fredag 17. juni 2016

Salme 51,18-21

vers 18 skal minna oss om at Gud ikkje bryr seg om religiøse ritualer. Dei finst ikkje viktige for han, og ofte står dei i vegen for han. Menneske har ein tendens til å stola på rituala, at dei fungerer sjølv om hjarta ikkje er rett for Gud. Men det gjer dei ikkje. Utan tru på Jesus er alle våre religiøse aktivitetar kun avguderi.

vers 19 står i opposisjon til vers 18. Kva kan me så koma med til Gud? Dei knuste liva våre. Det er DEI han vil ha, ikkje rituala og aktivitetane våre. Når Guds lov får avslørt for eit menneske at det lever i opposisjon til Gud i himmelen, går alt sjølvlaga kristendom i grus, alle førestellingar om at alt er OK sjølv om ein lever sløve og lunkne kristenliv. Då blir samvitet rysta, og ein fell ned for Gud og ber: "Herre, ta meg som eg er, eg kan berre koma slik." Og så kjem denne herlege lovnaden om at Gud ikkje vil forakta eit knust og sundbrote hjarta. Nei, tvert om. Han tek den arme syndaren tett inntil seg og seier: Jesus Kristus, Sonen min, vart knust for deg. For hans skuld gjer eg vel mot deg, tilgjev deg og talar mildt til deg. Alt ditt er blitt ordna opp i for deg av Han.

vers 20 styår på underleg vis i samanheng med vers 19. Det er ei bøn for Jerusalem, ja, at murane rundt byen skal byggjast opp att. Men bøna går djupare. Jerusalem blir eit bilete på den enkelte kristne som har eit sundbrote hjarta, det handlar om bøn for knuste menneskeliv og familiar, og ho handlar om Guds kyrkje. Så mange stader ligg denne i grus. Det er berre Gud som i sin store nåde og godleik kan byggja oss opp att. Det må me forstå. Difor må me be: Bygg oss oppatt Gud! Ja, bygg oss større, fastare og vakrare enn før.

vers 21. Når alt er på sin rette plass, når me har fått eit rett høve til Gud og kvarandre, då vil våre religiøse aktivitetar har verdi for Gud.