tirsdag 25. november 2008

Salme 3

Det ligg ein familietragedie bak denne salma. Absalom, som var ein sjarmerande mann med mange vener og store ambisjonar, hadde gjort opprør mot David for å ta kongemakta frå han, og faren måtte røma for sonen sin. Det må ha vore uendeleg smertefullt.

Denne historia er forresten eit godt døme på at ein person går ut av Guds plan for sitt eige liv og i same rennet klarar å porpurra den planen Gud har for andre. Det skjer heile tida, og me må minna kvarandre om den faren som ligg i dette. Me må ikkje føreta dramatiske val som rører ved andre sitt liv utan å ha tenkt gjennom dette spørsmålet.

Salme 3 er altså skriven på ein bekmørk bakgrunn.

v.2: David går til Gud med avmakta si. Det er den rette vegen å gå for alle som opplever stor menneskeleg motstand. Det kan vera i kyrkjelyden, på arbeidsplassen, nabolaget, i organisasjonslivet eller i slekt og familie for den saks skuld.

v.3: Ord har kraft. I djupe konfliktar vel folk å sei og skrive ting som skal ta motet og krafta frå motstandaren. Guds hjelp og frelse var David sitt livsgrunnlag og hans store glede. Ved å fråskriva han dette, ville motstandarane hans få han ut av balanse. Setninga "det er ikkje frelse for han hjå Gud" er ikkje mindre enn ei djevelsk lygn. For Guds sanning er at "kvar den som kallar på Herrens namn skal bli frelst".

v.4: Difor let ikkje David seg vippa av pinnen. Mot djevelens lygn, løfter han Guds sanning. Han sannar: "Du er eit skjold for meg, Herre, du er mi ære, du lyfter mitt hovud." Her lærer David oss at alle djevelens lygner skal me møta med å lova Gud for alt han har sagt at han vil vera for oss. Lovsong og god vedkjenning er det einaste gode våpen me har mot djevelen når han rettar åtaka sine mot tankelivet. For det er i tankelivet krigen føregår. Difor er det så viktig at du og eg væpnar oss med Guds ord, for det er det einaste som kan frelsa sjelene våre og som kan føra oss inn i siger.

mandag 10. november 2008

Salme 2,8-12

v.8: lærer oss at Messias får folkeslaga i arv gjennom bøn. Nokon annan regel gjeld ikkje for hans kyrkje heller. Misjon kan ikkje lukkast utan at arbeidet er bore av bøn. Det er når kyrkja ber Gud om folkeslaga at dei overgjev seg til Messias. Jesus sa i Bergpreika: "Be, så skal de få..." Dette gjeld ikkje berre åndelege eller timelege velsigningar og gåver, det gjeld heile folkeslag.

Jesus har fått all makt i himmel og på jord. Makta er altså med rette hans. Men i nådens og misjonens tidsalder tek han ikkje makta over menneska, han må makta hos dei. Det kan aldri skje utan at hans kyrkje, hans jordiske lekam, ber.

v.9 høyrest ut til å vera ein dom over folkeslaga. Men i denne konteksten trur eg det handlar om at Kristus ved sitt ord dømer det indre i kvart menneske. Eg trur det korresponderer med Hebrearbrevet 4 der me les om Guds ord som kløyver ånd, sjel, marg og bein og dømer hjartans tankar og råd. Guds ord har kraft i seg å rysta sjelene, og knusa falske bilete folk har av Gud og røyndomen, og det har evne til å avsløra falsk religiøsitet og skjult synd slik at folk kan venda om og bli frelst. Det er vekkjing av beste merke. I slike tider tek Kristus autoritet over sjelene og krev ei avgjer av dei.

v.10: Difor skal politiske leiarar la seg åtvara. Dei står til ansvar innfor Kristus med liva sine. Dei styrer på hans vegne og skal dømmast etter korleis dei har skjøtta oppgåvene sine,

v.11: og det kan dei berre gjera på rett vis ved å definera si politiske gjerning som ei teneste for Herren. Dette er viktig. For politikarar flest trur at det er folket dei står til ansvar for. Og det gjer dei nok. Men når dei lagar programma sine, står dei innfor Gud og må finna seg i å bli vurderte og dømte av han etter hans lover og prinsipper. Det må dei skjøna.

v.12: Ingen politiske leiarar bør utfordra Gud ved å gå inn for ting Gud går imot. Det gjer dei i stor grad i vår tid, og det vil bli til ulukke for dei og for mange. I staden bør dei overgje seg heilt til Han, ta si tilflukt til han og etablera eit nært personleg høve til Han. Gud fordrar det av verdas leiarar, for først då kan dei styra verda etter hans planar.

torsdag 6. november 2008

Salme 2,4-6

v.4: Herren ler av motstandarane sine. Å yta himmelens Gud motstand er latterleg. Det kan samanliknast med ein maur som stiller seg opp på eit jernbanespor for å stoppa toget. Det er berre dumt.
v.5 Så talar Gud i vreide og brennande harme. Vårt aller største problem er at Gud reagerer med vreide på synd. Han påtalar og pådømmer synd og syndarar, og særleg sjølvhevding som er framme i denne salma. Og domen for synd er evig fortaping og død, ikkje noko mindre. Gud let seg ikkje spotta, og han let ikkje den vera ustraffa som spottar han.
v. 6: Men vårt fremste von ligg likevel i at Gud talar i sin vreide. Han let vreiden sin få utløp gjennom forkynninga av ordet slik at det råkar menneska i samvitet. Kva talar han om då? Om Messias. Han seier til alle sjølvhevdande menneske: "Det er min Messias som er konge, det er han som har råderett, han har fått all makt i himmel og på jord og han styrer med guddommeleg mandat." Når me som Herrens tenarar forkynner evangeliet om Jesus, er ikkje det primært for å koma menneska og deira behov for frelse i møte, men for å attreisa Guds og vår Herre Jesu Kristi ære mellom menneska. Dette er eit perspektiv som er langt framme i Bibelen, men sterkt tilbaketrengt i forkynninga. Men det må fram, for det er dette som gjev forkynninga tyngde og legitimitet. Menneska vender om og tek imot forlating for syndene, ikkje for å få det godt, men for at Gud skal få sin rett og Jesus den ære som han åleine skal ha.

onsdag 5. november 2008

v.1-3: Det er eit profetisk perspektiv i desse versa. Dei peikar framover mot ei tid då verdas nasjonar skal reisa seg mot Gud, hans lover og mot den han har salva, Messias. Det skjer i stor grad i våre dagar. Dei styrande vil ikkje lenger godkjenna Guds lover som gyldige og retningsgjevande, og vil sjølve definera kva som er rett og galt her i verda. Det skjer spesielt når det gjeld samliv og seksualitet, og når det gjeld abort.

Motstanden mot Gud kjem delvis frå menneska sjølv og delvis frå Satan. Når menneska godkjenner synda med lov, får Satan rom i nasjonane, og dette rommet utnyttar han ved å vekkja aggresjon mot evangeliet i dei vantruande. Dette har alltid hendt. Men i den siste tida vil nasjonane samla seg for å setja inn eit samordna, og det dei vonar skal bli eit avgjerande åtak mot Jesu Kristi sanne kyrkje. Men alt no ser me konturane. Aldri før har det vore så omfattande forfølging av kristne som me har i dag. Det er grunn til å tru at dette vil eskalera.

v.4: Men det vil også vekkjinga og innhaustinga. Difor ler Herren av motstandarane sine, og han spottar dei. Alle tiltak mot Jesu Kristi sanna kyrkje vil vera heilt nyttelause. Johannes skriv i Openberringa kap. 7 at ut or den store trengsla kom det ein flokk så stor at ingen kunne telja han frå alle nasjonar, ætter og tungemål. Parallelt med forfylginga kjem det ei innhausting utan sidestykke i historia. Difor er denne tida så ufatteleg interessant å leva i, og åra som kjem vil berre by på meir spenning. Større utfordringar og større sigrar. Meir om det i morgon.

mandag 3. november 2008

Salme 1,4-6


Å vera gudlaus er å leva utan samfunn med Gud. Det er normalsituasjonen for dei fleste menneska. Dei har kasta Gud ut av liva sine, og sidan mennesket er skapt til å vera eit tempel for Gud, står palasset tomt. Det er berre skalet tilbake. Dei gudlause er som tome agnar som skal spreiast for vinden, dvs. dei blir i domen utskilt frå dei rettferdige og samla på sin eigen plass for å brennast.

At Herren kjenner vegen åt dei rettferdige inneber at han kjenner gjerningane deira att som sine eigne, og at han difor vil godkjenna og frikjenna dei i domen. Dette er slik fordi dei har godkjent han som Gud og han har fått bu i dei og forma dei etter sitt eige bilete. Dei har hans stoff i seg, hans Ande, ei guddommeleg kjerne som fortel at dei høyrer himmelriket til.

Dei gudlause manglar dette, dei har inga guddommeleg kjerne, og fell gjennom i domen og går undergangen i møte.