v.6: Salmisten talar til sjela si, prøver å få inn litt optimisme på Guds vegne.
Det er lurt. Guds ord skaper nemleg tru, og den som trur flyttar fjell.
Gud er alltid større enn omstendene me lever under. Dei synlege og sansbare realitetane kan verkar heilt knusande overlegne. Men som salmisten kan me også ta oss saman og bestemma oss for å venta på Gud. Han er ikkje direkte sansbar, men han er ytterst verkeleg, og i rett tid grip han inn og tek kontroll over dei kreftene som me er redd skal bryta oss heilt ned. Når det skjer, er det lett å prisa Jesus. Men det gjer me også når det er tungt. Å lova Gud er vår teneste i verda, uansett vær og føreforhold.
v.7-9: Han som skriv er deportert til landet nordaust for Gennesaretsjøen. Men tankane hans er i Jerusalem, i templet, hos Gud og hans folk. Truande menneske har alltid tankane sine hos Gud. Dei søker alltid han, og finn kvile i hans fredspakt og forsoning. Det er ankerfeste vårt når dei sterke vindane kjem på og bølgjene slår over oss. Guds miskunn er ein stabil og konstant faktor som me lever i både dag og natt ubunde av kva som elles skjer med oss. Som truande menneske lever me i Gud og pustar inn Den heilage ande. I denne herlege atmosfæren sender Gud oss songar og bøner. Alt av verdi i kristenliva våre kjem frå Gud. Alt som er sjølvprodusert skal brenna opp som halm og høy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar