fredag 29. mai 2020

Salme 85,8

Lat oss få sjå di miskunn, Herre,
          gjev oss di frelse!


For ei bøn å be. Men kva ber salmisten om? Kva er det å sjå Guds miskunn? Det må me få grep på. 

Då israelittane stod ved Raudehavet og var omringa av den egyptiske hæren, var dei ganske sikre på at alt håp var ute. Då erfarte dei eit frelsesunder utover alt dei kunne tenkja seg: Raudehavet opna seg, og dei kunne går tørrskodd over medan egyptarhæren drukna i det frådande havet. Israelsfolket fekk sjå Guds miskunn, og dei vart frelste frå ei overmakt som hadde plaga dei med slavepisken i 400 år. 

Gud er miskunnsam. Det er eit karaktertrekk ved Gud. Og bak hans frelse, ligg alltid hans miskunn. Den er evig. Det er berre slik Gud er, full av medkjensle med alle menneske. Men dei som fornektar Gud og som forfølgjer sine medmenneske, blir råka av Guds rettferdige dom, slik som egyptarane me les om i 2.Mosebok. I si miskunn mot Israel, måtte Gud dømma egyptarane. 

Det var pga Guds store miskunn at Jesus kom til jorda for å frelsa oss frå våre synder. Dei som opplevde Jesus i levande live, fekk sjå hans miskunn i aksjon kvar einaste dag. Han hadde inderleg medkjensle med folket, står det, og difor lækte han dei frå alskens sjukdomar, dreiv ut dei vonde åndene som plaga dei, trøysta sørgande ved å vekka opp deira døde, og gav folk tilgjeving for alskens skammelege synder dei hadde gjort og løyste dei frå vonde lyster. Det var oppreising å få hos Jesus, og det er det den dag i dag for alle som vender seg til han og ber. Det er å tru, og den som trur skal ikkje bli til skamme, eller bli skuffa. 

Me ber: "Herre, syn oss di miskunn og gjev oss di frelse!" Kva ber me om? At alt som skjedde av gode ting rundt Jesus og apostlane i Det nye testamentet også skal skje hos oss i vår tid. At du som sit fast i ein fortvila situasjon skal løysast ut av denne i Jesu namn. Me ber om at skarar av menneske skal haustast inn i Guds rike, at kyrkjelydane skal fyllast av jublande menneske som til si store overrasking fann Gud. Me ber om at Guds frelse i Jesus Kristus skal formidlast til liten og stor, fattig og rik, høg og låg og bli mottatt av alle med stor takksemd. Me ber om forvandling i samfunnet vårt, at marknaden for syndig påverknad bli så liten at alle som produserer slik svineri går konkurs. Ja, det er det me ber om. Lat det skje Herre, i ditt eige namn. Høyr og bønhøyr oss for Jesu skuld. Amen! 




torsdag 28. mai 2020

Salme 85,7

 7 Er det ikkje du som vekkjer oss til liv på nytt
          så folket ditt kan gleda seg i deg?
          
v.7. Jo, Gud er den som vekker oss til liv på nytt. Dette vart til dei grader demonstrert gjennom Jesu liv då han vekte opp døde menneske, og då han  reinsa spedalske. Om dei sistnemnde ikkje var fysisk døde, var dei sosialt døde. Då Jesus hadde rørt ved dei, vart dei reine og kunne venda attende til familiane sine og leva i samfunnet som dei hadde gjort før sjukdomen råka dei så tungt.

Også i dag lækjer Gud, og kvar gong det skjer fører det til stor glede. Men enno større glede blir det kvar gong ein syndar vender og blir frelst. Det evige livet er i Gud. Når eit menneske vender om frå syndene sine og kjem til Gud, får det evig liv som ei gåve, og gleda vert overveldande i den frelste syndaren, i kyrkja som jo berre er full av frelste syndarar og i Guds himmel som elskar å frelsa syndarar. 

Ein dag skal heile Israel bli frelst. Gud samlar i dag verdas jødar i Israel for så i neste omgang å frelsa dei frå synd og evig død. Då skal Israel attreisast som sin tenar som skal bringa Guds velsigning til alle folkeslag. Esekiel såg ein dag ein dal full av døde bein. Desse beina illustrerte Israel etter 2000 år i diaspora. Men no samlar Gud beina i Israel, byggjer det opp til ein kropp som han kler med knoklar, musklar, indre organ og hud. Så bles han liv i den døde nasjonen, og i dag ser me korleis denne profetien blir oppfylt medan med ser på. Tusenvis av jødar i Israel og over heile verda tek no imot Jesus som frelsar og Herre. Gud gjev folket liv på nytt, og me er glade. 
 
På 1500-talet låg Europa under for ei overmektig katolsk kyrkja som fylte hovuda på folk med løgnene sine, og trykte dei ned økonomisk og åndeleg. Då gjenoppdaga Martin Luther kjernen i evangeliet, at eit menneske vert rettferdig for Gud ved å tru på Jesus, og ikkje gjennom lovgjerningar. Han oppdaga av Jesus hadde betalt alt det som vår frelse kosta, at Guds frelse er gratis, og at alle som vil kan ta imot denne gåva utan å måtta betala fem flate øre for ho, korkje i form av pengar eller gode gjerningar. 
 
Bodskapen gjekk som ein frisk pust gjennom Tyskland, Nederland, Sveits, Mähren, Böhmen, Danmark, Sverige og Noreg. USA er i det store og heile grunnlagt på det nye åndelege fundamentet som reformatorane Luther, Zwingli og Calvin la for folk i Europa. Dei vart vekte til nytt liv gjennom evangeliet, og dei kunne fryda og gleda seg som frie barn av den veldige Gud. Paven var avskaffa, og den einaste anerkjente mellommannen mellom Gud og menneska var Jesus Kristus. HAN vart no deira einaste rettferd, glede og håp. 

Reformasjonen kom til å leggja grunnen for rike vekkingstider i alle desse landa, og særleg blomstra det på 17-og 1800-talet. Me hugsar menn som John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Charles Spurgeon og D.L. Moody. Menn som talte Guds ord slik at folk i hundretusentals søkte å få samfunn med Gud og evig frelse. "Den store oppvakninga" vart det som hende i USA under Jonathan Edwards kalla, og på 1800-talet var det tre slike store rørsler, og folk vart uendeleg glade, ei glede dei måtte dela med verda, og mange tusen av dei som hadde blitt grepne av Kristus reiste ut som misjonærar til framande land. 

På 1700-talet låg nordmennene nede i rus og all slags umoral. Valdsnivået var eventyrleg, og det såg dårleg ut for landet vårt. Då stod det fram ein ung mann, utsendt av Gud, han heitte Hans Nielsen Hauge. Han var 25 år i 1796 då Gud møtte han og døypte han i sin kjærleik og sende han ut til fots i heile landet for å dela evangeliet med menigmann. Han talte og skreiv døgnet rundt, og i laupet av dei åtte neste åra vart Noreg vekt til nytt liv. Ja, så markant var dette skifte at til og med historikarar i våre dagar kallar Hauge for "mannen som vekte Noreg", eller  "den første moderne nordmann." All vekkingskristendom i Noreg etter den tid har sitt opphav i Hauge. Han var Guds reidskap nr 1 i den einaste nasjonale vekkinga i norsk historie. Resultatet var overveldande. Lenge var Noreg det landet i verda som sende ut flest misjonærar i høve til folketalet. Slik er det ikkje lenger. 

Når Gud vekker oss menneske opp for dei store verdiane i livet, fred med Gud, tilgjeving og evig liv, då blir folk uendeleg glade. Då flyttar himmelen inn i folks hjarto, og er det noko som pregar himmelen, så er det glede. 

Salme 85,2-6

Til korleiaren. Av Korah-songarane. Ein salme.
          
   
  2 Herre, du har vist godvilje mot landet ditt,
          du vende lagnaden for Jakob.
          
   
  3 Du tok bort skulda til folket ditt,
          dekte over all deira synd.
          
   
  4 All din harme tok du tilbake,
          du vende deg om frå din brennande vreide.
          
   
  5 Før oss tilbake, Gud, vår frelsar,
          lat din uvilje mot oss ta slutt!
          
   
  6 Vil du vera harm på oss for alltid
          og la vreiden vara frå slekt til slekt?


Vers 2 startar med ein proklamasjon, eit vitnemål om at Gud har synt landet sitt godvilje, og vendt lagnaden for det.

Når det gjeld Israel har dette skjedd mange gongar i historia. Det skjedde då folket vart fridd ut frå slaveriet i Egypt og faktisk vart historias første egentlige nasjon basert på lov og rett og ikkje på rå makt. Det skjedde då folket fekk koma attende til landet sitt etter 70 år i fangenskap i Babylonia, og i moderne tid då staten Israel vart oppretta i 1948, og forfølgde jødar frå heile verda fekk venda heim til fedrelandet sitt. 

Men vårt perspektiv går vidare, for alle som trur på Jesus er blitt ein del av Israel som åndeleg nasjon, det som Jesus kallar for Guds rike. Gud vender  i sin godvilje også vår lagnad når nauda er påtrengande stor, og me ber til han med eit ærleg sinn. Då frir han oss ut. Og om det ikkje skjer straks, gjev han oss styrke til å stå i situasjonen me er komne i.  Fridomen kjem i Guds time. Det erfarte Josef då han måtte sitja 13 år i fengsel i Egypt utan å ha gjort noko gale. Men Guds godvilje var hos han. Det same erfarer tusenvis av kristne i dag som sit i kummerlege fengselsceller fordi landet dei bur i ikkje toler vitnemålet om Jesus. Gud er hos dei, og midt i trengslene kan dei nyta fridomen i Kristus, medan fiendane deira er bundne av mørke krefter som dei ikkje trur på.   

Men me kan også sjå dette verset i eit frelseshistorisk perspektiv. For me var alle fortapte, håplaust fortapte i våre synder, og himmelen var stengt for oss med ein mur som ingen kunne trenga gjennom eller klatra over. 

Men då kom Jesus Kristus, Guds Son og reiv muren ned slik at alle som no vil kan koma seg inn i Guds rike og overgje seg til himmelens Gud og bli hans barn. Herren Jesus vende lagnaden, ikkje berre for Jakob, men for alle menneske i heile verda. 

v.3. Gud tok bort all verdas synd då Jesus døydde på krossen. Det fortel Hebrearbrevet oss. Inga synd kan lenger hindra oss i å koma til Gud og bli elska av han. Synda er fjerna frå hans ansikt og er ikkje lenger å finna som eit uoverstigeleg hinder mellom oss og han. Så gå til han i dag, kall han pappa, og takk han for hans gode gåver, og mest for frelsa i Jesus Kristus. 

Då Jesus døydde på krossen vart han råka av Guds harme over verdas synd. Denne harmen kan aldri råka deg og meg så lenge, og så sant me ikkje forkastar Jesus, for akkurat DET finst det naturlegvis ikkje noko frelse og tilgjeving. Poenget med frelsesverket er jo å få etablera fellesskap mellom oss og Gud, men dersom folk ikkje vil ha dette fellesskap, blir dei ståande utanfor. Ikkje fordi Gud har definert dei utanfor, men fordi dei har definert seg utanfor sjølve.  

v.5 og 6 er ei bøn. Folket ber om å få koma attende til landet sitt som dei hadde blitt bortført frå. Me kjenner historia frå Bibelen då jødane vart deportert til Babylonia av kong Nebukadnesar. 

Men denne bøna er også høgst relevant å be for folk som har vore kristne, men som av ulike grunnar har rota seg bort frå Gud. Det er ein veg attende. Den har Jesus opna, og det er fint for folk som har rota seg bort frå Gud å be han om hjelp til å finna attende t. Det gjer han meir enn gjerne. Han har ingen uvilje mot fråfalne, nei, på ingen måte. Han har jo elska dei til døden, og den som har elska eit menneske til døden, får ikkje uvilje mot vedkomande.

Vil du vera harm på oss for alltid? spør salmisten. Svaret er nei, det vil han ikkje. Harmen hans er uttømt og har for lengst teke slutt. Me ser dette enno tydlegare enn David, og me kan berre fryda oss i han som har frelst oss så grundig som han faktisk har gjort. 

lørdag 9. mai 2020

Salme 84,11-13

11 Ja, éin dag i dine føregardar
          er betre enn tusen andre.
          Å liggja ved dørstokken til min Guds hus
          er betre enn å bu i lovlauses telt.
          
   
 12 For Herren Gud er sol og skjold,
           Herren gjev nåde og ære.
          Han held ikkje tilbake det gode
          for den som er heil i si ferd.
          
   
 13 Herre Sebaot,
          sæl er den som set si lit til deg.


Den som har smakt Gud og hans godleik, finn aldri noko som kan erstatta han. Berre ein liten smak av Gud er betre enn store dosar av kva det skulle vera av interessante ting.  Dette hadde salmisten erfart, sjølv om han berre hadde tilgang til føregarden i templet. Vegen inn til det høgheilage, der senteret for Guds nærvær i Israel var lokalisert, var blokkert for alle utanom øvstepresten som fekk koma inn ein gong i året for å bera fram soning for folket og sine eigne synder. Likevel var det nok av Gud i heile templet til at salmisten kunne la seg metta av hans godleik. 

Då Jesus døydde på krossen, gav han alle menneske fri tilgang til Far. Me kan, i tillit til Jesus, når som helst gå heilt inn til Gud og nyta hans godleik uavgrensa så mykje me vil. Vegen er rydda. Syndene våre er fjerna. Me treng ikkje stå i føregarden og nyta Gud på avstand. Me kan gå så nært me berre vil. Korleis skjer dette? Ved tru. Det du trur, det har du, sa Martin Luther. I same augneblink som du trur på Jesus som din frelsar, er du innafor hos Gud, og jo meir du gjer ut av denne kontakten, jo meir vil Gud farga livet ditt. 

Då er det ganske rart å vera vitne til at dei fleste kristne faktisk vel å nyta Gud på god avstand, og jo større avstanden blir, jo mindre blir det av den glede, fryd og kraft som Gud så gjerne vil fylla liva våre med. Det er så mange anemiske (blodfattige) kristne i vår tid, og det skulle vera heilt unødvendig når me har Guds invitasjon til å stå framfor hans andlet heile tida og vera der lyset er klårast, krafta sterkast og kjærleiken mest overveldande og livet mest levande.

Det er du og eg som bestemmer kor nært me vil stå Gud. Hugs det. Vegen er open heilt inn. Difor er det ingen som treng å leva grå, slappe og triste kristenliv, ingen som treng vera utan himmelsk kraft. Ikkje du som høyrer eller les dette heller. Jesus har gjeve deg tilgang til meir enn du anar, og Gud seier at han har stelt i stand eit bord til deg der du finn dei beste rettane du kan tenkja deg. Det er berre å forsyna seg og eta så mykje du vil. Grådighet er vanlegvis ikkje ei dyd, men når Gud inviterer til måltid, er det kjempebra å vera grådig.

Gud let seg alltid finna av dei som søkjer han av heile sitt hjarta, og finn du Gud, finn du han som er sol og skjold, han som gjev nåde og ære. Og dette er eit ord til deg som er full av sjølvkritikk, eller som lever med nådelause og kalde menneske rundt deg, folk som alltid påpeikar feil hos deg og som levnar deg lite ære, folk som får deg til å føla deg liten, verdilaus og verjelaus. Hos Gud møter du ikkje kritikk, men aksept og gode ord. Han er sol. Du kjenner varmen. Og han vernar deg mot dei som kritiserer deg og går til åtak på deg, han er skjold. Han gjev deg nåde, dvs ufortent tilgjeving basert på kjærleik, og ikkje berre det, han gjev deg ære. Han løftar deg opp slik at dine medmenneske får respekt for deg. Korleis skjer det? Jo, ved at han begynner å uttrykkja seg gjennom deg. Det skjer med alle som lever Gud nært. Dei får guddommelege nådegåver som gjer at dei formidlar sanning frå Gud til dei som lever i løgn, overnaturleg hjelp til folk som er fortvila, lækjedom til sjuke og ord som gjev håp til dei som er redde, og det blir så tydeleg: Gud held ikkje noko godt attende for den som er heil i si ferd, dvs for den som søkjer Gud av eit heilt hjarta. 

Det er slike menneske denne verda treng meir enn alt anna, folk som kjenner Gud og som elskar hans ord og som er fylt av hans Ande. Og jo fleire det er av denne sorten menneske, jo meir vil me sjå at Guds rike bryt gjennom i samfunnet, at lyset fortrenger mørkret, at sanninga vinn over løgna, at menneska kjem til Jesus og blir frelst frå sine synder, at brotne relasjonar vert attreiste og at folk med alvorlege lidingar blir lækte. Er det ikkje dette me vil ha? Me vil ikkje lenger betrakta Gud på lang avstand. Me vil gå til han og vera der han er, slik at me kan ha han med oss der me går. Amen!