mandag 16. november 2015

Salme 47

Denne salma vart truleg nytta medan pilgrimar gjekk i prosesjon opp til Guds tempel.

I vers 2 vert alle folk oppmoda til å klappa i hendene sine og hylla Gud med jubelrop. Er det nokon som fortener applaus, så er det Gud. Og han er ikkje berre Gud for Israel, men for alle menneske, alle er skapt for å hylla Gud. Det er vårt livs djupaste hensikt.
Me er ofte så forsiktige og stillferdige i våre åndelege uttrykk. Dette er ganske fjernt frå det me kan lesa om i Bibelen som normalt. Der blir me oppmoda til å møta Gud med høge rop og klappsalver. DET er det normale. Og grunngjevinga ligg i vers 3: Herren er Den Høgste. Han er den store kongen over all jorda, ein god og mektig konge som fortener å bli hylla framfor alle andre som blir hylla av menneske. Dersom me ikkje let oss begeistra av Gud, er me åndeleg blinde og stokk døve.

I vers 4-5 blir me minna om korleis Gud la folkeslag under Israel, og rydda plass for dei i Kanaans land, eit land han gav dei til evig eige som ein arv. Kvifor gjorde han dette? Fordi han elska dei.
Av dette lærer me at Gud ryddar plass og rom for dei han elskar, dvs for dei som lever i hans kjærleik, formidla gjennom vår Herre Jesus Kristus, slik me må sjå dette i lys av evangeliet i NT.
Men me må gå eit hakk vidare. For Gud, han som er konge over folkeslaga,  utvidar sitt eige rike på jorda gjennom oss som trur på Jesus. Han har i følgje Salme 2 fått heile jorda til arv, noko som ei frukt av Hans død og oppstode, og han har sjølv sagt i Bergpreika at "dei saktmodige", dvs hans disiplar, skal arva jorda. Det er ikkje lenger tid for å undertrykka og fordriva folkeslag, men å setja dei fri frå undertrykkaren og innkorporera dei i Guds rike.

v.6: "Gud stig opp til jubel." Dette kan forståast beskrivande. Det er noko som berre skjer: Når Gud stig opp, blir alle imponert over det dei ser og opplever, og reagerer med jubel. Eller det kan forståast på den måten at når folket jublar for Gud, stig han opp, og blir synleg osv. Det er ingen motsetningar mellom desse to måtane å sjå saka på.

I vers 7-8 får me ei ny oppmoding om å synga og spela for Gud. Vanlegvis syng og spelar me kvor kvarandre eller for oss sjølve. Men det er eit fenomen som er ukjent i Bibelen. Der syng og spelar folk for Gud. Gud likar song og musikk. Kanskje det kan motivera nokon til å kasta frå seg all prestasjonsangst på dette området, synga for Gud med den røysta ein har og kanskje til og med læra seg å spela eit instrument? Gud likar når me spelar for han. Det trengst ikkje ord for å hylla Gud, musikkens "grand old man" trivest godt med eit godt gitarriff. "Sola Deo Gloria" (Til Guds ære åleine), skreiv Johann Sebastian Bach på alle sine komposisjonar. Mykje var reint instrumentalt. Det kom til han frå Gud, og han dedikerte det attende til Gud. Abbas Benny Andersson sa i eit intervju på Skavlan for ei tid sidan at Bach sin musikk er guddommeleg, og at dersom det ikkje finst ein Gud i universet, er Bach han som kjem nærast. Me skjønar kva han meiner med det.
Den som lovsyng Gud, vert eit klokt menneske. Lovsongen openberrar Guds vilje og vesen for oss, Den som lovar Gud, blir kjent med Gud, og å kjenna Gud er sjølve definisjonen på det evige livet (Johannes 17,3). I Salme 2,10-12 vert jordas herskarar oppfordra til å vera forstandige, noko som for deira del handlar om å anerkjenna Gud Sons overherredøme, underordna seg han og læra seg å elska han, elles kan lett vreiden hans vekkast.

Dette fører oss over i vers 9 og 10 der det blir meir enn tydeleg nok at Gud er politisk. Han foventar at hans rettsorden skal vera normerande for alle verdas regentar. Han samlar dei, underforstått til rådslagning, og dei underlegg seg hans store sak i verda, blir ein del av "krigsfolket til Abrahams Gud", noko som inneber at dei må slost for Guds gode sak i verda, det som apostelen Paulus kallar "den gode strid."





tirsdag 20. oktober 2015

Salme 46

Til korleiaren. Av Korah-songarane. Etter «Alamot». Ein song.
    

Denne salma er ei tillitssalme.
v. 2: Israel har i si naud søkt tilflukt hos Gud, og han kom dei til hjelp. Det er ikkje slik at Gud gav dei styrke, men var deira styrke. Slik er det også for oss. Gud er vår styrke. Me skal sleppa å venta på at han skal gje oss kraft. Den har han gjeve oss gjennom dåpen og  trua på Jesus Kristus, og ved sin Ande er Han alltid nær oss. Det skal me få rekna med når dagane blir vanskelege. Også dette skal me gripa i tru.

v.3-4:
Difor treng me ikkje ein gong reddast når store jordskjelv oppstår på havbotnen og genererer tsunamiar. Det vil i aukande grad inntreffa i tida før Jesus kjem att i herlegdom. Men me møter alle naturkatasstrofar og andre rystingar saman med han som skapte himmel og jord. Det skulle gjera oss trygge. 

v.5: Guds by er Guds levande kyrkje. Elva er Den Heilage Ande som renn gjennom denne kyrkja. Ho har mange tilførselsbekker, historiske vekkjingar som me den dag i dag nyt godt av, men også  litteratur skrivne av Guds kvinner og menn som me kan leska oss på så mykje me vil. Men alt går saman til noko større som skal koma i den siste tida. Ingenting av det som hende før kan samaliknast med det som skal skje avslutningsvis. 
Elva er til glede for Guds by. Dei som bur i Guds by er glade menneske fordi dei er forløyste frå syndene sine og har fått fri tilgang til Gud, vår Far, og han er full av glede. Difor er gleda kristenlivet sin grunnstemning.  

v.6-8: Midt i byen er Gud. Difor står byen støtt. Det er ikkje kyrkja som held Gud oppe, men omvendt. Gud er midt i si kyrkje. Difor står ho støtt, også under dei store påkjenningane som djevelen og verda påfører henne.  Han vernar henne med sitt veldige ord, det ordet som får jorda til å skjelva og riker til å vakla. Også i vår tid har me sett dette skje.
Det kan sjå mørkt ut ofte for Guds barn i verda, forfølginga er så brutal mange stader.. Men det er forbigåande. Natta vil passera og ein ny dag gry. Det lovar Gud, han som også er med oss gjennom dei lange nattetimane. Då er han vår faste borg. Så lenge me held oss til han, tek han godt vare på oss.

I vers 9 endrar tematikken seg. No inviterer salmisten alle til å koma å sjå det Herren har gjort, store skremmande ting. Her talar evangelisten. Kyrkja sitt kall i verda er å invitera alle til å koma til Gud og sjå, dvs erfara Guds mektige gjerningar. I Johannes openberring kap 22 les me at "Anden og brura seier: Kom! Og den som høyrer det skal seia: Kom! Og den som kjem, skal drikka  gratis av Guds vasskjelder."  

v. 10 peikar framover mot tusenårsriket (jmt Openberringa 20) då Herren skal gjera slutt på krig over heile jorda, og alle våpen, som i dag utarmar jorderiket, skal øydeleggjast og omstøypast til plogjern (Jesaja 2). Då skal menneske gjer det dei er komne for: dyrka jorda og gjera henne til ein hage. 

v.11: Salmisten ber folk stoppa opp, teia still og kjenna litt etter. Då vil dei forstå at Herren er Gud. Folk er i farten med tusen prosjekt, og dei stoppar sjeldan opp for å lytta til Gud. Tankane surrar og munnen går. Ikkje lett for Gud å stoppa taleflaumen. Men dersom han lukkast, kan han tala til dei, syna dei stordomen sin (han står over alle, og det er hans ord som gjeld for alle)  og frelsa dei inn i sitt rike. Sjølve definisjonen på det evige livet er jo "å kjenna Gud" (Johannes 17,1-3)

V. 12: Herren Sebaot = Herren, han som er Gud over heile englehæren sin, er med oss. Det er ikkje småtteri. Me skal få rekna med englehjelp i den striden me står i som Guds medkrigarar. Å erfara Herren som Herren Sebaot er for dei som går ut i krigen med Gud for å erobra menneske for han.
Det er jo desse menneska som har bruk for ei fast borg når motåtaka kjem. Dei som ikkje slost for Gud, blir som regel spart for heftige åtak frå fienden. Han giddar knapt bruka tid og energi på slike kristne.

onsdag 21. januar 2015

Salme 45,9-18

 v.9 Kongen luktar godt av myrra, aloe og kassia. Myrra kjenner me frå juleforteljinga som ei velluktande salve. Aloe er det som me kallar alovera, og som me brukar som sårsalve med lækjande og lindrande verknad. Kassia er kanel. 

Jesus og hans vener skaper himmelsk atmosfære. Også gjennom sitt strengespel, dvs sin fagre lovsong. Det er sant: Lovsongen til Gud dreg himmelske krefter ned til oss. 
         

v.10 Berre dei som kongen vel ut kan koma til hoffet og bli ein del av dette.
Jesus seier: "De har ikkje valt ut meg, men eg har valt ut dykk." 
Han har gjort oss til kongar og prestar, skriv Peter i sitt første brev kap. 2.
Det handlar om identitet.
         

Eg tolkar det slik at brura i denne teksten er det frelste Israel slik ho ter seg før Jesus kjem att i herlegdom.

v.11 Kongen vil ha dottera si merksemd. Han vil at ho skal lytta til han og  gløyma farsslekta. Jesus seier at dei som elskar far og mor meir enn HAN, er han ikkje verd.
Å bli kristen er å bli plassert inn i ei ny slekt, Guds slekt. Det blir samanlikna med å inngå ekteskap, ein radikal endring av status. Ein forlet far og mor og held seg til ektefellen. Ein kristen går inn i ein slik relasjon til Kristus. Han blir vår livskjærleik og ingen andre enn Han skal ha makt i liva våre. Familiar har verdiar og uskrivne kodexar for kva som er rett og galt, bra og mindre bra. Å bli kristen er å snu ryggen til dei gamle familieverdiane og adoptera Guds verdiar og HANS rettskodex. 

v. 12  Kongen blir ikkje mett av brura vin venleik. 
Jesus synest du er vakker, den vakraste han veit om. Han blir aldri lei av deg og aldri mett av å sjå på deg. Han gleder seg over deg. 
Difor skal du bøya deg for han, din Herre. Å bøya seg tyder å tilbe han og lyda hans ord. 

v. 13 Guds kyrkje skal gjennom sin måte å leva på få så stor respekt i verda at dei som står utanfor samfunnet med Gud (her Tyros dotter) skal koma med gåver for å oppnå hennar gunst. Det synest peika framover mot ei anna tid enn den me lever i no.
        
v.14: Som kristne er me fullkomne og herlege.  Rettferdige for Gud, vakre for Gud og store i kraft. Kjolen er ei gåve frå Gud sjølv som seier kven me er. Han er gjennomvoven av gull som er eit bilete på Guds herlegdom. Som kristne er me berarar av Guds herlegdom. Den ligg utanpå oss og gjev oss ein aura av guddommeleg kraft og godleik. 


15 Brura er vakker. Dei unge jentene som går bak henne er kristne frå alle dei andre folkeslaga i verda. Dei er det frelste Israels brudejenter. Alle blir dei ført fram for kongen med fryd og glede (v.16), som er grunnstemningen i Guds kyrkje.
         v.17 Ein ny generasjon menn står fram som leiarar i landet. Dei overgår fedrane sine i kjærleik til Gud og hans ord og blir betrudd større ansvar.
         

v.18  Å minnasts Herrens namn er det same som å repetera hans velgjerningar, lova han for dei og dagstøtt forkynna hans strålande rettsordning. Då vil folka lova Han i all æva. Det er ein lovnad. 


onsdag 14. januar 2015

Salme 45,4-8

v.4-5 Kongen er ein krigar. Han kjempar for sanning, mildskap og rett. Difor har han alltid sverdet sitt tilgjengeleg. Sverdet er Guds ord. DET er det einaste våpenet som duger når me kjempar for slike høge og noble verdiar. 

 Kongen blir oppmoda om å ri ut og vinna siger. Han har eit stort oppdrag, han skal gjera erobringar for sitt rike. Og Jesus seier: Slik som Far sende meg, sender eg dykk. Me skal ut og erobra verda for Jesus Kristus. Det er ikkje snakk om å gå ut for å tapa, men for å vinna. Det er einaste alternativet her. Me går ut til folket i Guds herlegdom. Der ligg krafta og utrustninga. 

Guds høgre hand gjer "skremmande gjerningar", eller "undergjerningar" som det står i den tyske Bibelen. Her skal me frimodig tenkja på Jesus som la hendene på dei sjuke og lækte dei.  ENORME ting hende like framfor augo på folk.

Slik som kong Jesus, skal me også alltid bera Guds ord med oss. Me skal festa det til kroppen. Det skal vera lett å ta til. Støtt og stadig skal me fordjupa oss i skriftene, sitera Guds sanningar for oss sjølve, memorerer dei, synga dei, få dei inn i hovudet slik at me kan bruka dei effektivt i møte med våre medmenneske. For Guds ord er eit sverd som trenger gjennom menneska sine forsvarsverk, bryt dei ned og gjer sjelene opne for Gud. 

v.6: Guds piler er eit bilete på profetiske ord som med stor kraft flyg gjennom lufta og råkar folk djupt i samvitet. Dei fell som fluger, bøyer seg og sannar at Gud er mellom oss som trur. 1.Kor. 14,25.

v.7: Her blir brudgomens identitet avslørt: Han er Gud. Hans kongstol står evig fast. Riket hans er bygd på rettferd. Kva er rettferd? Alt som som er eit uttrykk for Guds kjærleik, og alt som fremjar denne kjærleiken. 

v.8: Kongen elskar rettferd og hatar vondskap (KJ). Difor er han salva med gledesolje. Guds gode bod fremjar glede hos den som lever etter dei. Slik er det både fordi det ligg ei eiga lukke i det å søka det gode og leva sant og sjølvoppofrande, men også fordi Gud ærar alle som anerkjenner ordet hans, og som strekker seg etter å realisera det, med å gje dei del i si glede, den som Han er så full av og som kjem over oss ved Den heilage ande.

tirsdag 13. januar 2015

Salme 45,1-3

Salme 45 er skriven til kongens bryllaup. Det er ein kongesalme og ein bryllaupssong, og brudgomen er Gud sjølv (vers 7-8).

Hjarta til salmisten strøymer over av gode ord. Jesus seier ein plass at "det hjarta er fullt av, renn munnen over med." Og han seier: "Etter dine ord skal du frikjennast, og etter dine ord skal du dømmast skuldig." Så, min ven, sørg for å vera som denne salmisten, eit menneske som er full av gode og edle ord, ord lagt ned i deg av Gud.

Den som har fått ord frå Gud, føler ein brennande trong etter å formidla dei vidare, skriva dei ned eller tala dei ut. Salmisten både talar og skriv. Han er oppslukt av brudgomen, og kan ikkje tenkja seg nokon som er vakrare (eller meir rettferdig, som det heiter i KJ) enn han, og når me samanliknar v.3 med v.2, er det nærliggande å tenkja seg at dei orda som fløymer over hos han sjølv har si kjelde i han som har fått "vakker tale lagd på sine lepper." I King James les me om brudgomen at nåde er aust ut over leppene hans, og i NIV les me at leppene hans er salva med nåde. Uvisst er det for meg kvifor den norske omsettinga har erstatta nådefull med vakker. Det synest vera ei svakare løysing. Og sant og seia har me alle meir bruk for ein konge som talar nådig enn vakkert.

Og så ligg det eit førebilete i dette her. For me er også talande vesen, og me har all grunn til å be Gud om å salva leppene våre med nåde, eller ausa nåde ut over leppene våre. Slik tale fører til at me i neste omgang blir frikjende menneske.

"Difor har Gud velsigna deg for alltid (evig)" (NB11 og KJ)  I NIV  les me: "sidan Gud har velsigna deg for evig." Anten kjem nådens ord som ei følgje av å vera velsigna, elles kjem velsigninga som ei følgje av at han talar ord i nåde. Kanskje kan me tenkja oss begge deler her. Men også på tysk heiter det at difor har Gud velsigna deg. Det er fint. Me blir velsigna av Gud når me snakkar sant og nådefullt til og om andre menneske.

Salme 44,21-27



Det jødiske folk på veg i diaspora


v.21-23: Igjen ser me at det er ikkje synd eller ulydnad som har ført vanskar over Israel denne gongen. Nei, snarare tvert om, det er deira rettferd som har gjort det vanskeleg for dei. Alt som har skjedd, har skjedd for Herrens namn skuld, les me. Det er altså snakk om forfølging.

v.24 er ei bøn om at Herren skal reisa seg og aksjonera. Salmisten insinuerer at Gud søv og at han må sjå til å vakna og ikkje støyta folket bort for alltid. Han vil at lagnaden skal snu, at dei skal få koma attende til Jerusalem, til templet, til Gud sjølv og finna balansen i livet attende, få det rett og godt.

Men det vil seg ikkje. Vers 25 er eit spørsmål om kvifor Gud løyner andletet sitt, og kvifor han gløymer den naud folket er i. Vel, Gud gjer nok ikkje det. Men han tek seg ofte god tid. Det synte han også på israelittane i Egypt. Først etter 400 år med slaveri, greip han inn og fridde dei ut.

v.26 er ei skildring av korleis folket har det. Dei søkk stadig djupare, og kjenner seg pressa mot jorda. Det er ganske ille, og dei har ingen kraft til å reisa seg og berga seg sjølv.

v.27: Difor ber salmisten om at Gud i si miskunn skal fria dei ut, ja, for si miskunns skuld, som det står i King James-oversettinga. Det er ein sterk appell. Salmisten seier til Gud: det handlar ikkje berre om oss og vårt vel, men om det ryktet som di miskunn skal ha mellom menneska. For det er jo slik at når Gud svarer bønene våre og friar oss ut av stor naud, får hans namn ære og hans hjartelag blir rost og kjent for andre.