fredag 26. desember 2014

Salme 44,9-20


Dette avsnittet er skikkeleg klage. Ikkje berre klage TIL Gud, men meir ein klage OVER Gud. Israelittane hadde litt erfaring med å gå ut i krig utan Guds støtte. Det kan me lesa om både i 4.Mosebok og i Josvas bok kap 7 og andre plassar. Det gjekk forferdeleg gale kvar gong. Dei leid alltid nederlag. Det same skjer med oss i dag. Når me går i vår eige kraft utanfor Guds plan. går det alltid gale med oss. Det endar med nederlag. Prøver menneske å kombinera kristen teneste med personleg synd, fell dei i djevelens snare. Då nyttar det ikkje å klaga på Gud. Nei, ein må klaga over seg sjølv og sjå på fiaskoen som eit kall til å venda om og få det vonde ut av livet sitt. 

Slik var det også for israelittane. Dei tapte mot fienden når dei levde i opprør mot Gud og hans lover, for då gjekk ikkje Herren ut saman med dei i krig (v.10). De måttei vika tilbake for fienden (V.11), vart slakta ned og måtte flykta i alle retningar (v.12). Israel kom på billisalg (v.13), og  folket måtte tola spott og hån frå nabofolka (v.14), mista respekt og vart til eit ordtak, ein gjeng som andre forakta og rista på hovudet av. 

Men det nederlaget som det er tale om her har tydelegvis ikkje sin grunn i synd. Salmisten skriv i vers 18 at "Alt dette har kome over oss endå vi ikkje har gløymt deg og ikkje svike di pakt". Dei har heller ikkje snudd ryggen til Gud, og dei har ikkje vike av frå Guds veg (v.19).  Likevel har lide alvorleg skade, blitt fordrivne frå landet og dekka med dødsskugge. 

Det er slike erfaringar som får salmisten til å klaga PÅ Gud. Er det noko lys her då? Ja, han klagar PÅ Gud TIL Gud. Det er rett. Når Gud blir uforståeleg, må me som truande menneske gå til HAN med klagemåla våre. For hos han er det hjelp å få. Kva er så Guds svar til denne salmisten? Det finn me i Salme 23: "Om eg må gå gjennom dødsskuggens dal, ottast eg ikkje for vondt, for DU er med meg, din kjepp og din stav dei trøystar meg." 

Truande menneske vert altså ført av Gud gjennom mørke skuggar for å erfara hans nærvær på ein måte som ein ikkje kan erfara nokon andre plassar. Dette må du berre VITA om du skal ha noko nytte av det når det står på som verst.  

I denne salma representerer forfattaren Kristus som tok folket si skam på seg (v.16). Då han gjekk inn i si liding, vart han håna og spotta av alle. Me ser det så tydeleg då han vert hudstsroken av dei romerska soldatane og fekk ei tornekrone tredd ned over hovudet og dei "hylla" han som kongen over jødane, slo han i andletet og spytta på han, og me ser det då han heng på krossen og folk seier til han: "Frels deg sjølv, så skal me tru på deg." 


torsdag 18. desember 2014

Salme 44,1-8

Vers 1-3 rekapitulera landnåmstida i Israel. Salmisten framhevar at israelittane ikkje hadde sigra i si eiga kraft, men det var Guds høgre hand, og lyset frå hans andlet som hadde drive folkeslaga ut og rydda rom og plass for Israels folk. Dette gjorde han først og fremsts fordi han elska dei.

Me kan streva og bala i vår teneste for Gud, men til ingen nytte dersom ikkje Gud legg sin kapasitet og kraft inn i vår gjerning. Og det vil han gjera når me ber han fordi han elskar oss.

vers 4-8: Gud er konge og forordnar frelse og siger for Jakob. Det gjer han også for oss. Han sender vekking og sigrar i folks liv ved Den heilage ande.
I Herrens namn trakka israelittane fiendane under fot. I Jesu namn gjer me det same. Våre fiendar er ikkje av kjøt og blod, men demoniske makter for trenger på oss frå alle kantar for å øydeleggja kropp, sjel og ånd, og  alt i liva våre som er av Gud. Me trakkar dei ned i Jesu nam!
Me stolar ikkje på alle hjelpemiddel denne verda kan by oss, berre på Gud i himmelen. Det er HAN og berre han som frelser oss frå våre fiendar som hatar oss. Difor frydar me oss i han dagen lang, og prisar alltid hans mektige namn. I møte med namnet Jesus må alt vondt vika.

onsdag 17. desember 2014

Salme 43

Salme 42 og 43 høyrer saman. I mange bibelutgåver utgjer dei èi salme.
I vers 1 ber salmisten Gud om hjelp i ein konflikt eller i ein rettsprosess, at han må bli fridd frå menneske som fer med svik og vondskap, dvs frå menneske som heilt bevisst prøver å skada han.
Kristne som vert forfølgde for trua si opplever dette heile tida. Men det kan skje einkvar. Når folk føler interessene sine truga, kan dei bli vonde og svikefulle. Me har grunn til å be om å bli verna mot slike, og til å be om å ikkje bli slik sjølv. Å bli bevart frå svik og vondskap er viktigare enn å bli bevart mot svik og vondskap.

v.2: Salmisten veit at Gud passar på han. Dette er ein nedfelt sanning i Guds ord. Difor forstår han ikkje det som skjer med han, at han overleten til fiendar må gå og sørgja. Det er utfordrande for oss når røyndomen og Guds ord ikkje stemmer overeins.

v3-4: Men i staden for å døma Gud, ber salmisten om Guds lys. Er det noko han ikkje ser? Ei sanning han ikkje har fått med seg? Slik må me kristne be når me ikkje forstår kva som skjer med oss. Og så ber salmisten om å bli ført attende til Jerusalem, til Guds bustadar, ja, heim til Far i himmelen. Alle elska barn lengtar heim. Slik også med oss som er fødde av Guds kjærleik. Me lengtar heim til Gud der alt er godt, der me for all æve er utanfor all fare. Men me lengtar også til hans kyrkje, til fellesskapet med dei som elskar Gud vår Far. Fellesskapet med slike er himmel på jord.

tirsdag 16. desember 2014

Salme 42,10-12

Dei siste tre versa i salma repeterer i stor grad det som er sagt før.
Fiendane av trua meiner at kristne byggjer liv og framtid på ein illusjon, og at Gud berre er ei innbilning. Me må sjølvsagt leva med dette synspunktet, om enn det svir. Men me veit betre. Me har erfart Gud så sterkt i liva våre, at me kan ikkje høyra på folk som berre snakkar ut frå MANGLANDE erfaring. Det er så lett og uforpliktande å snakka om kva ein IKKJE trur på. Men når folk begynnar å snakka om det dei faktisk TRUR PÅ, då skal me lytta til dei, og samtalen vil bli langt meir meiningsfullt.

mandag 15. desember 2014

Salme 42,6-9

v.6: Salmisten talar til sjela si, prøver å få inn litt optimisme på Guds vegne.
Det er lurt. Guds ord skaper nemleg tru, og den som trur flyttar fjell.

Gud er alltid større enn omstendene me lever under. Dei synlege og sansbare realitetane kan verkar heilt knusande overlegne. Men som salmisten kan me også ta oss  saman og bestemma oss for å venta på Gud. Han er ikkje direkte sansbar, men han er ytterst verkeleg, og i rett tid grip han inn og tek kontroll over dei kreftene som me er redd skal bryta oss heilt ned. Når det skjer, er det lett å prisa Jesus. Men det gjer me også når det er tungt. Å lova Gud er vår teneste i verda, uansett vær og føreforhold.

v.7-9: Han som skriv er deportert til landet nordaust for Gennesaretsjøen. Men tankane hans er i Jerusalem, i templet, hos Gud og hans folk. Truande menneske har alltid tankane sine hos Gud. Dei søker alltid han, og finn kvile i hans fredspakt og forsoning.  Det er ankerfeste vårt når dei sterke vindane kjem på og bølgjene slår over oss. Guds miskunn er ein stabil og konstant faktor som me lever i både dag og natt ubunde av kva som elles skjer med oss. Som truande menneske lever me i Gud og pustar inn Den heilage ande. I denne herlege atmosfæren sender Gud oss songar og bøner. Alt av verdi i kristenliva våre kjem frå Gud. Alt som er sjølvprodusert skal brenna opp som halm og høy.




søndag 14. desember 2014

Salme 42,2-5

v.2-3: Like naudsynt som vatn er for kroppen, er Gud for sjela.
Salmisten lengtar og tørstar etter Gud. Han tenkjer attende på tider då han var nær Gud, og kunna nyta hans kjærleik i fulle drag. Men situasjonen hadde endra seg. Truleg var han deportert (v. 6) og avstengt frå gudstenestefellesskapet i templet i Jerusalem (v.4).
Det som for salmisten grunna seg i ein fysisk avstand til Gud, kan for ein truande i dag opplevast som ein avstand til Gud i sjela. Det kan vera ulike grunnar til at denne avstanden oppstår, men smerten er den same alltid, for som har smakt Gud kan aldri bli tilfredsstilt av andre enn Gud. Når Gud då synest ute av syn, lid sjela. Ho tørstar og stønnar heilt til alt er i orden att, og ho igjen kan sola seg i Gud.
Gud er det levande vatnet. Tankane våre går til Johannes 4 der Jesus snakkar med ei syndefull kvinne. Han tilbyr henne levande vatn og syner til seg sjølv. Saka er: Dersom menneska ikkje får dette vatnet, dette Gudsnærværet i sjela, blir dei verande i døden.
v.4: Smerten som har kome over salmisten vert gjort større ved at han har menneske rundt seg som meiner at hans nederlag har avslørt at Gud ikkje finst eller at han ikkje har makt til å hjelpa, og orda er så hyppige, spisse og brutale at han gret dag og natt. Tårene er blitt hans mat.
Truande menneske må også i dag deala med at folk fornektar Gud, og det gjer like vondt i dag som då. Men liksom Gud alltid har kome attende til sine barn med bevis for sin eksistens og omsorg, slik vil han også koma til oss. 
v.5: I King James står det her at han auser ut sjela si. I NB-11 at minnene vellar fram, i The Living Bible at han styrker seg ved minnene om den tida då han leida prosesjonen opp til Guds hus under glede, jubel og lovsong. I alle fall. Det er viktig å tenkja på dei rette tinga når kristenlivet vert vanskeleg, på alt det gode som me trass alt har opplevd og vore med på. Det kan faktisk ingen ta ifrå oss.
Lovsongen og gleda har ein stor plass i Det gamle testamentet, sjølv mellom menneske som kjende Gud på meir avgrensa vis enn det som me gjer som lever  i Den nye pakts tid. Hos oss skulle lovsongen vore enno meir framtredande, og me skulle som dei flittig gått i prosesjonar og lovsunge himmelens Gud mellm menneska. Me gjer ikkje det. Men me skulle gjort det.

lørdag 13. desember 2014

Salme 41,12-14

Desse versa avsluttar salma vår. v.12: David brukar brukar utfallet av konflikten med fiendane til å diagnostisera sitt eige gudsliv. Dersom han sigrar, vil han ta det som eit teikn på at han er på rett veg i høve til Gud og vise versa.
Dagens moderne menneske ville nok helst ha brukt situasjonen heilt motsett: nemleg til å diagniostisera Gud, som om me vil seia:  "Går det bra, Gud, så er du ein bra gud. Går det dårleg, er du ein maktlaus gud". Så langt har ME kome oss bort frå sakas kjerne.
v.13: Han er rimeleg sikker på at dette vil slå ut i hans favør. Han meiner seg å vera HEIL, ha INTEGRITET. Og det er slike folk er det Gud kan halda fast på, for hos slike er det jo noko å halda i. Noko fast. Salma, og dermed heile første salmesamling, vert avslutta med ein lovsong til Gud. David velsignar Herren, han som er Israels Gud, han, den einaste, som skal ærast i all æva. Og dette er viktig for oss heidningar: Den Gud me trur på, ærar og elskar er Israels Gud. Må me aldri gløyma DET!

tirsdag 4. november 2014

Salme 41,5-11

  5 Men eg seier: « Herre, ver meg nådig;
          læk meg, for eg har synda mot deg!»
         
   
 6 Fienden talar vondt om meg:
          «Når skal han døy og namnet hans gå til grunne?»
         
   
 7 Kjem det ein og ser til meg,
          talar han tomme ord.
          Hjartet hans samlar på det vonde,
          så går han ut og talar om det.
         
   
 8 Alle som hatar meg, kviskrar saman,
          dei legg vonde planar mot meg:
         
   
 9 «Noko vondt har råka han,
          no ligg han der og står aldri meir opp.»
         
   
10 Jamvel venen min som eg leit på,
          han som åt ved mitt bord,
          lyfter hælen mot meg.
         
   
11 Men du, Herre, ver meg nådig og reis meg opp,
          så eg kan gje dei att.


Vers 5 er ei bøn om nåde,  tilgjeving og lækjedom. I King James er det snakk om lækjedom av sjela. Det kommuniserer godt med at salmisten innrømmer å ha synda. Sjela kjennest sjuk og lurvete ut for ein truande som syndar.   Men her er det også snakk om fysisk sjukdom. Det forstår me i vers 7 der det står om folk som kjem og "ser til han", omtrent som "venene" til Job.

v.6: Problema har tårna seg opp for David. Han blir baktalt, og det er nokon som ønskjer livet av han og dei vil at namnet hans skal fjernast frå historia, og dei legg planar om å få rydda han av vegen. Her er det snakk om forsøk på overlagt drap.


v.7-8: Fiendane står ikkje ope fram, men gjev inntrykk av å vera vener. Men når dei er på sjukebesøk, er det berre for å finna noko negativt som dei går ut og deler med sine likesinna. Dei føler til dei grader at dei har overtaket, og likar det, drivne av hat som dei er. Hatet er ei mektig drivkraft i nokre menneskes liv. Det blindar alle sansar og får uretten til å verka rettferdig. Men hatet er ei kardianalsynd, og alle tankar og handlingar som spring ut av hatet er vonde og syndige, kor rettferdige dei enn måtte verka.

v.9: Men dei synest dei får god hjelp av den sjukdomen som har råka salmisten. Dei reknar med at den vil føra han til døden slik at han aldri meir reiser seg opp. Alle som ønskjer at eit menneske skulle vore død, er under påverknad frå helvete. 

v. 10 er brukt i NT om Judas Iskariot som sveik Jesus. Men han er èin av mange som har falle sine næraste i ryggen. David opplevde det med sonen Absalon, utan at DET fråtek verset nokon profetisk karakter.  

v.11 Er ei bøn om at Gud i sin nåde må reisa han opp slik at han kan betala fiendane sine attende. Hemnmotivet er vanleg i Salmane. Men oftast slik at salmisten ber Gud om å hemna han. Men her vil han gjera det sjølv. Det har samanheng med at David var Israels konge, og som konge hadde han domsrett i Israel.

lørdag 22. mars 2014

Salme 41,2-4

  2 Sæl er den som har omsorg for dei veike.
          På ulukkedagen friar Herren han ut.






   
 3 Herren vernar han og held han i live.
          lukkeleg er han i landet.
          Du overgjev han ikkje til grådige fiendar!
         
   
 4 Herren styrkjer han i sjukdomen;
          du forvandlar leiet hans når han er sjuk.


 Dette er herlege ord som bør motivera alle til å dra omsorg for veike menneske. For ulukkedagen kjem til alle, grådige fiendar kan fort dukka opp, det opplever dei i Ukraina i desse dagar, og sjukdom råkar alle før eller seinare. Då er det fantastisk å ha verdas sterkaste og flinkaste pappa med på laget, og det har du og eg dersom me tek oss av dei fattige, hjelpelause og utslegne.

onsdag 19. mars 2014

Salme 40,13-18

 13 For tallause ulukker omgjev meg,
          mine synder har nådd meg att,
          eg kan ikkje sjå.
          Dei er fleire enn håra på hovudet,
          motet har svikta meg.

Her klagar David over syndene sine. Han hadde lenge skubba dei frå seg og tenkte at dei med tida vart borte av seg sjølv. Men no hadde han blitt innhenta av fortida, og følgene av feila han hadde gjort før var sa vonde, så vonde for han.  Slik har det vore frå fallets dag: syndene våre genererer tallause ulukker, tek motet i frå oss og gjer oss åndeleg blinde. Synda er ekstremt destruktiv, og det er difor me må få henne ut av liva våre. Elles går me til grunne. Gud trekker seg attende, og me smuldrar opp på innsida. 
         
    14 Vis godvilje, Herre, og fri meg ut!
           Herre, skund deg og hjelp meg!

    15 Lat alle som står meg etter livet,
          bli til skamme og til spott!
          Lat dei som vil meg vondt,
          dra seg tilbake utan ære!
          
    16 Dei som ler og håner meg,
          skal bli slegne av skam.

Dette er i grunn eit ord til alle mobbarar. Dei som ringaktar andre menneske skal bli slegne av skam. Mobbarane trur alltid dei har overtaket, men han veit ikkje at han slost mot Gud. 
         
    17 Lat alle som søkjer deg,
          fryda og gleda seg i deg!
          Lat dei som elskar di frelse,
          alltid seia: «Stor er Herren!»
         
Dette er ei fin bøn for alle alle som elskar Gud. Den kan me gjerne ta inn som ein del av vårt eige bøneliv når me ber for kristne. 

    18 Men eg er hjelpelaus og fattig.
           Herren skal tenkja på meg.
          Du er mi hjelp, du bergar meg.

          Dryg ikkje lenger, min Gud!

Verset startar med ei erkjenning. David er hjelplaus og fattig. Han har ingenting å betala med innfor Gud. 
Så slår han fast at Herren skal tenkja på han, dvs. ta vare på han. Det er godt for eit truande menneske å slå fast det for seg sjølv. 
Så vender han seg direkte til Gud med ord som andar av tru: "Du er mi hjelp, du bergar meg", ord som alle truande bør ta i munnen sin og smaka på. Det gjer uendeleg godt i sjela. 

Salma blir så avslutta med at David ber Gud om å skunda seg, underforstått med å hjelpa han på rett kjøl og i godt humør igjen. 

fredag 14. mars 2014

Salme 40,10-12

10 Eg forkynte rettferd
          i den store forsamlinga.
          Eg heldt ikkje att mi tunge,
           Herre, du veit det.


Salmisten er ein forkynnar, og han har forkynt rettferd i den store forsamlinga. Den som skal forkynna, må forkynna rettferd, det er viktig. Kva er det? Frelse frå synd, lækjedom for sjukdom, fridom frå demoniske makter  og ein kjærleg og sann levemåte. Rettferd handlar om å reparera alt som djevelen har øydelagt for oss menneske, til Guds opprinnelege standard. 
Kven er det som forkynner rettferd? 
Først og fremst Jesus. Han forkynte på krossen at "alt er ferdig". Kva var han ferdig med? Frelsesverket. Guds frelse er gjennomført, og det må proklamerast for alle menneske slik at dei utan skam, frykt og vanære kan overgje liva sine til Gud.

    11 Di rettferd heldt eg ikkje skjult i hjartet,
          eg tala om din truskap og di frelse.
          Eg løynde ikkje di miskunn og di sanning
          i den store forsamlinga.


Ve meg om eg ikkje forkynner evangeliet, skriv Paulus. Å kjenna Guds frelse og halda denne skjult er svik. Ikkje noko mindre enn det. Difor held salmisten fram at DET hadde han i alle fall ikkje gjort. Han hadde trufast overgjeve Guds sanningar og Guds miskunn til "den store forsamlinga" , som her er eit uttrykk for Israels barn.
       
   
12 Herre, du vil ikkje
          halda di miskunn tilbake.
          Din truskap og di sanning
          skal alltid verna meg.



David er sikker på at Gud er god og vil ta vare på han, og han berre proklamerer det i dette verset. Gud er trufast og vil halda løftene sine, ingen grunn til å tvila på det, og Guds sanning, som er Guds ord, er verdas beste konserveringsmiddel når det kjem til dette med høve mellom menneske og Gud.
         

torsdag 13. mars 2014

Salme 40,5-9

   5 Sæl er den
          som set si lit til Herren,
          som ikkje vender seg til dei stolte,
          til dei som fell frå i løgn.



Å stole på Herren gjev ein lukketilstand. Den som trur på Jesus går rundt med ein vakker løyndom i hjarta som er slik: "Gud elskar meg, eg er eit uendeleg rikt og priveligert menneske."
Men "begynt er ikke endt" syng Brorson. Nokre vender seg faktisk bort frå den gode Gud, det ser me, og slår lag med stolte menneske, og fell frå i løgn. Stolhet er å setja sine eigne tankar over Guds tankar slik han openberrar dei for oss i Bibelen. Bibelen er sanning, slik som Jesus er sanning, og alt som me orienterer oss etter som ikkje stemmer med Bibelen, er løgn og fører oss bort frå Gud og den lukka som berre han kan gje oss menneske.
         
   
 6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planar,
          ingen er din like.
          Vil eg fortelja og tala om dei,
          er dei for mange til å reknast.




Gud har gjort store ting for oss, og aller størst er det naturlegvis det han gav oss gjennom Jesus. Det merkelege er at dette ikkje var nokon panisk naudutveg, men ein plan han hadde lagt frå æva av. Han visste kva som kom, og hadde gjort opp med seg sjølv frå æva av kva som måtte gjerast for å frelsa oss menneskebarn. Trur du Gud let seg overraska av noko som helst av det som skjer på jorda? Nei, ikkje i det heile tatt. Han har alt teke høgde for alt, både det gode og det vonde, glede og så vel som sorg, og han har underfulle planar for korleis alt skal møtast og handterast. Merk deg at planane er underfulle. Gud står klar for å leggja si mirakelkraft ned i liva våre. 



David hadde rike erfaringar med Gud. Ja, då han ville vitna om Guds undergjerningar, var dei så mange at han ikkje kunne hugsa dei alle. Men eg er sikker på at han fortalde om så mange som han kom på, for Guds undergjerningar skal talast om. Det kan me lesa om i Salme 145.
         
   
 7 Du har ikkje glede i offer og gåver
          – du har opna mine øyre –
          brennoffer og syndoffer krev du ikkje.


Gud har ikkje glede over ytre religiøse seremoniar. Det har me vore innom før. Men han har stor glede av folk som høyrer på kva han seier. Saka er den: Me menneske er ikkje i stand til å høyra kva Gud seier før Gud opnar øyro våre. Når det skjer, får me ikkje nok av Guds ord, det som me før ikkje forsto vitsen med i det heile tatt.
Det Gud krev av oss er at me lyttar til han, legg ordet på hjarta, gjer det han seier og deler ordet med andre, og Gud den Heilage Ande hjelper oss til alt dette. Ingenting i kristenlivet kan eller treng du gjera i eigen kraft.
         
   
 8 Då sa eg: «Sjå, her kjem eg.
          I bokrullen er det skrive om meg.


Dette verset går veldig direkte på Jesus Kristus. Det var han som kom, og det er han som kjem, og det er Han som talar til oss i Det gamle testamentet, og det er han denne boka handlar om. "Skriftene vitnar om meg," sa Jesus. 
         
   
 9 Min Gud, å gjera din vilje gjev meg glede,
          di lov er djupt i mitt indre.»


Jesus fullførte Guds vilje til punkt og prikke. Han gjorde det han var sendt for å gjera, og alt på rette måten Han synda aldri mot den lova han sjølv hadde gjeve, og det Far synte han at han skulle gjera frå dag til dag, det gjorde han med glede. Lova var 100% integrert i hans personlegdom.

Slik kan det bli også for oss som følgjer han, me som er fødde på nytt og har fått Kristi sinn, me fullfører Guds vilje slik me finn han uttrykt i Bibelen med glede, likeeins dei spesielle planane som Gud i himmelen openberrar for den enkelte av oss.  

onsdag 5. mars 2014

Salme 40,2-4

2 Eg venta og vona på Herren.
          Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop.
         
   
 3 Han drog meg opp or den tynande grav,
          opp av den djupe gjørma.
          Han sette mine føter på fjell
          og gjorde mine steg faste.
         
   
 4 Han la ein ny song i min munn,
          ein lovsong til vår Gud.
          Mange skal sjå det og ottast
          og setja si lit til Herren.


David var komen ut i litt av ei hengemyr. Han fortel oss ikkje kva det var, men me veit jo at livet hans var dramatisk nok, med mange års flukt frå kong Saul, livstrugande sjukdom, alvorleg personleg synd, ektekspasproblem, og svære familieproblem. Støtt og stadig mangla han fotfeste og kontroll. 

v. 2
I slike situasjonar hadde han ofte berre ein ting å gjera: Å venta og vona på Herren. Truande har gjennom alle tider erfart at ein må det. Å be til Gud er ikkje å skru på ein knapp. Han svarer i rette tid, og det er sjeldan med ein gong. Men Gud er ikkje passiv i liva våre medan me ventar. Tvert om. I slike tider er me i Guds spesialskule, og han gjer forunderlege ting med oss då:  han lærer oss å tru utan å sjå, og å elska han for den han er, og ikkje for det han gjer. Medan me ventar på det skal skje som me ønskjer og lengtar etter, gjer Gud dei største under i liva våre utan at me tenkjer så mykje over det. Men saka er: Gud er aldri passiv i ditt liv.

Det er mange tynande graver her i verda. Det kan vera eit økonomisk uføre, eit rusproblem, ei psykisk liding, ein funksjonshemming, ein dødeleg sjukdom, eit syndig livsforhold du ikkje kjem deg ut or, ein konflikt du ikkje ønskjer og ikkje handterar, problem i ekteskapet, det kan vera krig, forfølging og flukt. Då er alt i oppløysing. Desse tynande gravene gjer oss redde og avmektige. 

v.3
Bodskapen i dag er: Han som sto opp frå grava 1 påskedag, vil dra alle sine vener opp av alle slags tynande graver når dei ber han om det. 

Peter gjekk på vatnet. Det gjekk bra så lenge han såg på Jesus. Men så tok han augo bort og såg på bølgjene. Då vart trua trekt ut av han, og han sokk ned i djupet. Hadde Jesus kontroll? Naturlegvis. "Herre, frels!" ropte Peter, og straks var Jesus borte hos han , bøygde seg ned og drog han opp. 

"Herre, frels!" er eit godt bønerop. Måtte alle syndarar koma i ein situasjon der dei må ropa til Herren om frelse. Då er Jesus hos dei og frelser dei ut av synda og gjer dei til Guds barn av nåde. 

Og alle som har opplevd frelse, bør gjera Peterbøna til si eiga daglege bøn på vegne av alle ufrelste: "Herre, frels!" Kanskje det skal vera vår bøn i den fastetida som me no går inn i. 

David opplevde Guds forløysande inngrep. Situasjonen endra seg mirakuløst og han fekk fast grunn under beina. Det er fantastisk: Gud frelser alle som ikkje kan frelsa seg sjølv, alle som ropar, ventar og vonar. Men det er ein bodskap i historia om Peter som me må få med oss: Hald blikket fast på Jesus, for så lenge du gjer det, går du på vatnet, og du slepp desse nedturane som elles kjem. 

v.4
David vart berga, og han kunne gå vidare med faste steg. Då steig humøret og lovsongen kom tilbake med større kraft enn før, ja, så pass at det vart ei åndeleg vekking rundt han.

Her er det ein sterk bodskap: Når Guds barn lovar og prisar Herren, kjem Herren nær, og folk rundt oss begynnar å ottast Gud og dei spring til han for å bli hans barn dei også. Er det så enkelt? Ja, så enkelt er det.

Og så ein ting til: David lova og prisa Herren etter at han hadde fått fast grunn under føtene. Det ligg ein sterk bodskap i Bibelen og den er slik: Gud skal lovast og prisast uansett, uansett om du sit til livet i uløyselege problem. Kva skjer då? Då erfarer du Guds nærvær midt i problema, og brått ser du at dei problema som du har er ingenting mot kor stor, mektig og god Gud er. Gud er mykje, mykje større enn alle våre problem, og når me lovar og prisar han, oppdagar me at det handlar ikkje om våre problem i det heile tatt her i livet. DET HANDLAR BERRE OM GUD.  Så har me i lovsongen fått ein herleg medisin mot sjølvopptattheiten.

DU HAR ALDRI NOKON GOD GRUNN TIL IKKJE Å LOVA OG TAKKA HERREN!
 

fredag 24. januar 2014

Salme 39,8-14

   8 Men no, Herre, kva skal eg venta på?
          Berre til deg står mi von.
         
   
 9 Fri meg frå alle mine synder!
          Gjer meg ikkje til spott for dårar!
         
   
10 Eg teier. Eg lèt ikkje opp munnen,
          for dette er ditt verk.
         
   
11 Ta bort den plaga du la på meg!
          Eg går til grunne når du slår med di hand.
         
   
12 Du refsar og straffar ein mann for hans synd,
          som møllen ét du det han har kjært.
          Mennesket er eit pust.
         
   
13 Herre, høyr mi bøn og lytt til mitt rop,
          ver ikkje døv når eg græt!
          For eg er ein heimlaus hos deg,
          ein framand som alle mine fedrar.


  14 Vend blikket ifrå meg. Så lyser eg opp
          før eg går bort og ikkje er meir.


v.8: David har kome til det punktet då han ikkje kan stola på seg sjølv eller på andre menneske, berre på Gud.  

v.9: Hovudproblemet er ikkje fiendane, men hans eiga synd. Han ber om å bli fri denne slik at han ikkje blir til spott for dårar, dvs menneske som lever utan Gud og trur at det kan gå bra.

v.10: Han gjer som Jeremia i Klagesangane 3: Han teier når Herren legg bører på han, og han anerkjenner problema han har som Guds verk. 

v.11-12: Men så ber han Gud om å ta bort den børa han har lagt på han. Det blir for tungt, og han er redd for undergangen, at han skal bli fråteke all eigedom, ja, sjølve livet. 
Han forstår at det hadde vore fortent, men ber likevel om nåde.
I dag går folk i rette med Gud når det skjer noko som smertar, og dei kan ikkje forstå kvifor ikkje ein god og rettferdig Gud stoppa ulukka. 
Hos David er tonen ein annan. Han forstår at han ikkje fortener Guds gunst, men heller straff. Likevel ber han om at Gud ser bort frå syndene hans og hjelper trass alt. 

v.13-14: Han appellerer til Guds godvilje mot ein som er heimlaus på jorda, ein pilgrim, som det står på tysk, slik som fedrane hans også var.

Ein kristen kan aldri bli tilfreds gjennom det som verda har å by på. Han/ho er alltid i opposisjon, og må gå til Gud der dei fleste andre fjernar seg frå han.  Men han har ikkje ro. Gud løyner andletet for han slik at han ikkje kan sjå det venlege smilet hans. Men det har han sett før, og Guds smil er livsens største rikdom, og ber om å få sjå det igjen. Då blir det lyst i sjela før han døyr.


onsdag 8. januar 2014

Salme 39,1-7

Til korleiaren. For Jedutun. Ein salme av David.
         
   
 2 Eg sa: «Eg vil vakta min veg
          så eg ikkje syndar med tunga,
          eg vil setja munnkorg på meg sjølv
          så lenge lovlause står framfor meg.»
         
   
 3 Eg vart mållaus og still,
          eg tagde til inga nytte.
          Mi smerte vart verre.
         
   
 4 Hjartet brann inni meg,
          elden flamma opp medan eg stønna.
          Eg sa med mi tunge:
         
   
 5 « Herre, lær meg at eg skal døy,
          kor få og tilmålte mine dagar er,
          så eg kan skjøna at mitt liv tek slutt.»
         
   
 6 Sjå, ei handfull levedagar har du gjeve meg,
          mi levetid er som ingenting for deg,
          kvart menneske er eit pust.
         
   
 7 Som skuggebilete går dei omkring.
          Fåfengt uroar dei seg.
          Dei samlar i hop, men veit ikkje kven som skal ha det.


Salme 39 har både klage og visdom i seg.

v.2: David bestemmer seg for å ikkje synda med tunga, og ikkje seia noko som helst så lenge han har omgang med lovlause. Ein lovslaus er ein person som ikkje anerkjenner Guds ords autoritet. Erfaringa er jo ofte at det nyttar lite å snakka med slike om Gud, og dei spottar lett det me aktar høgt og elskar over alt anna.

v.3-4: Men David gjorde same erfaring som Jeremia: Då han tagde, vart Guds ord som ein brann i han. For den som kjenner Gud er det smertefullt å ikkje snakka om han og hans vegar til folk,og særleg til dei som er på veg mot dom og undergang.  

v.5-6: Han vender seg difor mot Gud og ber om å få den erkjenninga at han ein dag skal døy, underforstått slik at han til eikvar tid er klar til å møta Gud, at han alltid har alt i orden med Han og sin neste. I den store samanhengen har alle menneske få levedagar. Åra går så fort forbi oss, og saka er vel den at den tida me har til rådvelde berre er notida, denne ein sekunden. du lever i akkurat no. I neste sekund kan det heile vera over og du står for Guds åsyn. 

v.7: Dei fleste menneske lever for seg sjølv, prøver å berika seg og samla så godt dei kan, ofte fulle av sut for både det eine og det andre. Men til ingen nytte. Ingen overlever. Alle må flytta frå denne jorda før eller seinare, og me kan ingenting ta med oss over på den andre sida. Å leva for å leva betre, er heilt feilslått. Gud inviterer oss  derimot inn i eit liv der han vil sørga for oss berre me vil leva for han og hans rike.  Jesus seier: "Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg." Dersom me er våre eigne gudar, går me fortapt. Let me Gud vera Gud, blir me frelst.