lørdag 21. juli 2012

Salme 28,1-5

Til deg, Herre, ropar eg.
          Mitt berg, tei ikkje, vend deg ikkje frå meg!
          Svarar du meg ikkje,
          blir eg lik dei som har gått i grav.
         
   
 2 Høyr mi bøn når eg ropar til deg om hjelp,
          når eg lyfter hendene mine
          mot Det høgheilage i ditt tempel.
         
   
 3 Riv meg ikkje bort med dei skuldige,
          med dei som gjer urett.
          Dei talar venleg med sin neste,
          men har vondskap i hjartet.
         
   
 4 Gjev dei att for det dei har gjort,
          for deira vonde handlingar!
          Gjev dei att for det hendene deira har gjort!
          Lat dei få det dei fortener!
         
   
 5 For dei kjenner ikkje Herrens gjerningar,
          det han gjer med sine hender.
          Han skal riva dei ned
          og ikkje byggja dei opp 

v.1-2: David ropar til Herren og ber han om ikkje å venda seg frå han. Samfunnet med Gud var sjølve livet for David, og dersom han mista dette samfunnet, ville han bli som eit dødt menneske. Han var det som me i dag vil kalla for ein sann kristen. 
Han løfta hendene mot "det høgheilage" i Guds tempel, dvs. mot Gud sjølv, mot den plassen der Guds vreide over Davids liv vart utsont ein gong kvart år med det offeret som øvstepresten bar fram for han, for seg sjølv og for folket. For oss som lever i den nye pakt er denne plassen Jesu Kristi kross syndene våre vart utsletta ein gong for alle av Jesus, Guds lam, som kom for å bera bort all verdas synd. Pga Jesus har me grunn til å tru at bønene våre når fram til Far, og pga Han får me koma til Far i heilage klede og nyta fellesskapet med han. Jesus er svaret på Davids bøn. 

v.3: Alle menneske er skuldig til evig fortaping. Slik er det fordi alle gjer urett. Ingen kan me sitt eige strev vega opp for syndene sine. Den som har synda èin gong, har brote lova og kan ikkje koma inn i himmelriket utan å innrømma syndene sine, venda om frå vondskapen og falskheiten sin og stola på Jesu frelse. Alle andre vil bli bortviste av Gud. David ber om å få sleppa ein slik lagnad. Han tek ikkje frelsa som ein sjølvsagt ting, og ser at om ikkje Gud vaktar han, vil han ikkje kunna klara å bli ståande i nåden. Kristne i dag syner lite av denne innsikten. Dei tek frelsa som noko sjølvsagt. Det er eit dårleg teikn.

Ikkje mange, kanskje ingen, predikantar talar over vers 4-5 i dag.  Går det an å be Gud om å straffa dei som gjer vonde handlingar? Er ikkje det lite fromt? Bør me ikkje heller be han om å frelsa dei? Vel, det eine treng vel ikkje utelate det andre. For det er viktig at dei som ruler med vondskapen sin blir stoppa og straffa av Gud, for møter dei ikkje Guds dom, vil dei aldri finna på å søka Guds frelse. "Dei kjenner ikkje Herrens gjerningar" betyr at dei ikkje anerkjenner Herrens gjerningar. Dei hevar seg over Gud og innfører sine eigne reglar kun til fordel for seg sjølv. Det er vondskap, og det er legitimt å be Gud om å straffa slike folk, for dei utøver stor skade med gjerningane sine, og i våre dagar er dei mange. Folk som våre dagar driv med mafiaverksemd, menneskehandel, forfølging av minoritetar (og særleg av kristne), og korrupsjon treng at Gud riv dei  ned og ikkje byggja dei opp.
 

 

Ingen kommentarer: