mandag 23. januar 2012

Salme 20,1-3

Salme er forma som ei velsigning.
I Bibelen kan både Gud og menneske velsigna.
Ei velsigning kan vera verbal eller praktisk.
Når me velsignar menneske verbalt, ønskje me at ting må gå godt for vedkomande.
Velsigninga kan retta seg mot kropp, sjel og ånd, mot økonomi og fellesskap.
Me nedkallar Guds velsigning over den andre.

V. 1-3 er eit ønskje om mirakuløse bønesvar den dagen personen er i naud, og om at Jakobs Guds namn må verna personen.
Mange menneske er i store vanskar. Når me møter dei kan me velsigna dei med tala slik over dei som salmisten her lærer oss: "Må Herren høyra deg den dag du er i store vanskar."

Den som har den rette underskrifta på eit verdipapir, eig den pålydande verdien. 
I dåpen får me Guds signatur i hjarto våre. Me kan rosa oss av hans namn. I den usynelege verda er Jesu namn det einaste namnet som har validitet. Det gjev oss eit enormt vern mot åndsmakter som vil øydeleggja liva våre.

Guds hjelp frå heilagdomen er englehjelp. Dei blir sendt ut som tenande ånder for koma Guds barn til hjelp.

Sion er eit uttrykk for den plassen der Gud er nær, og der han gjer sitt nærvær gjeldande, der hans herlegdom kjem til syne. Ingenting kan styrka ein kristen som når Gud openberrar nærværet sitt og syner herlegdomen sin. Det er sterke saker, og er omtala fleire plassar både i Det gamle og Det nye testementet.
Det er dette Guds kyrkje treng i vår tid. Ikkje noko mindre.

Det er ikkje likegyldig korleis me lever. Dersom me ber og gjer gode gjerningar, vil Herren koma oss i hug, slik som han gjorde med Kornelius i Apg.10. Dersom me søkjer han og tek oss av fattige og trengande, vil han velsigna oss med åndelege gåver.