mandag 23. mars 2020

Salme 82

Aldri i mitt liv har eg høyrt nokon tala over denne salma. Men det kan forresten seiast om dei fleste skriftavsnitta i Bibelen. Men det er jo både dumt og sørgeleg, for alt Guds ord må jo opp på talarstolen dersom me skal tenkja sant og sunt og kunne tru og leva deretter. 

vers 1. Samfunnet sine store leiarar blir her kalla gudar. Det betyr ikkje noko anna enn at dei har stor makt. 
Men det dei som regel ikkje tenkjer på er at dei har denne makta si frå Gud, og at Gud stiller dei til ansvar for korleis dei utøver denne makta.  Men så opplever dei at Gud ein dag står fram mellom dei og held dom. Det betyr ikkje noko anna enn at ein modig profet eller forkynnar av Guds ord modig står fram og forkynner for dei korleis Gud vurderer det dei held på med. Å forkynna Guds dom er å forkynna Guds ord, korkje meir eller mindre. 
Det er vår plikt som kristne å forkynna Guds dom. Det er ikkje vår plikt eller rett å døma, det står til Gud, men det er vår plikt å framføra Guds vurderingar av korleis eit leiarskap vert utøvd.

Og kva er det profeten har sett?
Han har sett at samfunnsleiarane tilgode ser dei rike og mektige på bekostning av dei fattige og svake. 

Verda er full av korrupte leiarar og korrupte samfunn. Men det er få kristne forkynnarar som påtalar dette her. Dei held seg unna gudane. 

Men han som skreiv Salme 82 må ha hatt masse mot. Han gjekk rett til "gudane"og spurde på Herrens vegner kor lengde dei ville dømma urett og halda med dei skuldige, underforstått dei rike. 

Det er verd å merka seg også i dag at dei rike utøver langt større brotsverk enn dei fattige, men dei fattige vert langt oftare fengsla og straffa. 

Og no kjem me til eit viktig punkt: Styresmaktene i eit samfunn har eit primært guddommeleg kall å passa på at dei fattige, svake og underprivilegerte blir tatt godt vare på, at det finst lover som sikrar desse sine rettar, og Gud forventar at samfunnsleiarane ser til at dei har vern i lova og at dei får naudsynt rettshjelp når dei treng det.  Og det gjeld ikkje berre dei som er nemnt i denne salma, men også flyktningar og innvandrarar. Gud aksepterer rett og slett ikkje at me gjer livet surt for dei, og me kan vel utan å overdriva det minste at desse folka har fått det stadig surare i Noreg dei siste åra, og politikarane våre har per i dag ein politikk som går i retning av å sveltefora dei ut av landet. 

Men her må me som elskar Gud og hans ord berre stilla opp og fortelja våre overordna at Gud ikkje akseptera det som no skjer, han aksepterer ikkje at dei innvandrarane som er her skal leva under tronge og fattigslege kår, at dei ikkje får jobba for å kunna brødfø seg, han aksepterer ikkje at familiar vert splitta slik me ser så ofte no, Gud er ein familiegud, han aksepterer heller ikkje at det er så strenge krav til familiegjenforeining at det i praksis blir heilt umogeleg for nokon å sjå sine kjære att i dette livet utan å reisa attende til heimlandet og utsetja seg for stor, stor fare. Gud aksepterer ikkje at me er harde med desse menneska, og så får me seia som sant er: Ingen leiarar er så store at dei bør tulla med Gud. 

Nokre leiarar får nemninga lovlause. Det er ikkje dei som ikkje klarar å leva opp til Guds lov, det klarar ingen av oss, men dei som ikkje bryr seg om kva Guds lov seier og med det avset Gud som Gud. Knapt nokon vil bli dømt så strengt som desse. 

Eg har gjennom åra blitt kjent med mange innvandrarar, og har slost for dei etter evne. Det som skjer med desse folka i møte med overmakta er at grunnvollen vert borte under beina på dei, og dei blir kjemperedde. Det er eit mirakel ofte at dei ikkje mister forstanden sin. Dei veit ingenting, forstår ingenting og vandra i mørker. Ingen menneske på jord skal ha det slik. Det er det vår oppgåve å fortelja styresmaktene, dei som har påteke seg guderollen. 

Dei styrande har fått ein høg status, og eit stort ansvar. Men dei er berre menneske dei også, og dei skal døy. 

Og i Hebrearbrevet les me: Det er eit menneske sin lodd ein gong å døy for så å bli dømt. Dømt av Gud. Ingen kan lura seg unna dette oppgjeret, for "alle folka er Guds eigedom." 

Underlege scenar vil utspilla seg når Gud dømer, og strengast vert domen over dei som har hatt alle dei privilegier me kan tenkja oss at eit menneske kan ha i livet, og som så har vore med å ta alle privilegier frå andre som heilt frå starten av har vore dårlegare stilt enn dei. 

Når me ser urett utfalda seg, så la oss be med Asaf: "Reis deg Gud og hald dom over jorda, for alle folka er din eigedom."
          
   
 

lørdag 21. mars 2020

Salme 81:14-17

Me rosar oss av å vera Guds folk i den forstand at me er døypte menneske som trur på Jesus. Men høyrer me på Gud i den forstand at me går på hans vegar? Å gå på Herrens vegar er tre ting: det er å tru på Jesus som Herre og frelsar, det er å følgja Guds lover slik dei er gjevne oss i Bibelen og det er konkret å gå der Jesus går. Og til det siste: Kor går Jesus? Det finn me best ut ved å spørja kor han gjekk under sitt jordeliv. Og svaret er: Hans veg gjekk til dei fortapte og forkomne, primært til mellom jødane, men ikkje berre dei. Me les også om ein romersk offiser, ei kanaaneisk kvinne, ein samaritan og ein ille plaga ideumeisk mann. Han oppsøkte dei falne, sjuke og demoniserte, frelste dei, lækte dei og sette dei fri frå vonde ånder som hadde plaga dei ofte frå barnsbein av. Herrens vegar går til menneske som dette. Kva betyr det for deg som les dette i dag? 

vers 15. Å følgja Jesus der han går vekker alltid motstand hos fienden. Han reiser seg mot oss, skaper ein masse trøbbel og legg hindringar i vegen. Men når me går med Jesus, går me trygt. For han er den rette mann, skriv Luther, han underkuar motstandarane våre og rettar handa ut mot fienden, den handa som skapte himmel og jord, den handa Herren retta ut mot farao i Egypt, den handa som kom over Elia så han fekk kraft til å bevega seg som eit snøggtog i terrenget. Ja, ta deg eit studium over emnet Herrens hand, så får du deg nokre gode timar med Ordet. Det kan kjennast utrygt å gå med Jesus, men det er det tryggaste eit menneska kan gjera. 

Vers 16. Jesus vart hata. Tenk at det var nokon som hata Jesus. Men det var det, og det er alltid nokon som gjer det. Ein dag må dei krypa for han, dei må bøya seg for han og sanna til Gud vår Fars ære at det er Jesus Kristus som er Herre, det er han som har fått det namnet som er over alle andre namn, det som på hebraisk vert skrive JHVH. Og dersom fiendane hans ikkje vender om og blir hans vener, vil ulukketida deira aldri ta slutt, og det er eit uttrykk som passar godt på den evige fortapinga. 

Vers 17 er herleg. Gud let oss eta den beste kveiten. Kva er det? Jesus sa om seg sjølv: "Eg er livsens brød". Dagleg får me næra oss av hans kjærleik og fellesskap, og det gjer oss enormt sunne, friske og sterke. Og så var det dette med honningen frå fjellet då. Det er Guds ord, det. Fjellet er Kristus, og det er han som er Guds ord, og det er han som talar dei orda som frelser og gjenføder oss, dei orda som er nyttige til lærdom og som fostrar oss til å blir rettferdige menneske, heilstøypte personar som andre kan stola på og lena seg til. Og Jesu ord er velsmakande som berre det, når me får smaken på dei. Både profeten Esekiel og apostelen Johannes fekk ein bokrull som dei skulle eta, bokrullar fulle av profetiske ord frå Gud, og begge skriv at bokrullane smaka søtt i munnen deira. Guds ord er ikkje berre næringsrik kost for oss, det smakar søtt også, det er ei fryd å lesa det og smaska det i seg. 
   
 1

torsdag 19. mars 2020

Salme 81:9-13

Mange plassar i Bibelen formanar Gud oss til å høyra på seg. Det betyr at me faktisk høyrer etter når han snakkar, at me legg oss ordet hans på minne og at me innretter oss etter det han seier. Då går det oss vel. 

Då Jesus sende brev til dei sju kyrkjelydane i vesle-Asia, avslutta han gjerne breva med: "den som har øyre, han høyre kva Anden seier til kyrkjelyden!"

Kva seier han? At me ikkje må tilbe andre gudar enn han. Grunnen er innlysande: Det eksisterer jo ingen andre gudar enn Bibelens Gud, berre avgudar, og dei er heilt tome. 

Mange kristne treng å reinsa liva for avgudar. Det kan vera eit menneske som har fått urettvis plass i livet ditt, eller at du er blitt havesjuk og gniten, eller kva det no enn er som opptek deg og er blitt viktigare for deg enn Jesus og hans rike. Nokre må reint fysisk faktisk reinsa huset sitt for buddhafigurar. Det har eg også sett. 

Me treng ikkje høyra på alle som snakkar, rett og slett fordi dei ikkje har autoritet inn i liva våre. Men Gud har det, og difor må me lytta intenst for å få med oss både påboda, forboda og løftene hans. Gud er vår Gud så lenge me anerkjenner alle boda og løftene hans som gyldige for oss. Korleis kan me halda det første bodet? Ved å halda dei ni andre. 
          
Tenk kor stort det er at den allmektige Gud vil vera VÅR Gud. Det er langt meir enn me fortener og kunne ha forventningar om, og det botnar utelukkande i at han elskar oss. Og den kjærleiken er heilt uforanderleg, og godt er det. 

Å få Gud til Gud er det største privilegiet eit menneske kan ha. Det er berre heilt enormt. Hallo! Kven er det me snakkar om? Han som skapte himmel og jord! Han som fant opp blodomlaupet, han som klekka ut Krebs syklus i kroppen din der adenosintrifosfat hentar ut energi frå glukose medan det blir omdanna til adenosindiforsfat for så å bli omdanna til andenosintrifosfat att med hjelp av litt av den energien som vart forløyst,  for så å ta ut ny energi, noko som skjer 20 gongar i sekundet i kvar einaste av dei mange tusen millionar cellene du har i kroppen din, noko som berre er ein mikrskopisk del av alle dei ufattelege og ikkje-kopierbare biokjemiske prosessane som utgjer livet ditt. 

Det er HAN som er Herren din Gud. For ei enorm ære. Han definerer seg som DIN Gud, noko som ikkje kan bety anna enn at han definerer deg som SITT barn, noko som er heilt sant fordi han har skapt deg på denne forunderlege kompliserte måten, kjøpt deg med sitt liv og blod og fordi du er døypt til hans namn og fordi du trur på han og fordi han faktisk seier at slik er det. 

Så ber han deg om å lukka opp munnen din, så vil han fylla han. Korleis skal me forstå ei slik underleg befaling? Begynn å prisa han, så gjev han deg ord å lovprisa han med. Begynn å vitna, så skal han gje deg ord som råkar folk rett i hjarta og skaper tru i dei. Paulus skriv i Romarbrevet 10: Med munnen sannar me til frelse. Lenge tenkte eg at dette handla om MI frelse. Men det gjer det jo ikkje. Den får eg ved tru. Nei, dette handlar om deira frelse som eg vitnar for. For, som han skriv i same kapitlet: Trua kjem av det ordet ein høyrer, og det ordet ein høyrer er Kristi ord. 

Vers 12 er vemodig. Israel ville ikkje høyra på Herren, dei ville følgja sine eigne planar. Dei forherda seg mot Gud. For ein tragedie. 
          Då Jesus kom til Jerusalem den siste påska, stansa han utanfor byen, såg på det prektige templet og gret. Han sa: "Byen skal omringast. Alt skal rivast ned og det skal ikke liggja att stein på stein. Kor ofte ville eg ikkje samla dykk, som ei høne samlar kyllingane under vengjene sine, men det ville ikkje!"

Israel forherda seg mot Jesus, og det gjekk som han sa. Men ein dag skal forherdinga ta slutt, og eg trur me er der no. Titusenvis av jødar i Israel og verda over tek no imot Jesus og kronar han til konge i sine eigne liv, og snart skal han også kronast av Israel som nasjon. Då går heile verda inn i ein ny historisk fase der millionar av menneske let seg frelsa og folkeslaga blir hausta inn i Guds rike med eit tempo som me aldri har sett før. Paulus skriv i Romarbrevet 11 at det blir til liv av døde for verda at Israel blir sameint med Jesus og kronar han som sin konge, sin Messias. 

onsdag 18. mars 2020

Salme 81:8

Israelsfolket ropa til Gud då dei var i trengsle. Verset syner nok til tida i Egypt då dei var farao sine slavar. Då ropa dei til Gud, og Gud sende ein utfriar til dei, Moses, som førte dei ut av Egypt og forma ein nasjon av dei, den første frie nasjon i historia, den første nasjon som var etablert på lov og rett og ikkje på rå makt. 

Det er gjerne slik med oss menneske. Så lenge alt går med, trur me at me har oss sjølve å takka for medgangen. Men det skal  lite til før me forstår at me er sårbare og skjøre, og då er det mange som begynner å tenkja på Gud og ropa til han om hjelp, og Gud er god. Folk som aldri har brydd seg om han før, får akkurat den hjelp dei treng når dei ropar til han i desperasjon, dei blir fridd ut. Men kanskje ikkje straks. Israel var 400 år i Egypt før utfriinga kom, og dei sukka fælt under dei påkjenningane farao utsette dei for. 

Men då tida var inne, dukka Moses opp i liva deira, og dei valde å følgja han, og vart fridd ut frå fangenskapen med store under og teikn. 

Når Jesus Kristus dukkar opp i livet ditt, må du velja å følgja han. Han er den einaste som kan fri deg ut frå Guds dom over dine synder, og frå slaveriet under djevelens makt og herredøme.

På Sinai fekk Israel den lova som skulle konstituera dei som ein nasjon, og som dei skulle leva etter. Det var ei skremande erfaring. Det skjedde med lyn og torden, og skrekken tok dei. Det var ei prøvingstid. Då også ropa dei til Gud, trengde på han, og fekk hjelp. 

Ved Meriba var prøvinga ei anna. Dei var tørste og mangla vatn. Ville dei stola på Gud i ei slik tid? Dei gjorde ikkje det. I staden for å søka Gud, gjekk dei til Moses og kravde at han skulle løysa problemet for dei. Og Gud hjalp han. Det strøymde vatn ut frå fjellet då han slo på det med staven sin. Men folket strauk til eksamen. Det står at dei sette Herren på prøve, og når me set Herren på prøve, har me ikkje bestått vår eigen. 

Kva betyr det at Gud prøver oss? Han utset oss for påkjenningar for å avsløra kor me er svake slik at han kan styrka det. Gud prøver oss aldri i vond hensikt, men berre i god hensikt. Det skal du vita du som akkurat no opplever at det begynnar å bli nok, og som lurer på om du kan takla stort meir. Herren er hos deg i prøvinga, han vaker over deg, styrker deg og let deg ikkje få meir enn du skal klara det, sjølv om det ikkje følest slik. 

Freisting og prøving er to heilt ulike ting. Freistinga kjem frå djevelen medan prøvinga kjem frå Gud. Freistingar opplevest forlokkande, men har det med seg at ho fører oss alltid bort frå Gud. Når djevelen freistar, spelar han på at det er bra for oss å vera uavhengige av Gud, vera autonome, som det så fint heiter og gjera våre eigne vurderingar av kva som er rett og galt, medan han i røynda forfører oss til å tenkja som han om saker og ting. Prøvingar derimot opplevest skremmande og farlege, men fører oss alltid nærare Gud, rett og slett fordi me kjenner oss hjelpelause og avhengige av hans hjelp.

Vel, ikkje alltid. Her må eg innrømma at ei prøving kan også bli ei freisting, ei freisting til å gje opp Gud, hans truskap og omsorg. Vanskane dine tårnar seg så høgt opp, over så lang tid, at du begynner å mistru Gud, om han finst eller om han bryr seg. Det var nok dette som skjedde i Meriba med Israelsfolket. 

Korleis kan du så overvinna ei slik freisting? Ved å takka og lova Gud så ofte du kan uansett omstendighet, uansett om han svarer på bøn eller ikkje, takka han for at han er den han seier han er, takka han for at du eksisterer, at han elskar deg så enormt høgt at han gav deg Sonen sin, at Jesus betalte for alle dine synder på krossen, at han stod opp frå dei døde og lever i dag, at han er hos deg og lever i deg og saman med deg. Og dette skal du ikkje gjera berre fordi det er bra for deg, men fordi det er rett. Det er ei lov i Jakob dette, som me las.   

Så ikkje fortvil om livet ditt er vanskeleg. Det er ein prøve som Gud gjev deg for å frelsa sjela di, og føra deg trygt fram mot målet han har sett for deg, eit mål du berre kan nå ved at du kjenner deg hjelpelaust avhengig av Gud, for å vera kristen handlar om å leva i tru, og å tru er å vera avhengig.   

Og så ein dag, i Guds time er prøvetida slutt, og då er du transformert, då liknar du langt meir på Jesus enn før dei heile starta. Så opp med motet. Dette skal bli bra. 

          
   

tirsdag 17. mars 2020

Salme 81:1-7

 Denne salma er også skriven av Asaf som var korleiar i Davids tabernakel. Der var det lovsong 24/7, 1200 songarar jobba døgnet på tamp, 300 på kvart skift. I tillegg kom lovsongsbandet med pauker, harper og blåsarar. Dette var himmel på jord. Det forstår me ut frå dei små glimta som Bibelen gjev oss av himmelen. 

Har du nokon gong tenkt over kvifor Gud skapte deg? Kvifor du eksisterer? Svaret er enkelt: For at du skal lova, prisa og æra han som skapte himmel og jord, universet med sine myriadar av galaksar, soler og planetar, jorda med sine tusen på tusen av ulike artar og variantar av levande vesen. Gud er så stor, mektig, god og vakker at hadde me sett han, ville me ha dånt. DENNE Gud er det som yndar å kalla oss sine barn, og som for Jesu skuld dag for dag tilgjev oss all vår skuld, og den er stor. 

Difor er det god meining i å bryta ut i jubel for Gud, vår styrke, og ropa av glede for han, slik me les i vers 2. Å lova og æra Gud er noko som me kan bestemma oss for å gjera. Du treng ikkje vera inspirert eller motivert. Nei, du gjer det fordi det er rett, fordi Gud fortener det og fordi det sømer seg, og ikkje minst: fordi du er skapt til det, det er din eigenart, og hadde ikkje synda påverka deg, ville du har gjort det heile tida heilt automatisk, for då hadde det ikkje vore noko sjukt i deg, og du hadde gått rett i din hensikt, slik som ein hest automatisk begynner å beita på ei frodig eng når han vert sleppt ut på henne.  

Men no må me ofte bestemma oss. Slik er det med oss no. Men når me tek tak og bryt ut i jubel, då merkar me det: Gud, vår Far, er på vår side og han er vår absolutte styrke. 

Kva er styrken til eit lite barn? Foreldrene, ikkje sant? Dei er barnets absolutte styrke. Og no forstår du kva eg meinar med dette her.

I vers 3 ser at me at lovsongen ikkje berre er ein sak for den enkelte av oss. Nei, me lovar og prisar Gud i fellesskap.  Gud elskar fellesskapet, han elskar familien sin, kyrkja si, og han elskar at me elskar kvarandre, og han gjev oss fagra songar som me kan synga til han saman. Og når sant skal seiast: DET er den primære hensikten med kyrkjelyden, å gje Gud ære i fellesskap med ord og tonar frå himmelen. 

Paulus skriv i Efesarbrevet 1 at me er frelst for å vera til lov og pris for han. Misjonsoppdraget er svært avgrensa og kortvarig. Det er Herrens medisin mot synda og djevelen sine herjingar i menneskeslekta, og varer til Jesus kjem att, og så er det slutt, men lovsongen, den varer i all æva. 

Så blir bandet med handtromme, lyre og harpe kopla inn. Gud elskar ein rikdom av musikkuttrykk, og han vil gjerne at kyrkjelydane skal ha eit stort og fyldig band. Jo meir av det gode på dette området, jo betre. Og så blir me så inderleg glade når me held på med dette, ja, me blir bedne om å ropa av glede. 

Ut frå vers 4 ser det ut som om horn er blitt brukt to dagar i månaden, ved nymåne og fullmåne, som begge var dagar for feiring av Gud som har ordna alt så vel for oss, også tidsrekninga. 

I vers 5-6 ser me at det å lova Gud var ei forskrift gjeven av Gud sjølv. Med tanke på det, er det underleg at mange kristne i dag opplever det å lovsynga  Gud som ein framand og fjern ting. Det lærer oss at mange kristne lever langt frå Gud, for jo nærare du kjem Gud, jo meir blir du grepen av den atmosfære av glede, lukke  og song som er rundt han. Er du ein lovlydig kristen, så lovar og ærar du Gud dagen lang. 

Og i dag blir Gud heidra på 3500 språk verda over. Ikkje rart Asaf i si profetiske ånd høyrde språk han ikkje kjende. 
         
Vers 7 handlar om Israel som vart fridd ut frå slaveriet i Egypt. Det må ha vore enormt for dei. Ikkje berre at dei fekk fridomen sin, men dei vart også organisert som ein nasjon. 
Slik er det med oss i dag også. Jesus Kristus har fridd oss ut frå djevelens makt og frå slaveriet under synda. Me treng ikkje lenger bera på syndene våre, for dei har Jesus teke bort, og me treng heller ikkje bera korga, dvs oppfylla lova, for den har Jesus oppfylt på våre vegne. 
   

søndag 15. mars 2020

Salme 80:13-20

Israels land og folk hadde mista vernet sitt slik at dei var gjenstand for ran og store tap. 

Einkvar nasjon er avhengig av Guds vern for å overleva. Bevegar nasjonen seg i ein retning der ein i vesentleg grad distanserer seg frå Guds gode bod, taper nasjonen dette vernet, og der er nok Noreg i dag.  

Det som står i vers 13 gjeld altså ikkje berre økonomisk, men også åndeleg og kulturelt. Ja, det startar faktisk der.

Og så må me snakka om den kristne kyrkja, som jo ønskjer å vera eit uttrykk for Guds rike i verda. Men det kan ho berre vera så lenge ho trufast forkynner og praktiserer Guds ord, uansett omkostningar. Og det handlar om to ting: Ho må seia nei der Gud seier nei, og ja til det Bibelen framstiller som Guds vilje. Konfrontasjonen er skarpast på samlivssektoren. Her må kyrkja framheva ekteskapet mellom kvinne og mann som einaste legitime samlivsform, og åtvara mot alt anna som vert akseptert og promotert i storsamfunnet elles. Og så handlar det om å ikkje underslå viktige sanningar for folk. Profetane, apostlane og evangelistane i Bibelen forkynte omvending som vilkår for tilgjeving. Det må kyrkja sine tenarar i dag også gjera, elles fuskar dei i faget sitt og lurer folk til å leva i sine synder i staden for å snu ryggen til dei.  Og så må dei gjera det klårt for folk at løna som ein får for eit liv i synd, er evig død, mens løna for eit liv i omvending frå synd, er evig liv og glede hos Gud. 

Me ser tydeleg at kyrkja i vesten er utsett for "villsvin frå skogen og kryp på marka" som gneg på hennar moralske og åndelege kapital. Ho mistar autoritet og kraft, og verre er det at ho rett og slett mistar Gud. I tillegg til dette blir ho sveikka av indre strid og manglande einskap. Jesus seier til kristne leiarar i dag: "Kom i hug kor du ein gong stod, og vend om, elles kjem eg over deg og tek lysestaken frå deg." Lysestaken er kyrkjelyden, og me ser overalt i dag at kyrkjelydar blir lagt ned og leiarar vert borte. Dette er så visst ingen leik. 

Og me må be som Asaf her i vers 15-16: "Vend attende, Gud Sebaot, skoda ned frå himmelen og sjå!  Ta deg av denne vinstokken, det du har planta med di høgre hand, sonen som du sjølv har gjeve styrke!"  


Slik kan me be for kyrkja i det store og heile, men også for våre eigne lokale kyrkjelydar. Dei kan fort bli oppetne av villsvin og småkryp (les vonde åndsmakter) fordi me som leiarar ikkje var på vakt og passa på den sunne kulturen, den innbyrdes kjærleiken, den positive, støttande mentaliteten, den miskunnsame haldninga, fordi me fuska i bønelivet, fordi me ikkje tok oss møye med å disippelgjera dei unge, fordi me ikkje la vekt på å forkynna heile Guds råd, fordi me slutta å leva misjonalt. SÅ mange ting blir avgjort på leiarnivå i Guds rike.


Difor er det viktig at alle ber for leiarane sine slik me lærer her i vers 18. Dette verset handlar om Israels konge, han som sat ved Guds høgre hand, det menneske som Gud gav styrke. 


Her ser me ein leiars sanne posisjon: Han må leva i Guds umiddelbare nærleik for å få den styrken som han treng til leiarskapen sin. Ein kristen leiar er berre det så lenge han representerer Gud, forkynner det som Gud seier, gjer det han befalar og deler det som ligg han på hjarta. Han har ikkje mandat til å marknadsføra sine eigne ting. Då er han ein utru tenar som vil koma til å måtta bera ein tung dom. 


Få treng forbøn som kristne leiarar. Dei står så utsett til og tek av for alle dei stormane som djevelen sender mot forsamlingane. Så når du ber for leiaren din, slik som Asaf her i vers 18, så be Gud om å halda si hand over han, bevara han i sanninga, i sin nærleik, i sin kjærleik og gje han styrke. Det vil du ha stor glede av.  Då vil du sjølv bli bevart hos Gud, du vil aldri finna på å trekkja deg bort frå han, som det står her i vers 19. 


Stundom kan du synast at kyrkjelyden din er litt daud, be då som Asaf: "Vekk oss til liv att, så vil vi kalla på ditt namn!" Og be Gud om å føra kyrkja di attende til den gode plassen de ein gong var på då gudslivet og fellesskapet var sterkt, då Guds andlet lyste over dykk,  då Anden regjerte mellom dykk, då nådegåvene var i bruk, då gleda spruta, kjærleiken fløymde og folk vitna om Jesus så lett og uanstrengt at det var ei fryd, og nye kom til og erfarte Guds rikes veldige krefter i liva sine. 


I Guds rike er det alltid ein veg attende til det gode for alle som vender om. Når me ber Gud om å føra oss attende til det som var, slik som Asaf ber her i vers 20, ber me om hjelp til å venda om til Han og hans ord. Det er det me gjer. For det er hos han og i hans ord me finn frelse og fellesskap. 



lørdag 14. mars 2020

Salme 80:9-12

Israel blir her samanlikna med ein vinstokk som Herren tok med opp frå Egypt og planta i Kanaans land. 
Dette er eit interessant bilete. Jesus seier om seg sjølv til disiplane sine: "Eg er det sanne vintreet, de er greinene." 
Dette er viktig å forstå: Det sanne Israel i dag er alle som trur på Jesus og som er innplanta i han, og som lever i samfunn med han. 

Gud rydda plass for Israel slik at folket slo rot i Kanaans land. At han rydda plass betyr at han dreiv ut dei folkeslaga som var der frå før. Ikkje tilfeldig, fordrivinga var ein dom over desse folka fordi dei hadde fylt sine synders mål. Og då kan me spørja: Kva synder låg dei under for? Det er særleg èi synd som her må nemnast: Dei ofra små barn til guden Molok. Det verkar som om drap av små barn diskvalifiserer eit folk og tek framtida frå det. Og dette er meir enn ein tankekross for oss i dag som har ei abortlov som tillet ofring av 14000 ufødde babyar kvart einaste år. I dette har me med Gud å gjera. 

Gud er ein gud som ryddar plass for folket sitt, og i dag ryddar han plass for si kristne kyrkje i alle land og nasjonar. Det skjer ikkje ved geografisk fordriving, men ved at kyrkja reiser ut og kallar folk i alle nasjonar til omvending, tru og fellesskap. Slik veks Guds rike fram i verda, kyrkja slår rot i stadig fleire folkeslag, og alle andre gudar må vika for Jesus Kristus, han som Bibelen kallar Herren over herrane, og Kongen over kongane på jorda. 

Særleg vil eg her løfta fram Hmongfolket i Vietnam. På midten av 1980-talet var det ingen av dei som kjende Jesus, og dei stod utanfor Guds rike. I dag er over 300 000 av dei truande kristne, og det er blitt planta 5000 kyrkjer mellom dei på litt over 30 år. Hmongane som kjem til tru, snur seg straks bort frå fedredyrking og buddhisme, og blir heilhjarta disiplar av Jesus, og alle vitnar dei om han, dei skriv av og studerer Guds ord, og alle er involvert i kyrkjeplanting. 

Kristne aukar i tal over heile verda, kvar dag kan me rekna med at rundt 100 000 nye menneske kjem til tru, dei fleste i Afrika og Kina. Den eine vinstokken som ein gong vart planta i Kanaans land, har blitt til ein enorm vingard som i dag er å finna i alle land. 

Og den opprinneleg vinstokken lever. Evangeliet om Jesus blir trudd av stadig fleire jødar i Israel, og organisajonen "One for Israel" melder om 30 000 Jesustruande jødar i jødane sitt heimland, og talet veks frå dag til dag, ikkje minst gjennom media. Videoane "One for Israel" legg ut på YouTube har hatt ein eventyrleg effekt, mange ser og lyttar og oppdagar at Jesus Kristus er deira eigen Messias, at det som Pilatus skreiv på ein plakat over krossen er sant: "Jesus frå Nasaret, kongen over jødane."  Igjen strekker grinene frå vinrankane seg utover mot havet, og renninga mot Storelva, dvs. Eufrat. 

          

          
   

fredag 13. mars 2020

Salme 80:5-8

v. 5. Asaf spør her Gud kor lenge han skal svara på bønene til folket med rykande vreide. Folket bad og bad om frelse og hjelp, men ingenting positivt skjedde. Det gjekk heller feil veg. Kjenner du deg att i dette? Det er som om Gud er sint på deg og ikkje finn den aller minste grunn til å hjelpa deg, han overlet deg til deg sjølv, og du tenkjer: Det gjer han fordi eg har synda, og ikkje fortener noko anna enn straff. 
v.6. Du får tårebrød å eta og tårer å drikka. Å kor du lengtar etter Gud, hans venskap, hans godkjenning og hans nåde. Slik var situasjonen for Israel også då Asaf skreiv denne salma. Dei var under åtak frå alle sider, fiendane halte og drog i dei, og dei vart spotta og fornedra, hjelpelaust overletne til overmakta. Tårene rann, sorga var stor, men det gjorde tilsynelatande ikkje noko inntrykk på Gud. Og Asaf tolka det slik at det var Herren som berre let dei halda på med dette. Men kvifor var Gud så sint? Han skjøna det ikkje. 
Men han gav ikkje opp. Israel gav ikkje opp. På nytt strøymde bøn om frelse opp mot den Allmektige. "Lat ditt andlet lysa så vi blir frelste!" Og igjen vil eg seia: Dette er ei utruleg god bøn å be for oss også. Det norske folk treng frelse. Kyrkja treng frelse. Så mange av dei som seier dei er kristne treng frelse. "Lat ditt andlet lysa over oss så vi blir frelste" er ikkje noko anna enn ei bøn om vekking og nytt åndeleg liv i nasjonen, i kyrkja og i det enkelte menneskehjarta. 
Når Gud vender seg mot oss og augo hans møter våre, då ser me med det: Han er ikkje sint. Han er full av nåde. Han ser på oss med eit venleg blikk, og me skjønar straks: Dei syndene som me trudde låg mellom oss og Gud, dei har Jesus fjerna då han døydde på krossen. Det er ikkje alltid like lett å forstå kvifor Gud let oss stå i smerte og vanskelege situasjonar over tid. Men det er ikkje fordi han er sint på oss, snarare fordi han elskar oss. I Hebrearbrevet 12 les me at Herren tuktar den han elskar, og hudflettar kvar son han tek seg av. 
Kjære ven! Guds ansikt lyser over deg. Snu deg mot han og løft blikket, så ser du det, og ser du det ikkje umiddelbart, så takk han for at det likevel er sant. Jesus har fjerna synda som låg mellom deg og Gud, og alt som skjer med deg no som smakar surt, skal hjelpa deg til å koma nærare han, for å ta vare på deg som kristen og fostra deg som disippel. Amen! 



        

fredag 6. mars 2020

Salme 80,1-3

v.2. Asaf startar med å be Herren om å lytta. Ikkje berre registrera at han ber, men lytta på den måten at han faktisk gjer det Asaf ber han om å gjera.

Det er fint å starta bøna med å be Herren om å lytta. Og så er det viktig å vita at Herren lyttar til dei som lyttar til han. Dette går begge vegar.

Asaf ber om at  Herren som er  er Israels gjetar, og som tronar over kjerubane, skal stå stråla fram. Han ber om at Gud skal openberra herlegdomen sin, og kasta sitt lys utover menneska. Då vert det vekking og åndeleg liv i nasjonane.

I Johannes 10 les me om at Jesus er "den gode gjetaren", altså den Gud som talar, og er omtala i GT.
"Josef" er eit uttrykk for Israels folk. Her er ein parallellisme. Herren er Israels gjetar, og han fører Josef.  Jesus seier om seg sjølv i Johannes 7 at han er  verdas lys. Guds herlegdom vert openberra gjennom Jesus og av Jesus.

Herren fører Israelsfolket kollektivt. Slik vil han også føra og leia kyrkja kollektivt. Me er veldig opptekne av at Gud skal leia oss som individ. Dette er ikkje fråverande i Bibelen. Men enno meir vanleg er det at Gud leier folket sitt kollektivt gjennom dei han har kalla til å vera leiarar for kyrkja si.

Kjerubar er veldige englar som står Herren nært og som vernar pakta. Herren tronar på dei. Dei mektigaste englane er underordna Gud. Det er ingen grunn for noko menneske å tru at me ikkje er underordna Gud, for DET er me, alle som ein.

v.3 er eit underleg vers. Asaf ber Herren om å vekka si kraft for Efraim, Benjamin og Manasse, som her må representera alle dei 12 stammene, og koma dei til hjelp.

Asaf ber her om at Gud skal setja inn si kraft i den håplause situasjonen som folket er i. Når me skal flytta på steinar som veg mange tonn, er det ikkje nok med menneskekraft, me må ha hydrauliske krefter og store maskinar for å få jobben gjort. Slik var det for Israel i den gamle pakts tid, og slik er det enno meir for oss som lever i den nye pakts tid. Oppdraget er så stort at me er hjelpelause utan Andens kraft, og denne krafta kom til kyrkja på pinsedagen og er tilgjengeleg for oss no som då. Men det er Herren som styrer denne krafta, ikkje me. Me må be: Herre, set inn krafta di slik at dei store og gode tinga skjer, og slik at me ikkje slit oss ut på ting som me ikkje rår med.

v.4 er eit omkvede i denne salma. Asaf ber om at folket må bli ført attende. Og me må spørja: Ført attende til kva? Til Herren sjølv. Denne salma er skriven før eksilet, så her er det ikkje snakk om å bli ført attende til landet, men til Gud. Folket i den gamle pakt hadde minst like lett som me har det å rota seg bort frå Gud. Støtt og stadig var dei på avvegar. Heile GT vitnar om det. Og Asaf ber om at Gud skal føra dei attende til seg, og lat andletet sitt lysa over dei, eit uttrykk som er henta frå Den aronittiske velsigninga i 4.Mosebok 6, og som betyr godkjenning og fellesskap. Når Herren godkjenner oss og tek oss inn i sitt fellesskap, då er me frelste. Slik er det for oss i dag, og slik var det for Israels barn på den tida også.

Og enno ein gong er det eit kollektivt perspektiv. Det er snakk om "oss", ikkje meg. Asaf hadde truleg hadde vore frelst heile tida, og det er veldig interessant at han i sine bøner identifiserer seg med resten av gjengen. Me finn det same att hos Daniels bok kap 9. Det var noko Jesusaktig med desse folka.