Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg

mandag 26. desember 2022

KJERNEBODSKAPEN I JOHANNESPROLOGEN

I opphavet var Ordet,
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
          
   
  2 Han var i opphavet hos Gud.
          
   
  3 Alt vart til ved han,
          og utan han vart ikkje noko til.
        
          Det som vart til
   
  4 i han, var liv,
          og livet var lyset for menneska.
          
   
  5 Lyset skin i mørkret,
          og mørkret har ikkje overvunne det.
        
 6 Eit menneske stod fram, utsendt av Gud; namnet hans var Johannes.  7 Han kom for å vitna. Han skulle vitna om lyset, så alle kunne koma til tru ved han.  8 Han sjølv var ikkje lyset, men han skulle vitna om lyset.
          
   
  9 Det sanne lyset,
          som lyser for kvart menneske,
          kom no til verda.
          
   
 10 Han var i verda,
          og verda vart til ved han,
          og verda kjende han ikkje.
          
   
 11 Han kom til sitt eige,
          og hans eigne tok ikkje imot han.
          
   
 12 Men alle som tok imot han,
          dei gav han rett til å bli Guds born,
          dei som trur på namnet hans.
          
   
 13 Dei er ikkje fødde av kjøt og blod,
          ikkje av menneskevilje
          og ikkje av manns vilje,
          men av Gud.
          
   
 14 Og Ordet vart menneske
          og tok bustad mellom oss.
          Og vi såg hans herlegdom,
          ein herlegdom som den einborne Sonen
          har frå Far sin,

          full av nåde og sanning. 

Dei første 14 versa i Johannesevangeliet blir kalla Johannesprologen

Versa er ei oppsummering av det som elles møter oss når me les Johannesevangeliet.

Kjernebodskapen i prologen er: Å vera kristen er å følgja Jesus og hans lære, noko som gjer oss til nye skapningar. Det handlar om å ha eit nært samfunn med Jesus, bli elska av han, elska han tilbake, bruka tid med han og ha hans liv som mønster for våre liv. I 1.Mosebok 1 les me om Gud at han i opphavet skapte himmelen og jorda med sitt ord. I vår tid nyskaper han menneska med det same ordet.  Paulus skriv i 1.Korintarbrev 5,17: "Dersom nokon er i Kristus, er han ein ny skapning. Det gamle er blitt borte. Sjå, alt er blitt nytt." 

Bibelen er einaste kjelda me har med tanke på å studera Jesu liv slik at me kan bli kjent med han. Det er ikkje slik at Bibelen berre fortel oss om Jesus. Nei, han formidlar Jesus til oss, og uansett om eit menneske tek imot eller ikkje, blir livet aldri det same etter å ha høyrt det kristne evangelium. Den som tek imot Jesus, vert Guds barn og får evig liv. Den som avviser bodskapen om Jesus, forherdar seg mot Gud. 

Ingen mennesker oppsøker Gud. Men Gud har oppsøkt oss, og han søkjer framleis. Det lærer me i Romarbrevet 3. 

Først kom Gud til oss som eit menneske for å bu mellom oss (vers 14). Etter at han hadde gjort reinsing for syndene våre, sende han disiplane sine ut for proklamera sin siger, tilby Guds gåver, kalla til omvending og disippelgjera nasjonane.

 Verda har ikkje bedt om dette, men alle som høyre, må ta stilling til bodskapen.  Det er umogeleg å koma seg unna det. Guds ord blir anten til liv eller til død. "Han kom til sine eigne, men hans eigne tok ikkje i mot han, men dei som tok imot han, dei gav han rett til å bli Guds barn, dei som trur på namnet hans, og dei er fødde, ikkje av menneskevilje eller manns vilje, men av Gud," som me les i vers 11-13. 

mandag 27. august 2012

Salme 31,1-6

Til korleiaren. Ein salme av David.
         
   
 2 Herre, eg søkjer tilflukt hos deg,
          lat meg aldri bli til skamme!
          Fri meg ut i di rettferd!
         
   
 3 Vend øyret til meg,
          skund deg og redd meg!
          Ver meg eit vern og eit berg,
          ei borg til frelse!
         
   
 4 Du er mitt fjell og mi borg;
          for ditt namn skuld fører og leier du meg.
         
   
 5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg!
          For du er mi tilflukt.
         
   
 6 I dine hender gjev eg mi ånd,
          du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.

v.2: David søkjer tilflukt hos Herren og ber om å bli fridd ut or naud. Guds rettferd er eit viktig omgrep i Bibelen. Det er eit uttrykk for Guds gode vilje. Det er så viktig at me tenkjer rett om Gud. Han er ikkje vår motstandar, men han kjempar alltid for dei som søkjer tilflukt hos han. Å søkja tilflukt er eit uttrykk for TRU. Til skamme vert berre dei som fell frå Gud i vantru.

v.3a: Han ber om at Herren skal høyra på han og berga han, og at han ikkje må venta med å hjelpa. David føler det har hast. Og slik opplevest det når nauda vert veldig påtrengande. Det må skje noko fort. 

v.3b: Så ber han om at Herren skal vera eit vern og eit berg for han, ja, ei borg til frelse. Han veit nok at Gud ER alt dette, men eg tolkar denne strofa slik at han no ber Gud om å DEMONSTRERA at det er slik.

v.4: Her sannar han at han verkeleg trur på Gud, at han er den han har sagt han vil vera for David, og at han leier og fører han for sitt namn skuld. Dette er eit viktig dogme: Gud fører oss slik at HANS NAMN får ære gjennom det me gjer og det som skjer med oss. 

v.5: Nokre har påført David store problemer, og han sit pinn fast, som ein fisk i garnet. Han kan ikkje koma seg laus utan Guds hjelp, og han ber inderleg om utfriing. Guds barn opplever stadig at det er slik, særleg i land der forfølging er vanleg. Kristne vert lurte inn i feller, blir fanga og må gå gjennom tøffe ting. 

Jesus opplevde jo også dette. Dei la stadig feller for han, men dei kunne ikkje fanga han før i Guds eigen time. Då let han seg fanga for vår skuld, og han gjorde ikkje motstand. Han kunne aldri gjera noko på eiga hand. Han måtte alltid ha Fars sanksjon og leiing. Men på veg mot krossen var Far stille og passiv. Han greip ikkje inn, og Jesus møtte døden på krossen for vår skuld. Heile tida ropa han til Gud: skunda deg og hjelp meg. Ja, truleg bad han denne salme me jobbar med her. Men døden slukte han. Alt såg ut til å vera tapt. Men Jesus vart han bønhøyrd. Tredje dagen slapp dødens taket på han, og han sto opp att som den store og evige sigerherren. 

Kva er  snart? Det kan vera så mangt. 3 dagar var i alle fall snart nok til at Jesus i dag er vår alles frelse. 

v.6 kjenner me att som eit Jesussitat. Før han døydde ropa han ut: "Far, i dine hender overgjev eg mi ånd." Soningsverket var fullført, og Jesus gjekk til Far.  
Denne bøna er god å be for alle kristne, og særleg når livet vert pinefullt vanskeleg. Då er det godt å tillitsfullt overgje seg til Herren på nytt i tillit til at han vil løysa oss ut på ein eller annan måte, og må me døy, ventar Fars hender på den andre sida, og seinare, når Jesus kjem att, ei triumferande oppstode.