mandag 29. desember 2008

Salme 3,5-9

v.5: David ropa høgt til Herren, og han fekk svar. Det er i den ytste naud at Guds barn ropar til Herren. Då er alle vegar stengde utan vegen til opp til Gud, og bøna vert heilt reell. Då grip alltid Gud inn på eitt eller anna vis. Den som ropar får hjelp.
v.6: Ofte svarar Gud den naudstilte med FRED slik at ein i det minste får seg litt søvn. For det er alltid vanskeleg å sova når nauda er stor. Og den som søv lite, tenkjer uklårt . Det neste svaret frå Gud er gjerne KJENSLE AV HANS NÆRVÆR OG GODKJENNING. David kjente seg støtta av Herren, og det var viktig for han. Den som kjenner seg på lag med Gud og vise versa har ei skikkeleg god kjensle.
V.7: Her er kongen komen seg skikkeleg ovanpå, og sparer ikkje på konfekten. Men me får tru at det var slik han kjende seg: heilt uimotståeleg. Freidig mot, få me seia.
v.8: Men hjelpeløysa kom attende og han måtte ropa til Gud enno ein gong. Og slik er det ofte i truslivet. I ein augneblinken er ein heilt sikker på at alt går vegen, men det skal ikkje alltid så mykje til før ein begynnar å vakla att. Den menneskelege psyke er labil.
På slutten av verset får me innblikk i tidlegar rundar der Gud har vore i ringen og slått inn både kjakar og tenner på David sine fiendar. Han har flotte sigrar å sjå attende på, og kan godt tenkja seg ein repetisjon denne gongen.
v.9: inneheld ein proklamasjon og ei bøn. Ut frå konteksten må frelse her vera hjelp for hjelpelause. Gud har denne hjelpa og vil ikkje halda henne tilbake for den som i sin desperasjon ber om hjelp.
Men for oss som er oppteken av at folk skal bli frelst i nytestamentleg forstand, minnar dette ordet oss om at frelsa er ei gåve frå Gud. Den kom med Jesus og blir vår når me utan innseiing tek imot han i hjarto våre.
Men for oss som evangeliserer og byggjer kyrkjelyd er det viktig å vita at frelsa, dvs vekkjinga tilhøyrer Gud, og det står til han å gje denne gåva til folket sitt og det samfunnet me er sett til å tena med evangeliet om Jesus. Det er den ultimate velsigninga.