fredag 24. januar 2014

Salme 39,8-14

   8 Men no, Herre, kva skal eg venta på?
          Berre til deg står mi von.
         
   
 9 Fri meg frå alle mine synder!
          Gjer meg ikkje til spott for dårar!
         
   
10 Eg teier. Eg lèt ikkje opp munnen,
          for dette er ditt verk.
         
   
11 Ta bort den plaga du la på meg!
          Eg går til grunne når du slår med di hand.
         
   
12 Du refsar og straffar ein mann for hans synd,
          som møllen ét du det han har kjært.
          Mennesket er eit pust.
         
   
13 Herre, høyr mi bøn og lytt til mitt rop,
          ver ikkje døv når eg græt!
          For eg er ein heimlaus hos deg,
          ein framand som alle mine fedrar.


  14 Vend blikket ifrå meg. Så lyser eg opp
          før eg går bort og ikkje er meir.


v.8: David har kome til det punktet då han ikkje kan stola på seg sjølv eller på andre menneske, berre på Gud.  

v.9: Hovudproblemet er ikkje fiendane, men hans eiga synd. Han ber om å bli fri denne slik at han ikkje blir til spott for dårar, dvs menneske som lever utan Gud og trur at det kan gå bra.

v.10: Han gjer som Jeremia i Klagesangane 3: Han teier når Herren legg bører på han, og han anerkjenner problema han har som Guds verk. 

v.11-12: Men så ber han Gud om å ta bort den børa han har lagt på han. Det blir for tungt, og han er redd for undergangen, at han skal bli fråteke all eigedom, ja, sjølve livet. 
Han forstår at det hadde vore fortent, men ber likevel om nåde.
I dag går folk i rette med Gud når det skjer noko som smertar, og dei kan ikkje forstå kvifor ikkje ein god og rettferdig Gud stoppa ulukka. 
Hos David er tonen ein annan. Han forstår at han ikkje fortener Guds gunst, men heller straff. Likevel ber han om at Gud ser bort frå syndene hans og hjelper trass alt. 

v.13-14: Han appellerer til Guds godvilje mot ein som er heimlaus på jorda, ein pilgrim, som det står på tysk, slik som fedrane hans også var.

Ein kristen kan aldri bli tilfreds gjennom det som verda har å by på. Han/ho er alltid i opposisjon, og må gå til Gud der dei fleste andre fjernar seg frå han.  Men han har ikkje ro. Gud løyner andletet for han slik at han ikkje kan sjå det venlege smilet hans. Men det har han sett før, og Guds smil er livsens største rikdom, og ber om å få sjå det igjen. Då blir det lyst i sjela før han døyr.


onsdag 8. januar 2014

Salme 39,1-7

Til korleiaren. For Jedutun. Ein salme av David.
         
   
 2 Eg sa: «Eg vil vakta min veg
          så eg ikkje syndar med tunga,
          eg vil setja munnkorg på meg sjølv
          så lenge lovlause står framfor meg.»
         
   
 3 Eg vart mållaus og still,
          eg tagde til inga nytte.
          Mi smerte vart verre.
         
   
 4 Hjartet brann inni meg,
          elden flamma opp medan eg stønna.
          Eg sa med mi tunge:
         
   
 5 « Herre, lær meg at eg skal døy,
          kor få og tilmålte mine dagar er,
          så eg kan skjøna at mitt liv tek slutt.»
         
   
 6 Sjå, ei handfull levedagar har du gjeve meg,
          mi levetid er som ingenting for deg,
          kvart menneske er eit pust.
         
   
 7 Som skuggebilete går dei omkring.
          Fåfengt uroar dei seg.
          Dei samlar i hop, men veit ikkje kven som skal ha det.


Salme 39 har både klage og visdom i seg.

v.2: David bestemmer seg for å ikkje synda med tunga, og ikkje seia noko som helst så lenge han har omgang med lovlause. Ein lovslaus er ein person som ikkje anerkjenner Guds ords autoritet. Erfaringa er jo ofte at det nyttar lite å snakka med slike om Gud, og dei spottar lett det me aktar høgt og elskar over alt anna.

v.3-4: Men David gjorde same erfaring som Jeremia: Då han tagde, vart Guds ord som ein brann i han. For den som kjenner Gud er det smertefullt å ikkje snakka om han og hans vegar til folk,og særleg til dei som er på veg mot dom og undergang.  

v.5-6: Han vender seg difor mot Gud og ber om å få den erkjenninga at han ein dag skal døy, underforstått slik at han til eikvar tid er klar til å møta Gud, at han alltid har alt i orden med Han og sin neste. I den store samanhengen har alle menneske få levedagar. Åra går så fort forbi oss, og saka er vel den at den tida me har til rådvelde berre er notida, denne ein sekunden. du lever i akkurat no. I neste sekund kan det heile vera over og du står for Guds åsyn. 

v.7: Dei fleste menneske lever for seg sjølv, prøver å berika seg og samla så godt dei kan, ofte fulle av sut for både det eine og det andre. Men til ingen nytte. Ingen overlever. Alle må flytta frå denne jorda før eller seinare, og me kan ingenting ta med oss over på den andre sida. Å leva for å leva betre, er heilt feilslått. Gud inviterer oss  derimot inn i eit liv der han vil sørga for oss berre me vil leva for han og hans rike.  Jesus seier: "Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg." Dersom me er våre eigne gudar, går me fortapt. Let me Gud vera Gud, blir me frelst.