på den.

v.5. Det kjem vonde dagar til alle. Ingen unngår dei. Det er ein del av det å leva i ei fallen verd, og det er ikkje her naudsynt å lista opp alt som kan skje av sorg og naud.  Men dette verset lærer oss at Gud på den vonde dagen tek den som lever i hans tempel inn i si hytte, dvs. inn i sitt INTIME FELLESSKAP. Der får han/ho  den trøysta og det overlyset som vedkomande treng når smerten riv i dei.  Når vonde ting skjer, får mange vanskar med trua si. Kor er Gud? Kvifor skjer dette? spørsmål som legg stein til børa. Den som vert teken inn i Herrens hytte vert ikkje plaga av slikt. Gud og hans nærvær ber personen gjennom alle vanskelege fasar, og vedkomande står fram etterpå og seier: "Gud gav meg styrke. Hadde det ikkje vore for Gud, hadde eg ikkje klart meg. Gud er grunnfjellet i livet mitt. På han står eg støtt!"

I vers 6 er han komen gjennom. Fienden kan me her forstå som dei vanskane som ville ta knekken på han, han er blitt løfta høgt over dei. Han er komen seg ovenpå. Ikkje fordi han har arbeidd seg oppover, men fordi han altså er blitt løfta opp. Difor vil han syngja og spela for Gud. Lovsong er å synga for Gud. Artistar syng for menneske. Kristne syng for Gud. Lovsongen er ei gåve (offer) me gjev til han som har skapt oss, frelst oss og tek vare på oss. Vårt fremste kall og største glede er å lovsynga Gud, les me i § 1 den gamle Westminsterkatekisma. Etande godt sagt.



mandag 16. juli 2012

Salme 27,1-3

Denne salme deler me inn i 4 deler: vers 1-3, 4-6, 7-10 og 11-14
           
 1 Herren er mitt lys og mi frelse,
          kven skulle eg ottast?
           Herren er eit vern for mitt liv,
          kven skulle eg frykta?
         
   
 2 Når valdsmenn og fiendar nærmar seg for å sluka meg,
          då snublar og fell dei sjølve.
         
   
 3 Om ein hær vil slå leir mot meg,
          er mitt hjarte utan frykt.
          Om krigen trugar, endå er eg trygg.
             
 
v.1: David har sitt lys og si frelse  i Gud. Lys står for sanning, glede og von. Frelse handlar om tilgjeving, lækjedom og evig liv. Alt dette har den truande i Gud, ikkje i seg sjølv. Jesus seier om seg sjølv at han er verdas lys. Og Johannes skriv: Den som har Sonen, har livet. 

Vår frelse, framtid og von ligg i Jesus, ikkje i oss sjølve. Ofte leitar me i oss sjølv for å finna ut om me er sanne kristne, men me finn ingenting der som skulle tilseia det, smitta som me er av synd og vonde ting. Nei, me må løfta blikket og sjå på Jesus, rosa oss av Han og sanna med David: "Herren er mitt lys og mi frelse". Alt det eg manglar i meg sjølv, har eg i han som er gjeve meg som ei gåve frå himmelen.

Kven skal eg frykta? Dette er eit retorisk spørsmål der svaret er gjeve: INGEN. Det betyr ikkje at du ikkje er redd for både det eine og det andre, men har du Jesus har du ingen grunn til å vera redd korkje for  korkje folk eller fe, sjukdom eller død. Berre dette eine: å koma bort frå han som vil vera alt for deg. 
 
Så seier han: "Herren er eit vern for mitt liv!" I andre omsettingar lyder det gjerne: "Herren er mitt livs styrke" (King James) eller  "Herren er mitt livs kraft" (Luther). 

Me ber gjerne Gud og kraft til å leva som kristne og kraft til å gjera Guds gjerningar osv. I dag heiter deg gjerne salving. Ikkje noko gale i det. Men svaret på denne bøna er Herren sjølv. Den dagen me sannar at HERREN ER MI KRAFT, skjer det ei endring i liva våre. Me kviler med heile vår teneste i Gud, og det blir ei merkbar endring i effekten av det me gjer, for me begynnar å operera i tru på HAN SOM ER SALVA, ei tru som løyser ut mirakler på jorda, for han som bur i oss er større enn han som bur i verda.

v.2: David var stadig utsett for illgjerningsmenn. Som hærførar og konge var han i ein utsett posisjon. Ser me på kyrkja sin situasjon i verda, er bilete veldig likt. Kristne over alt er utsette for forfølging, diskriminering og overgrep av ymse slag. I våre dagar er det Guds familie i dei sentrale områda i Nigeria som blør mest. Men dei som går til åtak på Guds barn, undergrev sine eigne liv. Dei strir mot Jesus Kristus, og til slutt ramlar dei i si eiga grav om dei ikkje vender om og søkjer fred med Han. Hovudpoenget i dette er: Når vanskane tårnar seg opp for eit truande menneske, er Herren med i nauda, og det som ser ut som eit nederlag, blir garantert ein stor siger. 

v.3: David er verkeleg på offensiven her. Han har fått blikket festa på Herren, og motet hans er stort i han. No kan det koma kva det skal vera, ja, heile hærar. Det spelar ingen rolle. Herren er hans trumfkort som slår ut alle andre kort kor mange og gode dei enn er. Det er godt for oss når me kan surfa på slike openberringar. Må me berre ta vare på dei og dyrka dei så godt som me kan, for det kjem dagar då me ikkje ser så klårt som David ser her, dagar då me blir redde og må ropar og klagar til Gud om både det eine og det andre. Kristenlivet er sanneleg pendelprega. Men ta vare på dei gode dagane då alt er lyst og klårt og pris Herren alltid, også når gråveret og uveret set inn.


søndag 15. juli 2012

Salme 26,6-12

 6 Eg vaskar mine hender i uskuld, Herre,
          så eg kan gå omkring ditt altar
         
   
 7 medan eg lèt mi lovsongsrøyst lyda
          og fortel om alle dine under.
         
   
 8 Herre, eg elskar din bustad,
          staden der din herlegdom bur.
         
   
 9 Riv meg ikkje bort med syndarar
          så eg mistar livet saman med drapsmenn.
         
   
10 Dei har udåd i hendene,
          høgre hand er full av stikkpengar.
         
   
11 Men eg fer fram utan skuld.
          Løys meg ut og ver meg nådig!
         
   
12 Min fot står på jamn grunn.          Der folk samlast, skal eg velsigna Herren.

v.6. Å vaska hendene var ein gamal skikk for å stadfesta eiga uskuld (sjå 5.Mos.21,6).  Det var ein slags eid. Pontius Pilatus må ha visst om denne jødiske skikken då han dømde Jesus til døden og samstundes sa seg fri frå skuld. Det hjalp han så lite, for vaskinga kunne ikkje vaska bort skuld, berre stadfesta at det ikkje var noko skuld å vaska bort.

David vaska hendene framfor Guds ansikt for å stadfesta at han hadde rett til omgang med (gå omkring ditt alter), at han ikkje hadde noko uoppgjort på samvitet. 

Vårt altar er Kristi kross. Der kan me ha fortruleg omgang med Gud, for det var der Kristus tok bort alle våre synder, og har me lagt alt vårt på bordet, får me koma Gud nær eine og åleine pga Kristi kross. 

v.7: I Guds nærvær sømer det seg med lovsong, og hans nærvær løyser lovsongen ut i sinn og munn. Når du kjem nær til Gud, eller han kjem nær til deg, blir du fanga at ein atmosfære av glede, høgtid og vørdnad, og lovsongen vellar fram i deg. Det andre som skjer med deg er at du får trong til å dela med andre det du har sett og høyrt hos Gud. Det blir så enormt stort for deg, ikkje ein del av livet, men heile livet. Den som får stå Gud nært, blir eit evangeliserande menneske.

v.8: Kor er Guds bustad? Kor finn me hans herlegdom? Guds budstad er hans truande kyrkje, og hans kyrkje finn du der dei truande samlast for å tena kvarandre og dela Ordet, brødet og vinen med kvarandre. I alt dette er Guds herlegdom løynt, og kjem fram i dagen ved at menneske kjem til omvending og tru, at Anden og hans nådegåver vert utdelt og tatt imot, at Gud vert æra, at sjuke vert lækte, bundne sett fri osv. 

Guds sanne kyrkje er svaret for den som ønsker å bli kjent med Gud i vår tid. Difor seier David i vers 12 at han vil prisa Gud der folk samlast, eller i forsamlinga, som det står både både King James og Lutherbibelen. (Men elles er det fint om kristne lovsyng Herren alle plassar der folk samlast. Det vil føra Guds nærvær ut i verda og mange til tru, det.)

v.9-10  er i følgje King James studiebibel er det ein konges bøn om at ikkje makta skal blenda han og gjera han til ein korrupt drapsmann og få dom deretter. I ei gamal Brorsonsalme syng me: 

"Begynt er ikke endt, 
det fatt i tide, 
du som har Jesus kjent, 
bli ved å stride. 
Tenk hvilken skjendig ting først Gud å kjenne, 
og siden seg omkring 
til verden vende."   

 I vers 11a. hevdar David igjen at han er uskuldig. Å vera uskuldig betyr ikkje å vera utan synd, men at ein dømer synda hos seg sjølv og vender seg bort frå henne, og ikkje fornektar eller skjuler henne på noko vis. Det er å leva med integritet. Difor er det meiningsfullt for David å be om å bli forløyst og benåda. Om han ikkje lever i synd, kjenner han trykket frå synda i sitt indre og er avhengig av at Gud frir foten hans frå fall, og syner han nåde for alt som er galt i hjarta. Slik er han som alle truande gjennom alle tider. 







lørdag 14. juli 2012

Salme 26,1-5

   Gjev meg min rett, Herre!
          For eg har gått fram utan skuld.
          Eg set mi lit til Herren og vaklar ikkje.
     
   
 2 Prøv meg, Herre, gransk meg nøye,
          prøv hjarte og nyrer som med eld!
     
   
 3 For di miskunn har eg hatt for auge,
          eg har ferdast i di sanning.
     
   
 4 Eg set meg ikkje med løgnarar
          og går ikkje inn til falske folk.
     
   
 5 Eg hatar forsamlinga av valdsmenn
          og sit ikkje saman med lovlause.

Det er ein artig tekst me skal sjå på i dag, ein tekst som skapar hovudbry for oss evangeliske kristne som er oppdregne til å ikkje skryta av oss sjølve, men å slå oss for brystet og sei: "Gud, ver meg syndaren nådig."  Men David har ikkje den oppsedinga. Han levde før pietismen. Derimot fortel han Gud om alt han meiner er bra i livet hans og som bør telja til hans fordel. Er David vorte ein sjølvgod fariseisk hyklar? Vel, lat oss ikkje forhasta oss med ein slik konklusjon. Det ville neppe vore naturleg for oss å uttrykka oss slik som han gjer, ikkje nødvendigvis fordi me er så mykje meir audmjuke og sanne enn David, men fordi me er styrt av  jantelova som forbyr oss å anerkjenna noko som helst hos oss sjølve, og som klårt og greit nektar oss å framheva nokon dei gode eigenskapane som me meiner me måtte ha. På David si tid var ikkje jantelova oppfunnen. Då anerkjende dei gode sider hos seg sjølv, og dømte dei dårlege, medan me opplever oss syndige dersom me finn noko godt hos oss sjølve.

I vers 1 ber han om å "få sin rett". David er tydlegvis blitt anklaga for noko som han visste at han ikkje hadde gjort, og han ber difor om at uskulda hans må koma for ein dag, at retten skal sigra. 


Han forventar å bli bønhøyrt fordi han har ei fast tru, og den som ber med tru, skal få. Det er regelen når ein har med Gud å gjera.


I vers 2 innviterer David Gud til å granska han på innsida. Det er ei vågal bøn, men David ber om dette i visse om at Gud berre vil finna reine og gode motiv der inne i sjelsdjupet. Han elskar Gud og er ikkje gudfryktig på utsida, men på innsida. Difor er han sikker på at han vil tola ei skikkeleg eldprøve, dvs. han var viljug til å ta den smerten som ein slik test måtte medføra. Det er jo litt beundringsverdig det, då.


v.3: David har Guds miskunn for auga. King James brukar "lovingkindness" her, og det synest eg er eit vakkert ord. For den som trur er Guds kjærlege og snille vesen det viktigaste i livet, og det er det slike menneske fokuserer og tenkjer på dagen lang. Det skaper mykje godt i folk å tenkja slik på Gud. 

Å ferdast i Guds sanning betyr å leva i harmoni med hans ord i Bibelen. For David betydde det å leva i harmoni med dei 5 Mosebøkene, for det var den einste delen av Bibelen som var skriven på hans tid.


v.4 talar nærast for seg sjølv. David veit at "lågt lag øyder gode seder." Salme 1,1 kling med her. Den seier at dersom du vel å vanka i feil miljø, kan du koma bort frå Gud og missa den lukka berre han kan gje oss. Det som i den norske Bibelen er omsett med "løgnarar", er i King James omsett med "forgjengelege avgudsdyrkarar," og på tysk "gudlause" eller "uhelbredelege" folk, menneske som er komne så langt i sitt opprør mot Gud at dei ikkje har nokon veg tilbake.

v.5: Det er mange valdsmenn i verda. Dei set djupe og vonde spor etter seg. I Noreg er det ikkje så vanskeleg å halda seg borte frå tungt kriminelle miljø. Men mange andre plassar er det annleis, særleg der det er knapt med ressursar og underskot på moralsk og åndeleg liv. Der veks slike miljø fram som paddehattar, og folk blir meir eller mindre tvinga til å gå med dei.  Det er svært skadeleg for sjela. David held seg unna. Seinare i livet fall det i hans lodd å tukta desse menneska. Det klarte han og vart ein mønsterkonge.

Lovlause menneske er ikkje folk som primært bryt lovene, men folk som ikkje godkjenner dei. Ein kristen kan koma til å bryta Guds lover, synda mot dei. Men då innrømmer dei syndene sine for Gud. Men dei lovlause har ein annan rettsoppfatning enn Gud, og dei får ikkje dårleg samvit om dei bryt lovene hans, og har dermed ingen grunn for å innrømma noko som helst. Til dømes: dersom du tenkjer det er rett å hemna seg, då gjer du det utan å få dårleg samvit. Dersom du meiner det er rett å ta abort, då gjer du det utan i etterkant å innrømma at du har gjort noko gale. Me kunne nemnt mange ting i denne samanhengen. 















torsdag 12. juli 2012

Salme 25,14-22

    15 ע Mine auge er alltid vende mot Herren,
          for han dreg mine føter ut or garnet.
      
   
16 פ Vend deg til meg og ver meg nådig,
          for eg er einsam og hjelpelaus.
      
   
17 צ Ta bort det som tyngjer mitt hjarte,
          før meg ut av mine trengsler!
      
   
18 Sjå mi naud og mitt strev
          og tilgjev all mi synd!
      
   
19 ר Sjå mine fiendar, kor mange dei er!
          Dei hatar meg med eit nådelaust hat.
      
   
20 ש Vern mitt liv og berg meg,
          lat meg ikkje bli til skamme,
          for eg søkjer tilflukt hos deg.
      
   
21 ת Lat uskuld og rettsinn verna meg,
          for eg set mi von til deg!
      
   
22 Gud, fri Israel ut
          frå alle deira trengsler!

Vers 15 er eit sterkt uttrykk for kva BØN er for noko, DET ER Å HA AUGO VENDE MOT HERREN. Gud treng ikkje alle orda våre, han vil berre ha kontakt, og ein ting kan du vera sikker på: augo HANS er alltid vende mot DEG, og når du vender blikket mot HAN, har de ein sterk personleg kontakt. 

Når me får sjå Gud, erfarer me fridom i sjela, for han er ein Gud som dreg føtene våre ut av garnet, les me. Denne fridomen erfarer me når me ser han, for fridomen ligg i kjærleiken, og kjærleiken kjem til oss gjennom Guds gode blikk som talar sterkare enn ord, og denne godleiken bevarer oss mot å synda og gjera dumme ting som bind oss på ein negativ måte. 

David ber så i vers 16 om at Gud skal venda seg mot han, og gje han det himmelske fellesskapet han treng i si einsemd. Han ber om å få sjå Guds ansikt, dei gode augo og smilet hans. 

Ofte ber me slik. Det er naturleg. Men David har alt det han ber om. Men problemet ligg hos han sjølv. Han har vanskar med å fokusera, han har blikket vendt mot Gud, men synet hans er dimt slik at han ikkje ser at bøna hans alt er besvart før ho er beden. Slik er det gjerne når nauda er stor. Me misser Gud av syne og trur han har vendt seg bort frå oss. 

I vers 17 ber han Gud om å ta bort det som tyngjer han, løysa problema for han fortare enn svint, og føra han ut or problema som han openbert har skapt sjølv ved å synda (v. 18) Det er heilt legitimt å be Gud om å hjelpa deg med problemer som du sjølv har påført deg ved å vera umoralsk eller dum. Me trur at Gud tilgjev oss syndene våre, men tenkjer fort at konsekvensane må me ber sjølv, at han let oss steika litt i vårt eige feitt. Men Gud er ikkje slik. Han frir oss også ut av følgjene av syndene våre. 

I vers 19 klagar han over fiendane sine. Det fører tankane mine til alle kristne som i vår tid opplever trakassering og forfølging. Dei fleste kristne i verda er i ein slik situasjon. Dei må betala for trua si med yrkesforbod, diskriminering, fengsel, tortur og død. Jesus sa: Har dei behandla Meisteren slik, kan ikkje læresveinane hans venta å bli behandla på nokon betre måte. Det er vondt å bli hata, og ein blir fort freista til å hata tilbake. Guds barn har berre ein ting å gjera med dette: å gå til Gud med det. Me må overlata fiendane våre til han, og be om nåde til å elska dei etter Jesu befaling. 

Difor ber han i vers 20-21 om å bli verna mot synd gjennom det personlege sterke fellesskapet med Gud, han som gjev oss håp om betre tider. Det er ei stor kraft i håpet, håpet om himmelen, men også håpet om betre tider før himmelen. Håpet held oss oppe. Når me veit at Gud har teke sakene våre i sine hender, tenkjer me fort at det som er dårleg i dag, kan bli betre i morgon. Stundom høyrer eg det sagt: "Det skjer ikkje mirakler!" Jo, det gjer det. Det skjer mirakler. Gud kan snu ein vanskeleg situasjon på ein augneblink, eller han kan bruka ein vanskeleg situasjon for å snu oss. Det er eit mirakel begge deler. 

I vers 22 vert perspektivet utvida. Her handlar det ikkje lenger berre om David, men Israel, som han strengt tatt representerer. Det er ei bøn som me må be for jødane og Israels land og folk den dag i dag. Trengslene deira har vore utan sidestykke gjennom historia, og er det den dag i dag mange stader, og hatet mot Israel veks seg større og større. Ikkje minst i Noreg. Det vil bli eit problem for oss.  Men det er også i ei bøn for den lidande Jesu Kristi kyrkje, som er pota inn i Israel. Årleg må rundt rekna 160 000 kristne lata livet for fordi dei trur på Jesus, og for kvar martyr er det eit mangesifra tal av kristne som sørgjer og lid store tap.


tirsdag 10. juli 2012

Salme 25,12-14

       12 מ Kvar den som fryktar Herren,
          lærer av han den veg han skal velja.
         
   
13 נ Sjølv skal han leva i lukke,
          og ætta hans skal arva landet.
         
   
14 ס Herren talar fortruleg med dei som fryktar han,
          han gjer dei kjende med si pakt.
          

v.12: Å frykta Herren betyr å anerkjenna hans overherredøme, noko som inneber at me let Bibelens ord vera gyldig for oss i alle ting. Gjer me det, lærer me lett kva veg me skal velja, for det står jo alt i Boka. Der gjev Herren oss sikker rettleiing slik at me ikkje rotar oss bort frå han, og slik at liva våre får den rett innretning.

v.13: Når me går saman med Gud på Guds vegar, vert me lukkelege. Når me kan vera til glede for Gud og nesten, kjenner me at liva våre har rett kvalitet og god meining, og då blir me glade. Me lever midt i Guds plan, og har det som fisken i vatnet, eller plomma i egget, om du vil.

"Ætta hans skal arva landet". Ein arv i bibelsk språkbruk gjeld ikkje berre ein rikdom som kjem til folk ein gong i framtida, nei, den er like gjerne notidig. Det var sagt om levittane i Det gamle testamentet at Herren i sin eigen høge person var deira arv, Esekiel 44, 28. Dei skulle halda seg til han, fryda seg i han og tena han natt og dag livet gjennom.

Landet i GT er Guds rike i NT. Som Jesustruande er me arvingar til Guds rike, og det inneber at me og alle me vinn for Kristus (vår ætt), skal få leva i Guds rike her og no, nyta hans gåver og erfara hans kraftfulle nærvær. Dette er Guds land der Gud alltid er nær, der me har fulle borgarrettar, ein haug med privilegier og der Guds gode lover gjeld, der Herren talar fortruleg med venene sine (v. 14) og gjer si pakt kjent for dei. Kva pakt er det? Det er den nye pakt, den som han oppretta med oss gjennom Jesus, den som handlar om at han vil tilgje oss syndene våre og skriva lovene sine inn i hjarto våre slik at me følgjer dei med glede, Jeremia 31,31-34.

Gud har fortruleg samfunn med sine barn. Høve mellom ein kristen og Gud er til dei grader TOSIDIG. Det er ikkje berre me som betrur oss til HAN, men han betrur seg til OSS. Det var dette Gud ville med oss då han skapte oss, ha eit tosidig fortruleg høve, nokon å kunna snakka fornuftig meg, nokon å dela sine planar med, nokon å diskutera med, nokon som kunne koma med innspel. Bøn er KOMMUNIKASJON, ikkje monolog. Ein trent bedar er ein del av Guds råd.