tirsdag 27. november 2012

Salme 31,18-20

18 Herre, lat meg ikkje bli til skamme,
          for eg ropar til deg.
       
          Lat dei urettferdige stå med skam
          og gå stille til dødsriket!
         
   
19 Lat lygande lepper tagna,
          dei som talar frekt mot den rettferdige
          med hovmod og forakt.
         
   
20 Kor stor di miskunn er,
          som du har spart til dei som fryktar deg!
          Rett framfor menneske har du vist di miskunn
          mot dei som søkjer tilflukt hos deg.


v. 18: "Å bli til skamme" er lida nederlag, gå på tap. Ingen ønskjer det. Me vil helst at ting skal lukkast for oss og gå bra.  Det er naturleg. Salmisten har det vanskeleg, og er redd for at alt skal gå gale for han. Han har dårlege odds. Berre Gud kan hjelpa. Difor ropar og ber han. 

v. 19 skildrar problemet: det er nokon som lyg på han, hovmodige og urettferdige folk som snakkar frekt om han. Han ber om at det skal vera dei skal bli ståande med skam, og at det er dei som skal gå stille til dødsriket, den ulukka dei elles ønskjer over andre. Me kan ikkje akkurat seia at han vil dei noko godt. 

v.20: Gud sparer si miskunn til dei som fryktar han, dvs dei som søkjer tilflukt hos Gud. Ingen andre plassar er vel gudsfrykt definert betre enn her.

torsdag 22. november 2012

Salme 31,15-17

 Men eg set mi lit til deg, Herre,
          eg seier: «Du er min Gud.»
       
   
16 Mine tider er i di hand,
          fri meg frå fiendar som jagar meg!
       
   
17 
Lat ditt andlet lysa over din tenar,
          frels meg i di miskunn!

Vers 15: Salmisten sannar at han trur på Herren, og uttrykker noko av det sterkaste eit menneske kan seia: "Du er min Gud!" At me frimodig kan sanna at Gud er vår Gud, kjem eine og aleina av at HAN seier at me er HANS. Han har skapt oss til seg, og i tillegg kjøpt oss tilbake til seg sjølv med Jesu eige blod. Me er hans i dobbel forstand. Hadde det ikkje vore for dette, kunne ingen ha sagt desse orda: "Du Gud er min Gud!"

vers 16 a er fullt av god sjelesorg. Mine tider betyr fortida, notida og framtida mi. Alt som har skjedd før i livet ditt av godt og vondt formar han som ein kunstnar til noko utruleg vakkert. Fortida kan aldri ta deg att og dømma deg, for Gud har ho i sine hender, og hans hender er gjennombora, og alle syndene dine er skjult i hans sår. At notida er i hans hender betyr at du er der, i hans hender her og no, og fordi du er der, vil han bruka deg til velsigning for din neste. Guds hender er fulle av lækjedom og kraft. Denne lækjedomen og krafta får du del i slik at du kan legga dine hender på dei sjuke og lækja dei. Så er det framtida di. Den er også under Guds kontroll. Han har ein plan for deg, og han leider deg etter den planen. Der framme ligg det store ting og ventar. Han veit om nokon som han vil frelsa og tena gjennom deg og dei gåvene du har fått, og han leider deg til dei. Før han tek deg heim, skal du få sjå store og ufattelege ting, ting du i dag ikkje kjenner.

v. 17 er ei bøn om å få leva under Guds gode smil. Den som har fått sola seg i kjærleiken frå Gud, som strøymer ut frå hans ansikt, vil alltid venda attende til Han. Dei er blitt agapeofile, avhengige av samfunnet med Gud, hans godkjenning, nåde og overstrøymande godleik.
"Frels meg i di miskunn."  Guds miskunn er Guds ømme medkjensle. Den dreiv Gud å ofra Jesus for vår skuld. Denne bøna om frelse som me les i dette verset, fekk sitt svar på Jesu Kristi kross. Der frelste Gud oss i si miskunn.