søndag 10. juli 2016

Salme 54

v.1-2. Bakgunnen for salma er at nokre menn kom til Saul og angav David, og fortalde kongen kor "rivalen" var. Angjevarar har låg status i Guds ord. Dei er svært små mennesker som vonar på å tena litt på å svika andre. Ofte har dei ikkje noko annan agenda enn dette. Judas var ein angjevar. Djevelen er også det når han anklagar oss dag og natt for Guds åsyn, eller angjev oss, om du vil. Men til ingen nytte. For der er Jesus, som har døydd for oss og fridd oss frå våre synder med sitt eige blod.

v.3. David blir redd og ropar til Gud om at han skal hjelpa han og fri han ut av knipa ved sitt namn, og skaffa han rett ved si kraft.
Liksom ei brur ber brudgomens namn, og eit barn sin fars, ber ein kristen Guds namn, og den som ber Guds namn, har Gud, og tilgang til alt som tilhøyrer Gud. Og som me ser seinare i salma, fekk David all den hjelpa han trong.
David er urettferdig behandla av kong Saul, og blir forfølgt utelukkande av misunning. Her ber så David  om at Gud i si kraft (eller makt) skal skaffa han rett, dvs avsløra at uretten ligg hos kong Saul. David kjenner seg makteslaus, og det er han også. Har ingenting å setja inn mot overmakta. Men den eigentlege kongen er jo Gud, og Han har makt over makta, og David ber instendig (v.4) om at Gud skal høyra på han og gripa inn.

v.5 skildrar situasjonen. "Framande" er Sauls leigesoldatar. Dei har fått ordre om å drepa. Dette er folk som ikkje kjenner Gud, som ikkje bryr seg om han, og som kun er innstilte på å gjera det dei er betalte for utan å tenkja på personleg ansvar i det heile.

v.6. Men overfor Gud kjem dei til kort. Ingen kan drepa den Gud held i live. Den største arme han ikkje ein gong bøya eit hår på hovudet til eit menneske om Gud forbyr det. Dei er som fyrstikker for han. Som støv. Som ingenting.

I vers 7 ber så David Gud rett og slett om å ta livet av fiendane hans. Han veit at dei ikkje berre står han imot, men dei står Gud imot. David visste godt at Guds gode planar for Israel var knytt til han, i og med at Gud hadde salva han til konge over folk og nasjon.

v.8 syner er ein dublett. Å ofra til Gud og prisa namnet hans er identisk. Skal eit offer ha verdi, må det berast fram frivillig. At det å prisa Guds namn er godt, tyder ikkje at det følest godt for den som gjer det, men at det er godt for Gud, og at det rett å halda på med det, og at det fremjar det gode i verda.

I vers 9 triumferer David. Han hadde blitt fridd ut frå den livsfarlege situasjonen, og kunne sjå ned på fiendane sine. Å sjå ned på her treng ikkje tyde forakta, men at David i Gud er overordna sine fiendar. Når me les Davidsalmane må me alltid ha i tankane at David var Messias, eit førebilete på Jesus, og ein dag skal HAN også underkua alle fiendane sine og leggja dei til skammel for sine føter. 



torsdag 7. juli 2016

Salme 53

Dette er også ei læresalme. Det som her blir framført kan ikkje menneske tenkja seg fram til, det openberrast frå himmelen.
Salma står i nær samanheng med Ps 52, og er omtrent identisk med Ps 14

v.2. Ein dåre er ein person som byggjer livet sitt på løgn. Og løgna er at det ikkje finst nokon Gud!. Ateismen er ikkje noko ny oppfinning som kom med opplysningstida eller Karl Marx, nei han har vore stasjonert i menneskehjarta sidan syndefallet. Ateismen avspeglar rett og slett eit behov hos det falne menneske om å sleppa unna Gud og dei avgrensningane som han set for menneskelivet. Den som trur på Gud, må innretta livet sitt etter hans bod, og ein kan ikkje leva livet etter sine syndige lyster. Dei som det gjer, blir moralsk korrupte (NEV) utviklar eit stygt vesen (Lutherbibelen), og  blir tilbøyeleg til å gjera "avskyelege handlingar" (NB11). Her snakkar me om menneske som har glede av å skada andre og blir tilfredsstilt ved å sjå dei i smerte.

v.3-4. Men Gud er høgst eksisterande, og han høyrer, ser og studerer oss menneske, og han leitar etter nokon som er klok, dvs om det er nokon som søkjer han, men han finn ingen. Dette verset brukar Paulus i Rom.3 når han utlegg læra om rettferda ved tru. Det finst ingen menneske som er rettferdige i seg sjølv. Ingen kan bli frelst utan å få Guds rettferd tilrekna ved tru.

Kva var Guds svar på at han ikkje fann noko godt og sant menneske som søkte han? Han måtte sjølv bli dette menneske for å kunna frelsa nokon som helst, og dei som let seg frelsa, blir definert som hans folk, dei som kallar på Gud.

Det er dette folket som så lett blir forfølgt av dei som definerer Gud ut av liva sine. Dei truande blir etne opp av dei gudlause, noko som indikerer at Guds folk er eit fredfullt folk, eit Jesusfolk som let seg føra til slaktebenken utan protestar og motstand, og ugjerningsmennene (tysk: Übeltäter) kjenner på at det dei gjer er heilt rett, og folk som gjer "det rette" blir jo  alltid kjempefornøgde med seg sjølv, og er ikkje mottakelege for åtvaringar, og dei kallar ikkje på Gud.

v.6. Det er ein grunntanke i Bibelen at dei som utset Guds barn for forfølging, vil sjølve bli forfølgde av Gud. Gud sparer ikkje kristne frå forfølging, men dei som forfølger, utset seg for stor fare, dei hissar Gud på seg, for å seia det litt folkeleg.  Då blir dei råka av stor redsle, ja, sjølv om det ikkje skulle vera noko grunn for det. Beina deira vil bli spreidde, noko som fører tankane mot død på slagmarka. Vidare skal dei skal bli til skamme, dvs. gå evig fortapt, vraka av Gud.

v.7 er ei bøn om at frelse må koma til Israel frå Sion. Sion er Jerusalem. Denne bøna vart besvart på Golgata kross. All frelse kjem frå Sion, der Jesus Kristus leid døden for oss alle.  Og denne bøna skal besvarast også i framtida då Jesus kjem att for å frelsa alle som trur og døma alle vonde. Då kjem han att til jorda frå himmelen og set føtene sine på Oljeberget i Jerusalem.

Tanken på Jesu fullkomne frelsesverk fyller Jakob med jubel og Israel med glede. Jakob og Israel er eitt og det same. Det er Guds folk på jord, ein syntese av alle Jesustruande jødar og Jesustruande heidningar. Jesus er den nye Jakob, den jødiske stamfar til dagens internasjonale gudsfolk, truande frå alle nasjonar, stammer og språk. Jubel og glede er deira varemerke. Og når Jesus kjem att for å frelsa dei frå forfølging, aukar dette berre på og kjem til å vare i all æva.

onsdag 6. juli 2016

Salme 52

Dette er ei læresalme som inneheld grunnleggande kristne sanningar.
Oppsummert: Nokre kjem til makta med hjelp av svik, løgn og vondskap, og er stolte over dei lure metodane sine, som dei forresten fører med seg inn i styreaettet sitt. Dei avskriv Gud, stolar på rikdomen og brukar makta si til å skada. Men Gud hatar det, og deira tid på toppen er tilmålt. Ein dag riv Gud dei ned frå taburettane, og støyter dei ut av "landet åt dei levande". Dei har inga framtid saman med Gud.

Når dei fell for Guds hand,  jublar dei rettferdige med frykt. Dei veit at ingen tullar med Gud.
Dei som set si lit til Gud og hans miskunn, blir som eit grønt og frodig oliventre i Guds hus til stor velsigning for mange. Guds hus er kyrkjelyden. David prisar nemleg Gud saman med hans trufaste vener. Me er eit fellesskap. Bibelen markerer dette grundig. Det er god plass til individet i Bibelen, men ikkje til individualismen, som forresten er ein pest i Guds kyrkje i dag. Det er så mykje snakk om min funksjon, mine nådegåver, mi teneste og mine opplevingar. Må Gud endra dette fokuset frå si kyrkje.

fredag 17. juni 2016

Salme 51,18-21

vers 18 skal minna oss om at Gud ikkje bryr seg om religiøse ritualer. Dei finst ikkje viktige for han, og ofte står dei i vegen for han. Menneske har ein tendens til å stola på rituala, at dei fungerer sjølv om hjarta ikkje er rett for Gud. Men det gjer dei ikkje. Utan tru på Jesus er alle våre religiøse aktivitetar kun avguderi.

vers 19 står i opposisjon til vers 18. Kva kan me så koma med til Gud? Dei knuste liva våre. Det er DEI han vil ha, ikkje rituala og aktivitetane våre. Når Guds lov får avslørt for eit menneske at det lever i opposisjon til Gud i himmelen, går alt sjølvlaga kristendom i grus, alle førestellingar om at alt er OK sjølv om ein lever sløve og lunkne kristenliv. Då blir samvitet rysta, og ein fell ned for Gud og ber: "Herre, ta meg som eg er, eg kan berre koma slik." Og så kjem denne herlege lovnaden om at Gud ikkje vil forakta eit knust og sundbrote hjarta. Nei, tvert om. Han tek den arme syndaren tett inntil seg og seier: Jesus Kristus, Sonen min, vart knust for deg. For hans skuld gjer eg vel mot deg, tilgjev deg og talar mildt til deg. Alt ditt er blitt ordna opp i for deg av Han.

vers 20 styår på underleg vis i samanheng med vers 19. Det er ei bøn for Jerusalem, ja, at murane rundt byen skal byggjast opp att. Men bøna går djupare. Jerusalem blir eit bilete på den enkelte kristne som har eit sundbrote hjarta, det handlar om bøn for knuste menneskeliv og familiar, og ho handlar om Guds kyrkje. Så mange stader ligg denne i grus. Det er berre Gud som i sin store nåde og godleik kan byggja oss opp att. Det må me forstå. Difor må me be: Bygg oss oppatt Gud! Ja, bygg oss større, fastare og vakrare enn før.

vers 21. Når alt er på sin rette plass, når me har fått eit rett høve til Gud og kvarandre, då vil våre religiøse aktivitetar har verdi for Gud.




onsdag 11. mai 2016

Salme 51,12-17

Vers 12: David ber om å få eit reint hjarta og ei ny og stødig ånd. Slikt kan ikkje eit menneske skapa sjølv. Det er Guds verk åleine.
Eit reint hjarta er eit hjarta ærleg hjarta. Det skildrar eit menneske som lever motivert av kjærleik til Gud og sine medmenneske, og ikkje av ting som personleg nyting og sjølvrealisering.
Ei stødig ånd er eit sinn som er rotfesta i Gud og hans ord.

vers 13. David hadde sett kva som hende då kong Saul vart forkasta av Gud og Den Heilage Ande vart teken frå han. Det må ha skremt han å sjå kongen gradvis gå til grunne åndeleg, psykisk, moralsk og politisk, og her ber David om å få sleppa å oppleva dette.

versa 14 er ein repetisjon av tidlegare tema.

vers 15 er interessant. Her lovar David å forkynna Guds ord for kriminelle, og kalla syndarar til omvending. Dette syner at Guds ord har hatt sterk effekt på han, for alle som blir forløyst av Guds ord, får ein ubendig trong etter å dela det med folk som har behov for det.

I vers 16 legg han inn enno ein lovnad: Blir han fridd frå blodskuld (=drap), skal tunga "jubla over Guds rettferd". . Lovsongen til Gud dukkar alltid opp i mennesker som blir frikjent av Gud. Det er ei spontan frukt av hans frelse = rettferd, jmf. Salme 40,1-3.

I vers 17 ber David om at Gud må opna munnen hans så han kan lovprisa han. Dette er ei bøn som mange truande treng å be. Lovsongen kjem frå Gud og går til Gud. Det er ei gåve. Me må forstå det, for berre då vil me be. Av alle dei tinga som me brukar munnen til, er det å prisa Gud det edlaste.

tirsdag 10. mai 2016

Salme 51,7-11

vers 7: David innser at synda er eit medfødd fenomen. Dersom ho ikkje møter motstand i oss, veks ho fram som det verste ugras, og frekt kjem ho til syne over alt i liva våre. Ekle greier.

vers 8: Vår redning ligg i Guds sanning, i Guds ord, og me har all mogeleg grunn til å be Gud om å la dette ordet, denne visdomen festa seg i sjelsdjupet. Då blir me sterke kristne, og det vonde blir avvist før det får innflytelse over oss. Då vil Guds ord reinsa oss og gje oss Guds karakter. Isop er ei plante vart brukt som ein del av den rituelle reinsinga som israelittane var van med å gjennomføra i templet. Her er det ein metafor for reinsingskrafta i Guds ord.

vers 9: Det er ein djup samanheng mellom vers 8, 9 og 10. Det er når me opplever Guds reinsing at me erfarer Guds glede, ja heilt inn til mergen av vår person, inntil beina, som det blir sagt her. Grunnen til gledesløyse i kristne menneskes liv ligg alltid i synd som har fått rom i karakteren. Når denne blir borte, kjem gleda attende.
vers 10: Her ber David om at han må få gleda attende. Han lengtar etter himmelgleda , for han kjenner ho frå før. Den hadde prega livet hans i årevis før det stygge fallet som ligg til grunn for denne salma.
Har du mista Guds glede? Kjenner du deg knust på innsida? Det er Gud som held på med deg. Han gjer deg hjelpelaus slik at han åleine kan bli di hjelp, den einaste som duger i denne samanhengen.

vers 11: Denne bøna er spesiell. Han ber Gud om ikkje å sjå på syndene hans, men heller skjula dei og viska dei bort. Kvifor skulle Gud det? Fordi David veit at Gud er ein god Gud og gjerne tilgir og reiser opp sine falne barn. Slik er Gud. Men det hadde ein enorm kostnad for han, det kosta han Sonen, og det kosta Sonen livet. Det er åleine pga Jesu blod at Gud tilgjev oss syndene våre og stryk ut. Ved trua på Jesus Kristus har me fått full tilgjeving. Tilgjevinga er ein del av Jesuspakken. Vidunderleg. Så vil Anden reinsa karakteren vår gjennom Guds sterke ord. Noko er ferdig, noko er i prosess.

onsdag 27. april 2016

Salme 51,3-6

Bakgrunnen for denne salma kjenner dei fleste av oss godt. David hadde drive hor. Han hadde hatt seksuell omgang med Batseba, kona til Uria, og då Batseba vart gravid, sørga David for å få Uria drepen. Ei skikkeleg stygg sak. Han tenkte at han skulle koma unna med ugjerninga si, men lukkelegvis sende Gud profeten Natan til han, og avslørte han. Dette vart ein alvorleg vekkar for David, og Salme 51 er hans respons på denne.

Vers 3-4: Han ber Gud om nåde. Han er desperat. Skjønar at han har sett heile framtida si på spel, at han står i fare for å bli forkasta av Gud, at Gud lett kan ta Anden frå han. Anden mistrivst sterkt der synda vert akseptert. Du kan ikkje over tid leva på kant med Gud og tru at han blir verande hos deg. Slik fungerer dette ikkje.
Guds ord har bora seg djupt inn i kropp og sjel hos David, som eit tveeggja sverd har det kløyvd seg veg i sinnet hans og skilt mørkre frå lys, lygn frå sanning, og han er rysta inntil margen. Ordet har skapt eit jordskjelv i livet hans og brote ned alle forsvarsverk. Han bryt saman og ropar om benådning frå Den heilage Gud, og ber om at syndene hans skal takast bort frå han, og at han skal få leva med eit reint samvit og eit glad sinn.

v.5. Han prøver ikkje lenger å unnskylda, dekka over syndene sine eller bortforklara dei. Han erkjenner dei og sannar dei for himmelens Gud, gjev Gud rett i hans dom og vurderingar. Dette er vegen til ny fridom for alle falne Guds barn, og for alle menneske som kjem til Gud for første gong. Johannes skriv: "Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han tilgjev oss syndene og reinsar oss frå all urett." Kva er det å bli reinsa frå all urett? Det handlar om å få ein forvandla karakter, bli lik Jesus, bli eit menneske full av nåde og sanning, slik som han er det.

Den største åndelege pesten i våre dagar er menneska sin tendens til å døma Gud, vilja stilla han til rekneskap for det han gjer og for alt som skjer av vondt i verda. Det at folk held på med dette er eit symptom på at me har fjerna oss unendeleg langt bort frå Han, den einaste som elskar oss inntil døden og som kan gje oss det evige livet. Når Gud så kjem nær til oss menneske med sitt ord og sin Ande, blir alt klårt som krystall, nemleg at Gud er sanndru og alle menneske  løgnarar. Då tagnar alle klagemål mot Gud, kvar munn blir lukka og heile verda står skuldige innfor Gud. Me har synda i tankar, og og gjerningar, og så har me auka synda vår ved å skulda på Gud.

Men det er ME som har synda, det er ME som skaper problemer, og all synd er synd mot Gud åleine, for det er HANS lover me bryt, og synd er lovbrot, skriv Johannes.

David hadde brote det 6. og det 5. bodet. Han hadde brote ekteskapet, og han hadde myrda. Desse boda vert brotne i rikt mål kvar dag i vår tid. Folk som ikkje er gift lever som om dei var det, tilfeldig sex er uvanleg vanleg i Noreg, utruskap er heller ikkje noko sensasjon og folk går frå ektefellane og familiane i ein urovekkande høg skala. Og vedrørande det 5. bodet, du skal ikkje drepa, blir over 40 små barn vert drepne i mors liv kvar dag. Her er det mange som treng å kasta seg ned for Guds ansikt og naudbe han om nåde, og me ber enno ein gong: "Å Gud, må ditt lys fløyma over landet vårt, enno ein gong, please!"


mandag 22. februar 2016

Salme 50

Salme 50 er full av åndeleg dynamitt, og vel verd eit studium.
Ho er skriven av Asaf som i si tid var lovsongsleiar i Davids tabernakel, eit telt på Sionsfjellet der paktarka sto fritt midt i rommet, tilgjengleg for alle. Denne ordninga var profetisk og peikte framover mot den røyndomen Jesus lanserte då han døydde på krossen og forhenget som skilde paktarka frå resten av folket berre rivna og fall ned, den røyndomen som ME lever i idag, me som har fått fri tilgang til Gud, vår Far.

vers 1-2. "Gud over gudar" er ei omsetting av det hebraiske "El-Elohim". Denne Gud er Herren
(JHVH). El- Elohim syner til Gud skapar av himmel og jord. JHVH uttrykker Gud som forløyser og frelser, ikkje berre for Israel, men for heile menneskeslekta.. Det går ei linje her framover mot læra om Faderen og Sonen i Det nye testamentet.  Det er denne Gud som har skapt og forløyst skapningen som her stemner alle menneske til oppgjer.

Korleis skal me forstå dette avsnittet? Er det den endelege domen som skal fellast? Eller stemner Gud menneska for å frelsa dei? Eg trur det siste. Kva skjer når Gud vil dra folk til seg sjølv? Han vekker dei opp, hjelper dei å sjå liva sine i eit himmellys som avslører synd og vondskap, han stemner dei til oppgjer, gjennomlyser dei slik at dei forstår at dei har levd heilt feil, skaper anger og sorg over synda hos dei.

Lyset frå himmelen skin ut frå Sion, og som me har sett før er dette eit uttrykk for Guds by, Guds fellesskap på jord, Guds kyrkje. Gud syner menneska sin perfekte venleik i og gjennom den sanne kristne kyrkja. I si kyrkje står han fram i sin stråleglans, utruleg stor og ven.  Kvifor? For der lyder ordet hans klårt og uforfalska, ord som vert stadfesta av Den Heilage Andens underfulle gjerningar i sjela. Han vekker sansane slik at me både ser og høyrer Gud.

Det er mykje pinse i vers 3. Gud kom, og han kjem framleis til sitt folk, og han talte, og han talar talar framleis. Me lever i pinsens tid. Gud er ikkje stille. Framfor han går det eld. Det er pinseelden. Den brenn opp alt i oss som ikkje har sitt opphav i Gud, han tenner oss i brann for Jesus. Stormen er eit bilete på krafta frå himmelen som Han fyller oss med.

v.4-6: Anden samlar folket, og går til rette med dei for å dømma dei. Guds ord er som eit sverd som trenger gjennom alle forsvarsverka våre, kløyver ånd og sjel, marg og bein, og dømmer hjartans tankar og råd. Me kallar det vekkjing.

Vekkinga startar gjerne mellom oss som er kristne, me som er Guds trugne (eller "innvigde" NIV) Det er naturleg. I Hebrearbrevet står det like fram at "domen skal starta med Guds hus." Når kristne kjem inn i Guds lys med liva sine, er det von for verda. Då reflekterer me Guds lys ut til folk me jobbar saman med og omgåst i kvardagen vår. Då er det me som bestemmer kva folk er opptekne av og snakkar om. Himmelen blir så synleg at folk berre må snakka om det som skjer.

Himmelen forkynner rettferd = frelse. Himmelen er eit anna namn på Gud og på Guds bustad. Han forkynner rettferd. Det han seier til oss gjennom Bibelen er sant og rett og bringer oss frelse frå synd. Men skal me bli frelst frå syndene våre, må me gje Gud rett når han dømmer oss i samvitet og snu oss bort frå det han påpeikar som usant og ukjærleg hos oss.

Vers 7 er alvorstungt. Gud seier at han vil vitna MOT Israel. Me har lett for å tenkja at Gud alltid vil oppmuntra oss,  stryka oss med håret. Men kven vil ha ein slik gud til Gud? Du vil ikkje ha ein slik ven ein gong, og slett ikkje ektefelle. Ei heller barn. Nei, når me gjer feil er det godt at nokon torer seia det til oss. Og slik er Gud. Han går i rette med oss når me gjer feil, ikkje for å fordømma oss, men for å berga oss og få oss på rett spor.

v.8-14. Her gjer Gud det klårt for Israel at han ikkje hadde bruk for alle dyreoffera som dei bar fram. Og me veit at dei uansett  hadde si avgrensa tid. Dessutan eig Gud alle dyr og fuglar i naturen. Det naugar ikkje hos Gud. Nei, det han ville ha hos dei var TAKKOFFER. Slik vil det alltid vera. Når me takkar Gud, ber me fram eit offer til han som er viktig for han, ei god gåve. Me takkar difor Gud, ikkje berre når me føler oss glade, men under alle forhold (1.Tess.5,18).

 v.15. Men Gud vil ikkje berre ha vår takk. Han vil også ha alle problema våre. Han elskar å fiksa opp for oss når vår eigen kapasitet ikkje duger. Han vil fri oss ut, noko som i neste omgang løyser ut lovsong og aukar hans ære. Og det er nødvendig med tanke på at folk skal koma til tru.

v.16-20. Her åtvarar Gud "den lovlause" om å forkynna hans ord. Den lovlause er den som i praksis ikkje anerkjenner Guds lover som gyldige for seg sjølv, og Gud konkretiserer kva han meiner: Det handlar om folk som er uærlege i pengespørsmål , som bryt ekteskapet eller som svik andre med vondsinna snakk. Slike menneske har mista retten til å forkynna Guds ord. Dei stiller seg i ein uhyre farleg situasjon om dei held fram med det.

Men Gud er full av nåde. I vers 21-22 ber han desse personane om å venda om frå si vonde ferd. Dersom dei ikkje gjer det, vil dei bli øydelagde i den endelege domen.

v.23 er interessant. For det første: Lovsong er viktig og rett. Å lovsynga Gud er å æra Gud. Og kven vil vel ikkje æra Gud? For oss som trur, er det den største gleda i livet å lovsynga Gud, og me jaktar alltid etter nye og vakre songar som me kan synga for han.
For det andre: Dersom me lever etter Guds ord og ikkje devaluerer det, får me sjå Guds frelse. Her kan me tenkja på Kornelius i Apostelgjerningane 10. Gud openberra Jesus for han og familien hans fordi han hadde anerkjent Guds ord som fundament for livet sitt. Og me kan tenkja på Simon i juleevangeliet. Han var ein rettferdig mann, og som belønning fekk han sjå Guds frelse. Det skal me tenkja på. Eit liv i opprør mot Guds ord, blokkerer for Guds frelse i liva våre. Men alle som søkjer Gud i hans ord og innrettar liva sine etter dette ordet, får sjå Jesus.




.

fredag 19. februar 2016

Share Bibelrefleksjon. Salme 49..m4a - 16 MB

Share Bibelrefleksjon. Salme 49..m4a - 16 MB

Salme 49

Salme 49 er også skriven av Korahs barn, tydelegvis ei svært gåverik slekt som hadde ansvaret for lovsongen i Davids tabernakel og seinare i Salomos tempel.

Salma er ei visdomssalme, og er i slekt med avsnitt frå Salomos ordtak i form og innhald. Visdom kan me definera som verda og liva våre sett frå Guds perspektiv. Og det tek seg ganske annleis ut enn slik me oppfattar tinga.

Salma kallar oss alle til å besinna oss på at livet er særdeles kort, at me er forgjengelege og at det me etter døden anten går til Gud eller blir ståande utanfor Gudsfellesskapet, i døden.

v.2-3 formanar oss til å høyra etter, og salmisten rettar seg til alle menneske i heile verda. Igjen ser me dette veldige globale perspektivet i Salmane. Gud er ikkje berre Gud for Israel, men for alle i heile verda, høg og låg, rik og fattig.  Det er lite som bryr Gud mindre enn samfunnsklassar og økonimisk status. Hans bodskap er til alle.

v.4-5: Salmisten har bøygd seg ned og lytta til Guds visdom, til Guds ordtak, og han har fått kraftfulle ord frå å forkynna. Difor er han  ikkje plaga av beskjedenhet, han seier: Orda mine er kloke, og alle gjer lurt i å lytta, Gud løyste gåta for meg medan eg sat og spela på lyra.

Her ser me det: Musikken kjem frå Gud, og han har gjeve oss denne gåva fordi han vil tala til oss når me spelar for han,  Profeti, lovsong og musikk er nært kopla saman. Det viser også erfaringa.

v.6-7_  Alle som forkynner Guds ord og vilje får motstandarar. Det skal mindre til enn som så å skaffa seg ein fiende. Men salmisten er ikkje redd. Han er så sikker på at Gud har talt til han, og at Gud er med han, at han kan flira litt av all verdas motstand om så måtte vera. Kva har dei å fara med? Vel, dei har store rikdomar, og pengar er makt, men det er berre frå ein jordisk synsvinkel, ikkje frå ein himmelsk.

v.8-10: Pengar betyr ikkje noko for Gud. Alt kjem frå han og tilhøyrer han. Også den rike sine pengar. Han kan la han får behalda dei, eller ta dei frå han. Men i høve til Gud kan ikkje ein feit bankkonto eller mange kyr på båsen hjelpa nokon som helst. Gud let seg ikkje imponera. Rike menneske kan betala andre og seg ut av det meste, men ikkje ut av døden og domen. Det er menneske sin lagnad ein gong å døy for så å koma for domen, les me i Hebrearbrevet 9,27, og den einaste som kan betala oss ut av den knipa er i følge vers 16 berre Gud sjølv, Og det gjorde han. Ikkje med sølv eller gull, men med Jesu Kristi, hans Sons, dyre blod. Denne frelsesakten opna vegen inn til Gud for alle menneske, og han tek imot alle som kjem til han i tillit til Jesus, og han flyttar inn til alle som flyttar inn til han.

v.11-15: Salmisten minnar oss her på den enkle sanninga at alle menneske som stolar på seg sjølv må døy, uansett stand og stilling, uansett mental utrustning, dei kloke som dei mindre kloke. Men dei som stolar på Gud, dei skal leva, sjølv om dei døyr. Det har me frå Jesu eigen munn, og ein dag, når morgonen renn, dvs då Jesus kjem attende for å døma levande og døde,  og alle skal stå opp frå gravene sine, då vil dei rettskafne, dvs dei som har Gud i seg, for evig råda på jorda. Dei andre skal tærast bort i dødsriket.

vers 17-21 er i stor grad ein repitisjon og presisering av tidlegare tankar. Ingen kan ta pengar og eigedom med seg når dei døyr, og ingen bør streba etter å bli rike her i verda. Det fører heller folk bort frå Gud enn til Gud. Paulus skriv i 1.Timoteusbrev 6 at "trongen etter pengar er ei rot til alt vondt." Ikkje pengane i seg sjølv altså, men trongen etter dei. Og Jesus presiserer at det er svært vanskeleg for rike menneske å bli frelst. Og dei velståande kristne  hamnar lett i fiendens snarer. Kvifor det? Dei blir travle og forsømmer det eine nødvendige, fellesskapet med andre, bønesamlingane osv.osv. Det jordiske blir viktigare enn det himmelske og evige, og fråfallet blir nærliggjande. Det er ein tragedie kvar gong det skjer. Forteljinga om den rike mannen og Lasarus i Lukas 16 skulle seia oss alt om akkurat dette.



tirsdag 16. februar 2016

Salme 48

vers 1-4 er eit vidunderleg avsnitt for alle kristne som forstår kyrkja si betydning, og som elskar sine kristne søsken. Det er i kyrkjelyden Guds stordom vert openberra for verda. Gud er stor i sin by, og Guds by er Guds fellesskap.

Liksom Guds by er eit uttrykk for Guds fellesskap, så er Sionfjellet eit uttrykk for Kristus, det fjellet som kyrkja byggjer sin eksistens på. For ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som ER lagt, Jesus Kristus (1.Kor. 3,11)

Kyrkjelyden er vakker, og han ei glede for heile jorda. Trass i nok av synder og skavankar, er det mange menneske over heile verda som opplever frelse og lækjedom gjennom kyrkja kva einaste dag. Altså til og med i dag er Guds by til glede for heile jorda. Likevel trur eg  vers 3 uttrykker Guds draum for oss, at me skal bli enno vakrare, meir og meir lik Han, slik at frelsesgleda også kan høyrast over alt på Stord, i Noreg og i Europa.

Liksom det som her blir sagt om Guds by og Guds fjell må forståast i overført betydning, så er det også slik med v.5-8. Kongane her er mektige åndefyrstar som slår seg saman for å knusa Guds kyrkje og Guds frelsesplan. Særleg i avslutningsfasen, som me er inne i no, vil åtaka på Guds kyrkje bli kraftig. Men til inga nytte. Til slutt vil dei vonde åndene kapitulera overfor ei kyrkje der Gud er nær, og som er full av Den Heilage Ande og kraft. Ei kyrkje pynta og prega av Gud, er ei sigrande kyrkje som vernar samfunnet mot vondskapen.  

v. 9: Endetidskyrkja vil vera ei mirakuløs kyrkje, ei kyrkje der dei under Jesus gjorde i sitt jordeliv vert vanlege å erfara og observera. Og folk vitnar: "Det vi høyrde før, har vi no sett." Kor? I Guds by, den som Gud sjølv held oppe til evig tid. 

Det siste setninga er til stor trøyst for kyrkjelydar som held på å bli knust av forfølgarar, eller som slit med oppslutninga: Det er Gud som held oss oppe, og det gjer han til evig tid.

v. 10: Guds tempel er ein annan metafor for Guds kyrkje. Der tenkjer vi på hans miskunn. Guds kyrkje er eit bønehus. Der skal det vera rom for stillhet og ettertanke. Der skal me koma saman og fordjupa oss i Gud i lovsong, tilbeding og meditasjon.


v.11 Guds namn er identisk med Gud sjølv. Der folk blir kjent med Gud, strøymer lovsongen fram. Det er alltid slik. Det evige livet er nemleg å kjenna Gud, seier Jesus i Johannes 17, og syndarar som blir kjent med Gud, blir alltid så glade og fegne. "Tenk, Gud elskar meg!"  Lovsongen blir ein automatisk respons på hans godleik, den som gjennom kyrkja blir gjort kjent heilt til endane av jorda. At Guds høgre hand er full av rettferd, betyr at Gud handlar til frelse alle plassar der han får lovsong.
         
.
v.12 Og når nyheitane om Guds frelse frå fjerne himmelstrok når Guds kyrkje, aukar lovsongen i styrke. Me høyrer om vekkjing i Iran og Kina, og me blir elleville av begeistring og vil gjerne ha meir av slike nyheiter. Kristne menneske tenkjer globalt. Misjonen er deira hjartesak. Og nytt frå misjonsmarka er lettare å få tak i enn nokon gong før. Så her er det berre å ta til seg av gode nyheiter og takka, lova og prisa Gud for hans dommar, som er eit uttrykk for hans gode avgjerder og for hans frelseshandlingar.

         
v.13. Å telja tårna rundt Sion er å vurdera kor langt Gud er komen med byggjeprosjektet sitt. Tårna er nasjonale kyrkjer. Når evangeliet om riket er forkynt som eit vitnemål for alle folkeslag, då skal enden koma. Då er alle tårna ferdige. Som aldri før har me sjansen til å følgje med på dette gjennom statistikkar som vert gjevne ut kvart einaste år.
v.14. for å bli i bilete: Gud invitera oss til ikkje berre å ha ein oversikt over kor langt han er komen, men han ber oss om å reisa å besøka nybyggja sine, gå gjennom borgene, og fortelja til barna våre at "slik er vår Gud, han er evig, han byggjer ein heim for oss og han fører oss ut over døden, dvs gjennom si kyrkje formidlar han evig liv til menneske i alle folk og nasjonar, og det har me ikkje berre høyrt om, me har sett det ved sjølvsyn, me har gått gjennom borgene."