fredag 30. september 2011

Salme 16,1-3

Salme 16 er ei tillitssalme.

Den er ein miktam av David. Ingen veit kva miktam tyder, men det er det ikkje så mykje å gjera med.

v.1 er ei bøn om vern. Salmisten kjenner seg sårbar, og har ingen andre å søkja vern hos enn Gud. Det hender at truande menneske har det slik, og det hender at Gud fører liva våre slik at me berre har han å stola på.

...for eg flyr til deg. Det gjev berre meining å be om vern dersom me sjølve tek vår tilflukt til Herren, går inn i borga hans, så og seia. "Herrens namn er ei festningsborg. Dit spring den rettferdige og vert berga." Ordtøka 18,10. Det handlar om å kalla på Herrens namn. Den som gjer det skal bli berga.

v. 2 er ei fantastisk vedkjenning: "Du er min herre, du er mitt einaste gode." Dette kommenterer Van Gemeren slik: "Gud er grunnen for hans eksistens og glede", og "høve til Gud er kjelda til alt han rekna for godt i livet." Paulus skriv i Filipparbrevet 1,21 "For meg er livet Kristus og døden ei vinning." Dette samsvarar fint med dette verset. I forteljinga om den rike mannen og Lasarus seier Abraham til den rike som lid fælt i dødsriket: "Hugs at du fekk "ditt gode" medan du levde". Ditt gode er altså rett og slett det du lever for, det som oppsluker deg, det som gjev livet ditt meining og retning. For David var det Herren. Kva er det for deg?

v.3. David heldt seg til dei heilage i landet, til dei gjæve menn. Set me dette verset i samband med vers 2 er det naturleg å identifisera "dei heilage i landet", og "dei gjæve menn" med alle som har Herren som sitt gode.

"Låkt lag øyder gode seder," les me ein plass. Motsatsen må vera at gode ting veks fram frå fellesskap med gode og gjæve menneske. Det er vel også erfaringa. Gode folk påverkar oss andre til det som godt er, og difor må me halda oss til dei rette miljøa, dei som løftar oss både åndeleg og etisk.

torsdag 29. september 2011

Salme 15

Denne salma vart opprinneleg truleg nytta i liturgisk samanheng når pilgrimane tre gongar om året kom til Jerusalem for å besøka templet for å vera Gud nær. Det var ei tid for sjølvransaking før dei steig inn for Guds åsyn. Dei var medvitne om at det å vera fysisk i templet ikkje var eitt og det same som ha samfunn med Gud, for dette samfunnet føregår i hjarto våre. Difor hadde, og har, teksten ein langt vidare bruk. Det handlar om dagleg å granska liva sine og prøva dei på Guds ord. Calvin kommenterer salma slik: "Meininga med dette læreavsnittet er å framheva at berre dei menneske har tilgang til Gud som vil tena han og leva heilage liv."

v. 1 startar med eit viktig spørsmål. Kven kan gjesta Guds telt, kven får bu på hans heilage fjell? Omsett til nytestamentleg språk: Kven blir teken imot av Gud, og kven kan ha samfunn med Han? Kva type menneske får dette privilegiet?

Guds telt er Guds tempel, der Gud bur.
Guds heilage fjell er Sion, der templet sto.

v.2 Det er dei som gjer rett og er heile i si ferd. Folk som driv med urett og ikkje lever transparent, kan ikkje ha samfunn med Gud. Å vera heil i si ferd tyder at ein er den same om ein er for seg sjølv som når ein er saman med andre, at ein er tru mot Gud både i stort og smått, og at livet toler ettersyn av Gud og menneske.

Mange lever doble liv og driv med ting i det skjulte som ikkje står sin prøve i dagslyset. Det hindrar dei i å vera sanne kristne. Dei kan vera kristne på utside, men ikkje i røynda. Kristne i munnen, men ikkje i hjarta. Det er slike menneske Jesus kallar hyklarar.

Uærlege menneske kan ikkje ha samfunn med Gud. Han toler ikkje lygn. Alt slikt må på bordet om ein skal ha med Gud å gjera.

v.3 Sladder er ein vanleg aktivitet. Folk tek ikkje så tungt på dette. Men det gjer Gud, ja, så pass at han lukkar porten for folk som driv på med det.

Den som gjennom sladder eller på anna vis påfører nesten sin skade på rykte, kropp eller sjel, er ein drapsperson. Det er ingen prinispiell ulikskap mellom drap og skadeverk. Den som har utøvd slike ting må innrømma vondskapen sin for å få innpass hos Gud. Likeeins den som har vanæra nesten sin og brakt han i eit dårleg lys. Karakterdrap er drap i Guds augo.

v.4 er vanskeleg. Skal me som truande menneske vanvørda nokon? Ikkje i den forstand at me nedskriv menneskeverdet deira, men det at nokon snur ryggen til Gud, trakkar på ryktet hans og ikkje bryr seg om ordet hans, kallar ikkje på vår respekt, snarare tvert om. Kvifor vert eit menneske vraka av Gud? Fordi det sjølv har vraka Gud.

Men derimot ærar den gudfryktige alle som ottast Herren, dvs dei som framhevar Gud, hans vesen og verk. Dei får respekt frå den truande.

Vidare: den får vera med Herren som står fast på si overgjeving sjølv om det skulle kosta ein dyrt å gjera det, ja, om det skulle kosta livet. Skaren av martyrar er stor.

Dette tilsvarar dei menneska som i likninga om dei fire jordsmonna representerer den gode jord, dei som held fast ved Guds ord i eit vakkert og godt hjarta uansett kva som skjer rundt dei og med dei.

Det er inkompatibelt å leva med Gud og ta renter for private utlån. Det er ein veldig konkret og grei ting å forhalda seg til skulle ein tru. Likevel skal ein gjerne låna ut til folk som treng det, ja, faktisk utan å forventa å få tilbake, seier Jesus. Det er kristen utlånspraksis.

Og til slutt: Ingen kan vera kristen og vitne mot sin neste for pengar. Det seier seg sjølv og treng ingen vidare kommentar.

Å leva etter det som her står skrive er, for å sitera Jesus, å byggja livet på fjellgrunn. Ein skal ikkje rikkast i liv, død eller den dagen domen kjem.

tirsdag 27. september 2011

Salme 14

v. 1: Ein ateist er ein dåre, eit menneske som byggjer livet sitt på sviktande føresetnader, ein person med falsk tryggleik. For det finst verkeleg ein Gud, ein som stiller menneska til ansvar. Dei gudlause trur dei kan leva som dei vil utan at det får nokon fylgjer, at dei kan leva egoistisk, kynisk og brutalt og berre ha fordeler av det. Men i dette tek dei feil.

v.2 For Herren ser ned frå himmelen. Han har fugleperspektivet på alles liv, og han leitar etter nokon vituge i denne verda, dvs nokon som trur på han, elskar han og lever etter hans ord.

v.3 Men han finn ingen. Ingen som held mål. Alle er vonde, og ingen gjer godt i eigentleg forstand. Slik er menneske i seg sjølv.

v.4 Dukkar det opp ein gudfryktig person, blir han forfølgd av dei som ikkje kallar på Herren. Dei sluker opp Guds folk, konsumerer dei som brød.

v.5 Men dei vert innhenta av Herren. Den dagen vil dei skjelva av redsle. Då vil dei oppdaga at det å undertrykka Guds barn er det same som å lysa krig mot Gud. For Han er med den rettferdige ætt, som dei truande her vert kalla. Å kriga mot Gud er den største toskeskap. Han er så uendeleg mykje større enn oss. Å gå i ringen med han er ei grov feilvurdering.

Kva er rettferd? Det er å kalla på Herren, tru på han og elska han. Det gjer den rettferdige ætt.

v.6 Guds barn kan vera ganske stakkarslege i framtoninga. Men det gjer ikkje noko. For hos Herren finn dei ly, og han er ikkje ein stakkar.

v.7 er ei bøn og ein lovnad. Først ei bøn om frelse for Israel. Det treng dette folket den dag i dag. Og me som kjenner Jesus kan gjerne be denne bøna kvar dag for Israels folk.

Så ligg det ein lovnad her om at Herren ein dag vil venda lagnaden til Israel. Det jødiske folket har levd i eit åndeleg mørkre i 2000 år, men ein dag er det slutt. Då vil dei sjå Jesus. Det er begynt å skje no. Det er mange tusen Jesustruande jødar i Israel no, og folkets frelse vil bli til glede i landet og utover mellom kristne i heile verda. Det blir eit stort under.

v.6

mandag 26. september 2011

Salme 13

v.2-3 er ei klage. David synest det tek så lang tid før Herren svarar på bønene hans, og han lurer på kor lenge dette skal vara.

Dette er ei allmenn kristen erfaring. Folk ber og ber, men ingenting skjer. Når me er i store vanskar, kjennest timane lange. Me føler me må ha hjelpa med ein gong, men Gud let oss gå i smerten, og me lurer på om han har gløymt oss og ikkje bryr seg lenger, om han i det heile tatt finst. Ja, slike tider er ei prøve for trua.

Davids naud var, som ofte elles, at fienden hadde overmakta. Han var forfølgd, og hadde ingenting å stilla opp med, var veldig bekymra, full av uro og sorg og augo hans hadde heilt mista glansen sin. Ja, han følte han skulle døy (v.4). Så fælt hadde han det.

I v.5 argumenterer David med Gud. Dersom Gud vil berga han, seier han, vil fiendane hans, som han trur også må vera Guds fiendar, ikkje innkassera den sigeren som dei ventar på. Han kjenner seg sikker på at dette også må vera i Guds interesse! David opplyser Gud. Ja, ja.

I v. 6 endrar tonen seg. Gud har svara på bøna hans ved å gje David tru. Han seier: EG SET MI LIT TIL DIN TRUSKAP. Og difor jublar han over Guds frelse før ho enno er komen til han, og han finn grunn til å syngja for Herren som har gjort vel mot han, dvs. no ved å gje han tru, og mange gongar tidlegare.

søndag 4. september 2011

Salme 12

v.1 Salmisten ber om å bli berga ut or ein vanskeleg situasjon. Han finn ingen som ottast Gud, ingen som trur, ingen menneske han lenger kan stola på. Han kjenner seg veldig åleine, ein situasjon som ikkje er uvanleg for enkelte kristne. Det kan vera ei stor påkjenning.

v.2 Dei han har rundt seg lyg så det renn av dei, dei er ikkje til å stola på. Han kjenner seg utrygg. Sanning og ærlegdom ligg i botn av alt fellesskap. Når folk talar og argumenterer mot Gud, kjem redsle og einsemd sigande hos enkle kristne. Det svimlar for dei. Likeeins når dei urettferdige har makta i samfunnet og brukar henne til eigen fordel. Det kan vera eit mareritt for dei små.

v.3-4 er ei bøn om at Gud må rydda ut alle lygnarar (eller alle lipper som lyg (KJ)), og folk som talar store (stolte) ord, underforstått mot Gud, og som har så stor tru på seg sin eiga forståing og sine eigne talegåver at dei ser på seg som uovervinnelege og Gud overlegne. Det er patetisk.

v.5 er Guds svar på salmisten si bøn: Han vil gripa inn. Gud er alltid på sine små barns side, og han gjer under for dei som ber. Han hatar alle former for undertrykking, og han kjem og set trælka folk i fridom. Det kan gå hardt ut over undertrykkaren.

v.6. Om menneska er trulause, er Guds ord alltid til å stola på. Det er sju gonger reinsa, som sølv i ein eldomn, dvs. det er fullkome. Guds ord er som Gud. Han står 100% bak Bibelen, og vil stadfesta og oppfylla det som står der. Han vaker over det profetiske ordet for å oppfylla det, les me ein stad. Difor kan me trygt gå for det me les i Bibelen. Ja, det er den einaste farbare vegen for oss. Guds ord er Guds veg for sitt folk.

v.7-8. Herren tek vare på sine barn midt i ei verd der vondskap og fanteri ofte kan innta uante dimensjonar. Det er ein god lovnad for dei som lever under forfølging og diskrimindering. Mange kristne gjer det i våre dagar.