v.2-3 er ei klage. David synest det tek så lang tid før Herren svarar på bønene hans, og han lurer på kor lenge dette skal vara.
Dette er ei allmenn kristen erfaring. Folk ber og ber, men ingenting skjer. Når me er i store vanskar, kjennest timane lange. Me føler me må ha hjelpa med ein gong, men Gud let oss gå i smerten, og me lurer på om han har gløymt oss og ikkje bryr seg lenger, om han i det heile tatt finst. Ja, slike tider er ei prøve for trua.
Davids naud var, som ofte elles, at fienden hadde overmakta. Han var forfølgd, og hadde ingenting å stilla opp med, var veldig bekymra, full av uro og sorg og augo hans hadde heilt mista glansen sin. Ja, han følte han skulle døy (v.4). Så fælt hadde han det.
I v.5 argumenterer David med Gud. Dersom Gud vil berga han, seier han, vil fiendane hans, som han trur også må vera Guds fiendar, ikkje innkassera den sigeren som dei ventar på. Han kjenner seg sikker på at dette også må vera i Guds interesse! David opplyser Gud. Ja, ja.
I v. 6 endrar tonen seg. Gud har svara på bøna hans ved å gje David tru. Han seier: EG SET MI LIT TIL DIN TRUSKAP. Og difor jublar han over Guds frelse før ho enno er komen til han, og han finn grunn til å syngja for Herren som har gjort vel mot han, dvs. no ved å gje han tru, og mange gongar tidlegare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar