mandag 27. august 2012

Salme 31,1-6

Til korleiaren. Ein salme av David.
         
   
 2 Herre, eg søkjer tilflukt hos deg,
          lat meg aldri bli til skamme!
          Fri meg ut i di rettferd!
         
   
 3 Vend øyret til meg,
          skund deg og redd meg!
          Ver meg eit vern og eit berg,
          ei borg til frelse!
         
   
 4 Du er mitt fjell og mi borg;
          for ditt namn skuld fører og leier du meg.
         
   
 5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg!
          For du er mi tilflukt.
         
   
 6 I dine hender gjev eg mi ånd,
          du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.

v.2: David søkjer tilflukt hos Herren og ber om å bli fridd ut or naud. Guds rettferd er eit viktig omgrep i Bibelen. Det er eit uttrykk for Guds gode vilje. Det er så viktig at me tenkjer rett om Gud. Han er ikkje vår motstandar, men han kjempar alltid for dei som søkjer tilflukt hos han. Å søkja tilflukt er eit uttrykk for TRU. Til skamme vert berre dei som fell frå Gud i vantru.

v.3a: Han ber om at Herren skal høyra på han og berga han, og at han ikkje må venta med å hjelpa. David føler det har hast. Og slik opplevest det når nauda vert veldig påtrengande. Det må skje noko fort. 

v.3b: Så ber han om at Herren skal vera eit vern og eit berg for han, ja, ei borg til frelse. Han veit nok at Gud ER alt dette, men eg tolkar denne strofa slik at han no ber Gud om å DEMONSTRERA at det er slik.

v.4: Her sannar han at han verkeleg trur på Gud, at han er den han har sagt han vil vera for David, og at han leier og fører han for sitt namn skuld. Dette er eit viktig dogme: Gud fører oss slik at HANS NAMN får ære gjennom det me gjer og det som skjer med oss. 

v.5: Nokre har påført David store problemer, og han sit pinn fast, som ein fisk i garnet. Han kan ikkje koma seg laus utan Guds hjelp, og han ber inderleg om utfriing. Guds barn opplever stadig at det er slik, særleg i land der forfølging er vanleg. Kristne vert lurte inn i feller, blir fanga og må gå gjennom tøffe ting. 

Jesus opplevde jo også dette. Dei la stadig feller for han, men dei kunne ikkje fanga han før i Guds eigen time. Då let han seg fanga for vår skuld, og han gjorde ikkje motstand. Han kunne aldri gjera noko på eiga hand. Han måtte alltid ha Fars sanksjon og leiing. Men på veg mot krossen var Far stille og passiv. Han greip ikkje inn, og Jesus møtte døden på krossen for vår skuld. Heile tida ropa han til Gud: skunda deg og hjelp meg. Ja, truleg bad han denne salme me jobbar med her. Men døden slukte han. Alt såg ut til å vera tapt. Men Jesus vart han bønhøyrd. Tredje dagen slapp dødens taket på han, og han sto opp att som den store og evige sigerherren. 

Kva er  snart? Det kan vera så mangt. 3 dagar var i alle fall snart nok til at Jesus i dag er vår alles frelse. 

v.6 kjenner me att som eit Jesussitat. Før han døydde ropa han ut: "Far, i dine hender overgjev eg mi ånd." Soningsverket var fullført, og Jesus gjekk til Far.  
Denne bøna er god å be for alle kristne, og særleg når livet vert pinefullt vanskeleg. Då er det godt å tillitsfullt overgje seg til Herren på nytt i tillit til at han vil løysa oss ut på ein eller annan måte, og må me døy, ventar Fars hender på den andre sida, og seinare, når Jesus kjem att, ei triumferande oppstode. 

mandag 13. august 2012

Salme 30,7-13

 7 Eg kjende meg trygg og sa:
          «Aldri skal eg vakla!»
       
   
 8 Herre, i din velvilje
          sette du meg på fast fjell;
          men så løynde du ditt andlet,
          eg vart gripen av redsle.
       
   
 9 Til deg, Herre, ropa eg,
          eg bad til Herren om nåde:
       
   
10 «Kva tener det til at blodet renn,
          at eg går i grav?
          Kan vel støvet prisa deg?
          Kan det forkynna din truskap?
       
   
11 Høyr meg, Herre,
          ver meg nådig!
           Herre, ver mi hjelp!»
       
   
12 Du vende mi dødsklage til dans,
          du tok sekkestrien av meg
          og kledde meg i glede.
       
   
13 Difor syng eg din pris og er ikkje stille.
           Herre, min Gud, eg vil alltid prisa deg.

v. 7: Kong David kjende seg trygg, litt for trygg, kan me seia Han tenkte: Ingenting vondt kan henda meg. Ingen storm kjem over meg. No er livet godt, og slik skal det berre fortsetja.  Han kjende seg sterk og usårbar. Men det var han ikkje. Ingen menneske er det. Saka er: Me er berre støv. Kjem det eit vindpust inn i liva våre, virvlar me hjelpelaust avgarde. 

Det einaste faste og uforanderlege i liva våre er Gud åleine og hans ord. Og han seier: "Trur du på meg, skal du ikkje rikkast, sjølv om livet skulle by på både stormar, orkanar og all slags uvær."

v.8:  Å vera kristen er ikkje det same som berre å ha medgang og siger. Det hender at Gud skjuler seg for oss. Ikkje for å bedrøva oss, men for å få å testa trua vår, om ho er ekte, for at me skal bli klår over veikskapar hos oss sjølve og få oss til å trenga nærare innpå han. 

Og så vil han gjerne læra oss å stola på hans ord og ikkje på kjenslene våre. For Guds ord forandrar seg nemleg aldri, men det gjer kjenslene våre. Dei er ingenting å stola på. 

Og hos David avslørte Gud ein veikskap: David bar på ei skjult redsle for sjukdom, død og undergang. Då Gud løynde seg for han, kom denne frykten opp til overflata. Det var viktig. For me kan berre gjera noko med dei problema me veit om.

v.9: Og David ropa til Gud og bad om nåde, og han argumenterte med Gud og sa at dersom han døydde, kunne han jo ikkje kunne vitna om Gud, så han såg ikkje meininga i det at han måtte døy i ung alder. Han kjende seg ikkje ferdig til å fara her i frå (v.10), og han trygla Gud om å bli høyrt og at om at Gud måtte syna han nåde og hjelpa han ut or situasjonen (v.11)

Slik kan me også argumentera med Gud når me ber, og Gud likar slik bøn godt.

 v.12: Og Gud greip inn i David sitt liv og gav han herleg lækjedom, og dødsklagen vart snudd til gledesdans. Det skulle gje godt mot til alle som føler at dei heng i ein tynn tråd over ein avgrunn. 

v.13: Denne erfaringa bar frukt i David sitt liv. Det løyste ut ein herleg lovsong i han, nemleg denne salma som me jobbar med, som etter den tid er blitt sungen i alle generasjonar, og som folk til alle tider kjenner seg att i. 

Jesus låg også langflat i Getsemanehagen og bad Far om å få sleppa undergangen. Han var så redd at han sveitta blod. Men for han var det ingen veg utanom smerten. Han måtte gjennom det. Alle våre synder måtte han bera med seg opp på krossen. Kvar av dei var som ei nål stukken inn i kroppen hans, og Guds straffedom over dei måtte han sona. Men då alt var fullført, og døden hadde forløyst han frå alle plager, var alle syndene våre borte. Ære vere Gud for det, og Far reiste han opp att frå dei døde og kledde han i glede.  Slik godkjende han Jesu Kristi frelsesverk som godt nok for alle menneske til alle tider.

Av den grunn kan me alle no prisa Gud, og det gjer me. Me teier ikkje, me er ikkje stille, men me prisar Gud med heile oss kvar einaste dag så lenge me lever, og seinare i all æv (v.13)


 




onsdag 8. august 2012

Salme 30,1-6

Ein salme. Ein song til tempelvigsla. Av David.
        
   
 2 Eg opphøgjer deg, Herre,
          for du drog meg opp,
          du lét ikkje fienden fryda seg over meg.
        
   
 3 Herre, min Gud, eg ropa til deg,
          og du lækte meg.
        
   
 4 Herre, du førte mi sjel opp frå dødsriket,
          du gav meg liv på nytt då eg var i grava.
        
   
 5 Spel for Herren, de hans trugne,
          pris hans heilage namn!
        
   
 6 Ein augneblink varer hans vreide,
          heile livet varer hans nåde.
          Om kvelden kjem gråt som gjest,
          om morgonen blir det gledesong.

v. 1: Salma er skriven til vigslinga av templet. Dette var ikkje bygd på Davids tid, og David laga salma til vigslinga av Salomos tempel.

Me skal også sjå denne salma i eit eit kristologisk og eit esjatologisk perspektiv. Då Jesus døydde og sto opp att, la han grunnvollen for eit nytt tempel bygd av levande steinar, kyrkjelyden. Dette templet er enno ikkje ferdig, og Salme 30 skal følgja oss gjennom heile byggeperioden til Jesus kjem for å henta oss heim til seg. Det skjer ikkje før folkeslaga er komen med i fullt tal, og før Israel og jødefolket har teke imot Jesus som Messias. Det ligg framfor oss, men ikkje så langt.

v.2: Å opphøgja Herren er å takka og hylla han og spreia gode rykter om han for andre menneske. David kjenner trong til det fordi Gud hadde berga han ut or ein situasjon som han ikkje kunne berga seg ut or sjølv. 

Det er sant for alle kristne: Gud har gjennom Jesus frelst oss frå synd og skuld og dom, noko som me ikkje kunne klara sjølv, for ingen kan gjera ugjort det som er gjort, og dagleg hjelper han oss med ting me ber om og med ting som me ikkje legg merke til i det heile tatt. Gud er i det heile veldig aktiv i liva våre. 

David hadde fiendar. Det har me også, men ikkje av kjøt og blod. Våre fiendar er først og fremst åndsmakter som vil føra oss ut i synd og ulukke. Men Gud vernar oss slik at dei ikkje får grunn til å gleda seg. Han held oss fast. Ingen kan riva oss ut av hans hand. Så lenge me held fast i Gud, held han fast i oss.

v.3-4: Det er tydeleg at David hadde vore dødssjuk, ja grava nær. Men han bad inderleg til Gud, og han vart bønhøyrt. Han vart lækt, ført opp frå dødsriket og fekk nytt liv.

Dette passar veldig godt på Jesus. Han var jo faktisk i dødriket og i grava, og vart reist opp att etter 3 dagar. Og ser me salma frå den synsvinkelen, så er det Jesus i vers 5 som gjennom David oppfordrar dei trufaste til å spela for Herren og prisa hans namn.

Me vert altså oppfordra til å spela for Herren. Ikkje berre syngja, men også spela, så lær deg å spela eit musikkinstrument. Gud likar musikk, han er musikkens far, og han vil gjerne ha fyldig og rik musikk når me samlast for å feira Jesus. 

Gud kallar barna sine for sine trugne. Dei er slike som trur og som trufast gjer det han ber dei om. Gud er trufast, og han forventar at borna hans også skal vera det, trufaste mot han og mot kvarandre. 

v.6: Gud er sint på synda. Ho bryt ned folk og fellesskap, og det vekker eit brennande harme i han. Det står om Jesus at han kom for å gjera ende på djevelen sine gjerningar og ta bort syndene våre. Difor råka Guds vreide han i staden for oss. Men denne ufattelege smerten varte berre ei lita stund, så var frelsesverket fullført, og den gode evigheten kunne starta for Jesus og alle truande.

Me er alle syndarar, og i sitt ord og gjennom ting som skjer viser han oss sin vreide og dom over dei tinga i liva våre som er prega av vondskap, ureinskap og egoisme. Når det skjer, blir me forskrekka, sannar syndene våre og vender oss bort frå dei. Då kjem Den heilage ande til oss og gjev oss god trøyst ved å syna oss til Kristus som døydde for oss og stå opp for oss, og når me ser Jesus, erfarer med Guds nåde i sjela, den nåden som aldri tek slutt. 

Så les me om sorga og gleda. Om kvelden kjem gråten som gjest. Kvelden står her for tider med sorg. Eg tenkjer på Maria Magdalena, Maria (Jesu mor), Johannes, Nikodemus og Josef frå Arimatea då dei tok Jesus ned frå krossen, sveipte liket og la det i grava. Det var ein kveld med hemningslaus sorg. Det var den kvelden då verda og livet stoppa heilt opp for alle Jesu vener. Dei hadde ingenting att. 

Men påskemorgon kom med gledesong. Då fekk dei sjå den oppstadne Jesus gjennom tårer, og etter den dag har han fylt alle sine truande vener med ei useieleg glede som aldri tek slutt, ei gleda som ber dei gjennom alle vanskar, økonomisk knappheit, sjukdom, forfølging, fare eller sverd. Alt tenar oss til det gode, skriv Paulus i Romerbrevet 8,28, og ingenting kan skilja oss frå Guds kjærleik i Jesus Kristus, vår Herre.

Eg tenkjer vidare på all den sorg og naud som denne verda hyser. Det er ingen ende. Tårene fløymer i eitt sett, og berre Gud ser dei og held tellinga med dei. Men for den som held seg til Jesus, lever i lyset og ber, skjer det under på under. Jesus går gjennom låste dørar, han lagar veg der det ikkje er veg, han lækjer der ingen andre kan. Han har nøkkel til alle låste dørar, og når du går med han, går du saman med den store nøkkelmannen. Ingen kan stenga han ute frå andre plassar enn frå sine eigne hjarto.

Og ein dag kjem Jesus attende. Det skjer snart. Då skal alle få sin rettferdige dom, og Gud sjølv skal gjera ende på vondskapen, døden og sorga. Dei første ting skal vika bort, og Han skal skapa ein ny himmel og ei ny jord der rettferd bur. Sola og månen skal ikkje vera meir.  Gud sjølv skal lysa for sine barn, og han er ei sol som aldri går ned.