lørdag 30. juni 2012

Salme 23,1-2

Denne salma er for mange den kjæraste i Bibelen. Ho er enormt innhaldsmetta.

v.1: At Herren er gjetar betyr at han er konge. Ein konge skal både bestemma og representera. Jesus sa om seg sjølv: Eg er den gode gjetaren (Johannes 10). Det betyr: Eg er Herren, eg er Kongen, eg bestemmer, eg representerer. Som representant levde og døydde han for oss, og etter oppstoda fekk han all makt i himmel og på jord, før han sette seg ved Fars høgre hand i himmelen. Frå denne oppøgde posisjonen styrer han no historia fram mot endeleg dom og frelse.

"Eg manglar ingenting" sannar David. Herren er god. Han har ein enorm omsorg og fyller behova våre. Han møter oss ikkje i alle våre lyster, men gjev oss alltid mykje meir enn me har vit til å be om. Han ser kva me treng, og det er viktig for han å hjelpa oss med det.

v.2: Han let oss liggja i grøne enger, og fører oss til vatn der me finn kvile. "Grøne enger" betyr for MAT for sauen. Gud leider deg til kjærlege fellesskap der du får mat for ditt åndelege liv, der ordet vert forkynt levande og rett, og der sakramenta vert forvalta etter Guds ordning.

Han fører deg også inn i sterk vitneteneste som mettar deg. "Min mat er å gjera hans vilje som har sendt meg," sa Jesus i Johannes 4.

Vatnet er ein bilete på Den heilage ande. I den tyske lutherbibelen står det at "han fører meg til friskt vatn". Det som kjem frå Gud er alltid nytt og friskt, og det gjer oss sunne. Du får ikkje brakkvatn hos Gud, men sprudlande sunt fjellvatn. Og Jesus ropte ut: "Den som er tørst, lat han koma til meg å drikka!" Det er Jesus som gjev oss og fyller oss med Anden. Skal me ha overflod av Guds kjærleik og kraft i liva våre, må me gå til Jesus og ta til oss av han og hans gåver. Han er fjellet som vatnet kjem frå.

Den heilage ande sløkkjer tørsten din fordi han openberrar Fars hjarta for deg slik at du føler deg elska, akseptert og omslutta av Guds godleik og nåde. Når du veit at du er elska og tilgjeven av Gud, då kviler sjela di og du blir så inderleg tilfreds.  Han fyller deg også med kraft og fører deg inn i ein interessant teneste for Jesus som fyller livet ditt med meining og innhald.

"Me har alle fått ein Ande å drikka," skriv Paulus i 1.Korintarbrev 12. Anden må drikkast om me skal fyllast, dvs. Me må ta oss bryet med å tilbe Gud, lesa Guds ord, vera saman med andre åndsfylte, be, vitna og gjera det gode. Det ligg kvile i å tena Jesus. "Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg eg er mild og audmjuk av hjarta, så skal de finna kvile for sjelene dykkar."


fredag 29. juni 2012

Salme 22,28-32

 Vers 28 innheld ein herleg lovnad for alle som forkynner evangeliet: Heile jorda skal minnast det som hende med Jesus, venda om til han og tilbe han. Visjonen om ei verdsvid vekking er sentral mange stader i Bibelen. Det er ingen grunn til pessimisme med tanke på framtida for Guds rike og hans kyrkje, og når me ser på verdssituasjonen, har aldri Guds rike gått fram som no. Dette skulle setja mot i alle som ber for folkeslaga, og som lever for å realisera misjonsbefalinga.

Vers 29 leverer grunngjevinga: Kongeveldet høyrer Herren til og han herskar over folka. Jesus sa: "Eg har fått all makt i himmel og på jord, gå difor ut.." Der evangeliet blir proklamert, vil Jesus gjera si makt gjeldande. Det reiser seg mektig motstand, men ingen motstand kan stoppa Gud. Hans kyrkje opplever tilbakeslag, men hovudtendensen er klår: Det går på fram.

v.30 opnar perspektivet enno meir: Alle mektige skal bøya seg. Dei med makt er dei hardaste nøttene, ofte. Men også desse skal bli fanga av stormen og tvinga i kne framfor himmelens Gud. "Alle som stig ned i støvet" er alle dødelege. Verset vert avslutta med ei personleg vedkjenning: "Men eg lever for han!" Det burde alle menneske seia, for det er det me er skapte, fødde og kalla til.

v.31-32:  Kyrkja er Messias` ætt. Ho skal tena Herren og fortelja om han til komande slekter. Ho skal aldri døy, aldri bli borte, men leva og løfta opp den levande Kristus for alle generasjonar, og kunngjera gjennom historia at Herren har synt si rettferd ved å døma han som var uskuldig til døden og frikjenna og gje evig liv til alle skuldige.

onsdag 27. juni 2012

Salme 22,20-27

v. 20-22: Dette avsnittet er ei bøn om utfriing. Messias ber om at Gud må vera nær han. No veit sjølvsagt salmisten av Gud er nær over alt til alle tider. Men Bibelen snakkar om to typar nærvær: både det at Gud faktisk ER nær overalt, for det er han, men også det at han SYNER seg for folk og gjer mektige gjerningar der dei er, det me på fint kan kalla for hans manifisterte nærvær. Det er det salmisten ber om her. Han ønskjer så inderleg at Gud skal gripa inn i livet hans og berga han frå alle som vil han vondt; hundar, løver og oksar, som han kallar dei, folk som bit og som overkøyrer, sjølvsikre vinnarar i ei verd utan miskunn.

Og han får svar. Korleis svara Gud sin Messias, og vår Jesus? Ved å reisa han opp frå dei døde og setja han over alle makter og herredøme, både dei som er i himmelen og dei som er på jorda, og han er sett til å vera dommar både over levande og døde.

Men før den endelege domen, må hans vidunderlege siger forkynnast for alle folkeslag.

Difor held han fram i v. 23, og dette verset markerer ein snuing i salma (fram til vers 19 var det klage, vers 20-22 ei bøn), resten er berre triumf.

v.23:  Han vil proklamera, eller forkynna Guds namn for brørne sine. Å forkynna Guds namn er å fortelja folk at Gud er den einaste Gud, at han er personleg, at han vil ha personleg kontakt med oss, og at me får det når me kallar på han.

v.24: Å frykta Gud er å kalle på han, koma til han og underordna seg hans ord i alle ting. Dei som gjer det, kan prisa og lova han for tilgjeving, barnekår og evig liv, og bør gjera det.

v.25: Gud snudde seg ikkje bort frå Jesus meir enn for ei stund. Etter tre timar i det djupaste mørkret, kunne Frelsaren leggja ånda si i Fars hender og bli hjarteleg motteken. Det blir alle elendige menneske som kjem til Gud i tru på Jesus. Når dei ropar til han, høyrer han.

v.26: Salmisten er oppslukt av Gud, og vil prisa han i den store forsamlinga. Tenk om dette var alle kristne sitt vitnemål, tenk om alle var fylt av kjærleik til Gud, då ville det blitt innhaldsrikt når me kom saman til gudstenester og  møter.

Han vil halda løftene sine, seier han. Kva hadde han lova Gud? Tilbeding og lovsong. Tilbeding og lovsong er ikkje berre spontane ytringar, det er ting me bestemmer oss for å gjera, ofte og etter plan.

v.27: Pga Jesu offer, og det at han tilber Far gjennom si kyrkje, opnar dei truande sitt  hjarta for dei fattige slik at dei kan eta seg mette, og dei vil søka Gud fordi nokon var god mot dei, og dei vil lova og prisa Far for frelse og evig liv.


tirsdag 26. juni 2012

Salme 22,13-19


v. 13: "Store oksar" er mektige menn. Messias trugar dei sterke si makt, difor går dei saman for å knekka han. Øvsteprestane, det høge rådet, dei skriftlærde, Herodes og Pontius Pilatus slo seg saman mot Jesus. I dag skjer det same overfor hans kyrkje i store deler av verda. Talet på martyrar berre aukar.


v.14: Desse mennene prøver å skremma Messias til å teia. Og han blir veldig redd. I vers 15 seier han at han kjenner seg uttømt, at beina hans er ute av stilling (eit uttrykk for stor indre smerte), at hjarta hans er som smelta voks, og me tenkjer på Jesu sjelekamp i Getsemane då han var så redd at sveitten draup som blod.


v.16 skildrar fysiske fenomen som skjer med folk når redsla er så stor som her, ein tørkar opp i munnhola. 
Salmisten kjenner at døden nærmar seg. 


v.17: Hundane er eit bilete på rovtørste menneske utan samvit. Når hundar og ulvar har fått jaktinstinktet vekt, er det fullt fokus på offeret, alle andre omsyn må vika. Då Jesus skulle drepast, vart all tanke på lov og rett og på medmenneskelegdom sett til side. Slik er det også i vår tid når kyrkja vert forfølgd. Det er berre om å gjera å levera resultat utan å gje rom for omtanke og ettertanke. 


Siste del av vers 17 og fram til vers 19 skildrar Jesus på krossen. Dei gjennombora hendene og føtene hans. Hendene som hadde lækt og velsigna så mange. Føtene som hadde gått så mange mil for å finna og frelsa fortapte. 


På krossen hang Jesus til spott og spe for alle og einkvar. Naken mellom himmel og jord, ribba for verdigheit, utstrekt slik at alle kunne telja beina hans, og dei kasta lodd om kleda hans. 


Slik handsama verda Gud, og slik vil ho alltid handsama han når han kjem nær og krev omvending, tru og konsekvens, og kan dei ikkje forfølgja Gud sjølv, tek dei kyrkja.