onsdag 23. november 2011

Salme 18,7-12

v. 7: Då skalv jorda. Gud svara på Davids bøn med jordskjelv. I den siste tida skal det auka på med jordskjelv på jorda. I Johannes opneberring 8,1-6 ser me at dette vil vera eit resultat av alle bønene til dei truande som må tola forfølging og trengsel. Når denne verdas vreide råkar Guds kyrkje, råkar Guds vreide denne verda.

Dei neste versa (8-15) er fulle av uttrykk som syner oss at Gud dømmer verda gjennom naturkatastrofar, og at han er i desse katastrofane. Når folk trur at Gud er fråverande, er han nærverande i sin vreide over folks synder, og over den motstand som dei viser hans ord og hans kyrkje.

mandag 21. november 2011

Salme 18,5-7

v.5 innheld stor dramatikk. David kjende at døden tok kvelartak på han, og han vart dregen mot undergangen av "undervasstraumar" som var alt for sterke til at han kunne berga seg i land.

v.6: Dødsriket hadde spent reip rundt han, og dødsfeller låg, som moderne udetonerte landminer, over alt der han ferdast. Han kunne når som helst bli fanga.

v.7: Når alle vegar her på jorda er stengde for oss menneske, er det alltid èin veg som er open for oss, vegen oppover mot vår himmelske far. David kalla på Herren, og Herren høyrde han frå sitt heilage tempel.

Herren høyrer alle som ber til han i si naud, også deg som les desse linjene. Be trøstig til Gud og erfar hans underfulle hjelp.

søndag 20. november 2011

Salme 18

v. 1: David seier at han vil elska Herren. Grunnen til dette er at han har erfart og opplevd Herren som sin styrke. Me ønskjer gjerne at Gud skal gje oss kraft til å leva som kristne, og det er ikkje noko gale i det. Men mest av alt ønskjer Gud personleg å vera vår styrke. Krafta ein kristen treng ligg i fellesskapet med Gud.

v. 2 innheld fleire sterke uttrykk for korleis David opplever Gud: fjell, del, frigjerar, skjold, frelseshorn og  borg (eller fort).
At Herren er eit fjell inneber at han er urokkeleg på alle måtar. Han står fast på det han har sagt og bestemt sjølv om verda står på hovudet. Det er godt for oss alle å vita.
Herren er den truande sin "del". Det betyr at han er vår arv. Neppe kan eit truande menneske tenkja på noko større enn at han /ho skal arva Gud, ikkje arva det Gud har, men sjølve Gud.
At Gud er vår frigjerar har han prova gjennom heile frelsessoga. Han fria Israel ut or fangenskapa i Egypt og Babylonia, og på krossen fria han oss alle frå syndas skuld og makt. I Jesus finn me vår fullkomne fridom, ja, har er vår fridom.
Skjold. Eit skjold kan me svinga i alle retningar og parera fienden sine piler. Me slepp å svinga Herren, HAN STILLER SEG MELLOM OSS OG ANGRIPAREN. Han er rundt oss på alle side og vernar oss mot freistingar og farar av alle slag. Det skal gje deg tryggleik.
Frelseshorn. Altera i templet var utstyrte med 4 horn kvar. Dei sto øvst på hjørnene. Dersom ein person hadde drepe ein annan i vanvørdnad, kunne han springa til templet, koma seg inn i Det heilage (som var forbode for vanlege folk) og gripa om alterhorna, så var dei frelste frå blodhemnaren.
Jesus er vårt frelseshorn. Så lenge me held fast i han, kan ingen hemn nå oss for dei syndene me har gjort.
Borg. Gud er ein heim for sine barn, ein sterk heim som ingen framande makter kan trenga inn i.

v.3: David vil kalla på Herren, han vil vigsla seg til bøn og lovprisning, for Herren er verd det. Me fortener ikkje Guds venskap, men me får det av nåde. Men Gud fortener vår takk og pris, men får det alt for sjeldan. Men David tek eit val. Han seier : EG VIL KALLA PÅ HERREN OG PRISA HANS NAMN (verbet halal tyder å prisa Gud med høg røyst, opphaveleg "noko som får noko anna  til å skina", lovsongen set spotlighten på Gud for vår neste). Det er eit val, ei bestemming. Dette skal eg berre gjera uansett kva eg føler. Det er underordna. Lat det også vera noko du og eg bestemmer oss for. Han er verd det.
Å prisa Herren er eit mektig våpen i den åndelege kampen me lever i. Det driv fienden på flukt slik at våre medmenneske blir sensitive for Gud.

mandag 7. november 2011

Salme 17,10-15

v. 10 Gudlause menneske har ein tendens til å lukka seg for innspel utanfrå. Dei har bestemt seg, og er skråsikre på at det valet dei har teke er rettferdig, sjølv om kjærleiken manglar.

Det er viktig prinsipp: Der kjærleiken manglar, eksisterer det ikkje noko rettferd.

v.11-12 Dei er fast bestemt på å fella offeret sitt. Som jegerar er dei. Når dei har fått teften av bytet sitt, er dei ustoppelege og heilt overgjevne til det drepande oppdraget. Ja, det er som ei fortrylling hos dei.

Me ser det i vår tid i mange muslimske land der Guds barn er utsette for overgrep av verste sort. Styresmaktene eller grupper i landa jaktar på kristne, og dei er fast bestemte på å reinsa landa sine for kristne menneske, noko som får dei til å gjera forferdelege ting i guden sin sitt namn.

v.13-14. Salmisten ber Gud om å reisa seg, gå imot han og tvinga han i kne. Fienden er her den person som utøver ugjeringar, men også den åndsmakt som inspirerer han. Det er ei legitimt for oss kristne å be Gud om å slost for oss. Vår oppgåve er å slost for Han, så får han slost for oss.

v.15 er ei tillitsfråsegn. Salmisten er sikker på at han skal få sjå Guds ansikt når han ein dag vaknar or dødens djupe søvn. Det er den kristne vona. Me skal sjå Jesus i hans glans og majestet, og det me ser skal metta oss. Ingenting kan gjera oss så glade, trygge og lukkelege som tanken på Jesus. Den dagen me ser han som han er, vil det heilt ta av for oss. No veit me at vår forløysar lever. Då vil me sjå det og forstå rekkevidda av det på ein heilt annan måte, og me vil jubla av glede i all æva.