Salme 118,10-14

 Alle folkeslag omringet meg,

          i Herrens navn slo jeg dem tilbake.
          
    11 De var omkring meg på alle kanter,
          i Herrens navn slo jeg dem tilbake.
          
    12 De var omkring meg som bier.
          De sluknet som ild i tornekratt,
          i Herrens navn slo jeg dem tilbake.
          
    13 De presset meg hardt, jeg holdt på å falle,
          men Herren hjalp meg.
          
    14 Herren er min styrke og min sang,
          han er blitt min frelse.

Salmisten var omringet av fiender, fysiske fiender får vi tro. Trolig er det David som har forfattet denne salmen også. Han utkjempet mange kriger, og også i kampens hete var Gud hans allierte. Ja, han kjempet for Gud, og han slo fiendene tilbake i Herrens mektige navn. 

Vi kjemper ikke mot mennesker, vi kjemper bare mot mektige åndskrefter som holder menneskene fanget, og som får dem til å tro og hevde løgn som sannhet. Vår utgangspunkt er ikke at vi kjemper en forsvarskrig. Vi kjemper en angrepskrig, vi angriper og overvinner dødsrikets porter, som Jesus sier det i Matteus 16. Vi gjør det som kirke, som et fellesskap. Ikke en og en. Oppdraget er for stort til at det er rom for alenegang. Vi går sammen i krigen mot vantroen og løgnen. 

Hva er våre våpen? Det er Herren selv, hans navn, lovsangen, Guds ord, bønnen og samholdet. Har vi dette på plass, kan vi gå ut og erobre verden for Kristus. Det er vår oppgave. Det kan bli tøft. Ja, det blir tøft. Vi blir utsatt for motangrep, de kommer til å presse oss hardt, de vil være rundt oss på alle kanter som sinte bier og vi kan komme til å vakle. Men vi er dømt til å beseire dem rett og slett fordi sannheten er så mye sterkere enn løgnen, og vi støtter oss til Herren, han som er vår styrke og vår sang, ja, sangen bærer oss framover, den lyder hele tiden fra vår munn og vårt hjerte, kjærlighetssangen til Jesus, for å låne et uttrykk fra Jan Honningdal.  Herren er i sin egen person vår frelse. Han frelser oss fra fiendemaktene. Men først og fremst har han frelst oss fra synden og dommen. Denne frelsen ligger i Jesus. Derfor kan Johannes skrive: "Den som har Sønnen, har livet." Derfor er det at vi nødber folk om å ta imot Jesus, for gjør de det, er de frelst, ikke bare fra djevelens løgner og bånd, men fra synden, døden og dommen. 

Salme 118,5-9

Jeg var i trengsel og ropte til Herren,
          han svarte og førte meg ut i åpent land.
          
     6 Herren er med meg, jeg frykter ikke.
          Hva kan mennesker gjøre meg?
          
     7 Herren er med meg, han hjelper meg,
          jeg kan se på dem som hater meg.
          
     8 Det er bedre å søke tilflukt hos Herren
          enn å stole på mennesker.
          
     9 Det er bedre å søke tilflukt hos Herren
          enn å stole på fyrster.

Trengsler kan være så mangt, krig, forfølgelse, sykdom, anstrengt økonomi, vanskeligheter i familien, vold i nære relasjoner og mangt annet.  

Han som skriver denne salmen har problemer med folk som ikke ville ham vel. Ja, mer enn det: De hatet ham og oppførte seg truende. De virket rett og slett overmektige, han ble livredd og han hadde ikke annet å gjøre enn å rope ut sin nød til Gud. Det var ingen mennesker han kunne henvende seg til som kunne hjelpe. Vi prøver ofte å søke hjelp hos mennesker. Det er så nærliggende. Og noen ganger fungerer det godt. Men det kan også være farlig, for menneskehjertet er svikefullt, og de som er med deg i dag, kan være imot deg i morgen, og menneskene kan mene det ene og det andre, og ikke alle meningene deres har sin kilde i Gud. Mitt råd til deg og meg er derfor dette: Søk direkte hjelp fra Gud, og rop ut din nød til ham. Han er den beste sjelesørger, og den som virkelig kan hjelpe, og skal du snakke med mennesker, snakk med en av dine åndelig forsatte, menighetens eldste, som er forpliktet til å be for deg, dra omsorg for deg og gi råd som stemmer med Bibelen.  

Det var ingen kontrollert og høflig liturgisk bønn (som for all del kan ha sin verdi), men det var et desperat rop om hjelp, som et barn i stor fare eller smerte roper på mamma eller pappa. Da er det ingen som leter etter en god formulering. Den mest ekte bønnen du kan be er bønnen om hjelp i nød. 

Salmisten fikk hjelp. Der er derfor han i starten priser Herren for hans godhet og miskunn. Gud ødela fiendens onde planer, og salmisten kunne senke skuldrene og puste fritt igjen. Han følte han kom ut i et åpent landskap uten skygger frå fjell som reiste seg truende over ham. Han kunne berre se på fiendene sine uten å være redd lenger. Gud hadde tatt alle våpnene fra dem, og fjernet alle anklager mot ham. 

Kjære venn! Det var det som skjedde da Jesus døde på korset for deg og meg, han fjernet alle anklager som djevelen og alle våre fiender prøver å rette mot oss for å skade oss og sette oss ut av spill. Når du tror på ham, er du dekket av hans rettferdighet, og du kan senke skuldrene og puste fritt. Alle truende overmektige fjell som vil falle over deg er tatt bort for evig. Du er kommet ut i åpent landskap. 

Når jeg leser disse versene tenker jeg gjerne på kristne som er utsatt for forfølgelse av ulik slag og intensitet. De blir fengslet, utestengt fra arbeidslivet, noen blir drept, andre utestengt fra skoler, universitet og høyskoler, mange torturert, snakket ned, karikert osv.osv. Hva kan vi si til dette? Jesus sa til disiplene: Dette må dere forvente. Men dere skal også regne med at jeg er med dere alle dager så lenge verden står. Det er Jesus de forfølger, ikke kirken, og han som bar våre synder, han er reelt sett med alle som må bære korset sitt og erfare smerten ved å hevde sannheten.  

Salme 118,1-4

 Takk Herren, for han er god,

          evig varer hans miskunn.
          
     2 Israel skal si:
          Evig varer hans miskunn.
          
     3 Arons hus skal si:
          Evig varer hans miskunn.
          
     4 ,De som frykter Herren, skal si:
          Evig varer hans miskunn.

I dag fordyper vi oss i to enkle sannheter, nemlig at Herren er god, og at hans miskunn varer til evig tid. Dette er noe som skal proklameres av alle troende israelitter, og av oss hedninger som frykter Herren, vi som har kommet til tro på Jesus, jødenes konge, vi som er blitt israelitter i åndelig forstand. Vi skal si: Evig varer hans miskunn. Til hvem og hvor? Til alle vi møter og over alt der vi er og går. Det er vårt budskap til verden, til høye og lave, rike og fattige, barn og voksne, kvinner og menn, grove syndere og de mer glattpolerte: Evig varer hans miskunn. Hos Herren er det nåde og miskunn nok for alle. Han står dag ut og dag inn, år etter år, sekel etter sekel med utstrakte armer til gjenstridige mennesker og inviterer til fellesskap. Det er bare å gi opp motstanden, komme som en er, bekjenne sine synder og overgi seg selv og alle dine bekymringer og sorger til ham. Hva skjer da? Han tilgir for Kristi skyld all synd, du blir adoptert som Guds barn, og resten tar han hånd om på beste måte. Hvor lenge varer Guds miskunn,  hans medfølelse og dype godhet? Tar det ikke slutt en gang? Nei, Gud er for evig den samme, og vi skal nyte hans godhet i fulle drag i all evighet i det himmelske hjem. Men hans tilbud om nåde og frelse til  menneskeslekten tar slutt den dag da Jesus Kristus, frelseren, kommer for å hente alle sine venner hjem til Gud, og for å dømme resten med en ytterst rettferdig dom. 

Vil du ta dette med deg ut i hverdagen og fortelle menneskene at Herrens miskunn fremdeles er tilgjengelig, og at det i Jesus Kristus er nok til alle og enhver som kaller på hans navn?

Bønn: Jeg takker deg Herre, for du er god, og din miskunn varer evig. Du er mitt livs store skatt og rikdom. Amen!  

Salme 117

 Lovsyng Herren, alle folk,

          pris ham, alle folkeslag!
          
     2 For hans miskunn er mektig over oss.
           Herrens troskap varer evig.
          Halleluja!

Salme 117 er Bibelens korteste kapittel, men innholdet er stort. Det slår meg gang på gang hvor globale de bibelske salmene er. Når vi tar i betraktning at dette er skrevet mange hundre år før Jesu fødsel, i en tid da alt for det meste handlet om forholdet mellom Gud og Israel, så blir vi over alt i denne boka stilt overfor et utvidet perspektiv der Abrahams verdensvisjon bryter gjennom, han som i følge 1.Mosebok 12,1-3 skulle bli til velsignelse for alle folk og nasjoner. 2000 år senere sa Jesus: "Abraham så fram til min tid, og gledet seg". Det er ingen tvil: Forfatterne av Det gamle testamentet forstod at det egentlig ikke bare handler om Gud og Israel, men om Gud og verden, at Israel var det folket Gud hadde utvalgt for å bringe frelse til alle folk. Og det skjedde. Jesus ble født som jøde i en jødisk familie, og han døde for å frelse alle folk. Og senere er Bibelen, som er en helt gjennom jødisk bok, blitt spredd over hele kloden, og i møte med Guds ord har skarer av mennesker i tusenvis av etniske grupper tatt imot evangeliet og blitt frelst, og når de blir oppfordrer til å lovsynge Herren, gjør de det med den største glede. Det er det minste de kan gi tilbake til ham som i sin barmhjertighet og trofasthet har fjernet dommen og sikret dem framtid og et håp som aldri forgår. 

Salme 116,15-19

 Det koster Herren mye

          at hans trofaste dør.
          
    16 Å, Herre, jeg er din tjener,
          en tjener og sønn av din tjenestekvinne.
          Du har løst mine lenker.
          
    17 Jeg slakter takkoffer til deg
          og påkaller Herrens navn.
          
    18 Jeg oppfyller mine løfter til Herren
          foran hele hans folk,
          
    19 i forgårdene til Herrens hus,
          midt inne i deg, Jerusalem.
          Halleluja!

v.15. I en tidligere oversettelse står det at "dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død," og oversetter vi slik, er det døden som blir dyrebar for Gud. I 2011 oversettelsen som vi bruker her, er trofastes død et tap for ham. Jeg tror den gamle oversettelsen er best. For Herren er det som fastsetter lengden på alle menneskers liv, ikke en gang en spurv faller til jorden uten Guds aksept, og den eneste form for tap som Gud lider er når en av hans elskede menneskebarn går fortapt. 

v.16 er et vitnesbyrd. Salmisten er fostret opp av en mor som kjente Herren, og han må selv ha kjent Herren helt fra han var liten gutt. Hvilke lenker hadde Herren løst ham fra? Kanskje hadde han en periode i sin ungdom smakt på synden og ble fanget inn av den. Men så grep Herren inn, frelste ham og løste ham fra syndens lenker og gjorde ham til sin tjener. I bakgrunnen kan vi se for oss en mor som gråter og ber for sin sønn. "En slik tåresønn kan ikke gå fortapt," sa biskop Ambrosius til mor Monica da hun snakket med biskopen om Augustin som levde uten Gud og uten håp. Og Monicas bønner drev ham til Herren, og Augustin ble en av de mest markante kristne personligheter som noen gang har levd, og en av dem som har betydd mest for Guds rike i vår historie. 

v.17-19. Da Gud frelste ham, ble salmisten veldig takknemlig, og de siste tre versene skildrer akkurat det. Salmisten bar fram takkeoffer, påkalte Herrens navn, og takket Herren offentlig slik at alle kunne høre hans jubelsang. Alle Guds barn har lovet Gud å lyde hans ord, holde seg borte fra synden og leve rettferdig. Det er umulig å bli frelst uten å gi slike løfter til Gud i sitt hjerte, og det viser igjen i livet. En kristen holder seg til det kristne fellesskapet, til Guds menighet på jord der han bærer fram takkeoffer og jubler sammen med sine åndelige søsken, over Gud og den frelse han gav oss i Jesus Kristus. For, som sagt, å være kristen er ingen privatsak. Vi er kristne sammen med andre kristne, og vi løfter Jesus opp for hverandre, og dersom noen vil lete etter oss, er vi å finne i Guds hus. Ikke i forgården som salmisten som levde før Kristus, men i det aller helligste, i Guds umiddelbare nærhet, midt i Guds hus. Merk deg dette, du som lever i ytterkanten av menighetens fellesskap. DET er ikke din plass. Se å komme deg inn i midten av Guds hus, der er det plass til deg også, og der er du trygg. 

Salme 116,10-14

 Jeg trodde, også da jeg sa:

          «Jeg er hardt plaget.»
          
    11 Jeg sa i min angst:
          «Alle mennesker lyver.»
          
    12 Hva kan jeg gi Herren igjen
          for alt det gode han gjør?
          
    13 Jeg løfter frelsens beger
          og påkaller Herrens navn.
          
    14 Jeg oppfyller mine løfter til Herren
          foran hele hans folk.

I vers 10 bedyrer salmisten at han trodde også da han var hardt plaget. Noen slutter å tro når de er hardt plaget. De tar plagene sine som et tegn på at Gud ikke fins. Men det er ingen grunn til det. For saken er at han gir oss plager for å rense oss, og for at vil skal komme enda nærmere ham. Det er nåde. Alt Gud gjør i ditt liv er nåde. 

Jeg tenker at det som ligger bak v.11 må være at menneskene som salmisten hadde rundt seg sa at han like gjerne kunne gi opp troen på Gud når Gud ikke grep inn for å hjelpe ham. For hadde det eksistert en god og allmektig Gud, ville han nok ha fått hjelp, men siden hjelpen uteble, måtte han forstå at han trodde på en ikke-eksisterende Gud. Slik tenker mange i våre dager også. Det er veldig vanlig. Men det er en løgn, og de som tenker slik er løgnere. For, som salmisten påpeker i vers 12 skjer det også mye godt, og dersom det onde er et tegn på at Gud ikke eksisterer, må det gode være et tegn på at han faktisk eksisterer. Det er jo logisk. Og midt i smerten, fryder salmisten seg over alt det gode Gud gjør, og spør: Hva kan jeg gi ham tilbake? Det er et godt spørsmål. Du kan godt stille deg selv dette spørsmålet du også. Og han svarer i vers 13: Han vil løfte frelsens beger og påkalla Herrens navn. Hva er frelsens beger? Det er evangeliet. Han vil forkynne evangeliet. Og så vil han påkalle Herrens navn, og det betyr at han vil leve i bønn og i en nær relasjon til Herren. Det er et løfte han gir, et løfte han i vers 14 sier han vil holde for øynene på Herrens folk. Troen er ikke en privatsak. Den skal utøves offentlig og synlig for alle, for bare slik kan nye mennesker bli frelst. 

          

Salme 116,5-9

 5 Herren er nådig og rettferdig,

          vår Gud er barmhjertig.
          
     6 Herren vokter de uvitende,
          han kom meg til hjelp da jeg var langt nede.
          
     7 Kom til ro igjen, min sjel,
           Herren har svart deg!
          
     8 Ja, du har fridd mitt liv fra døden,
          øyet fra tårer og foten fra å snuble.
          
     9 Jeg skal vandre for Herrens ansikt
          i de levendes land.

v.5. Nådig, rettferdig, barmhjertig. Sterke ord. Hva betyr det at Gud er slik? Enkelt forklart: Fordi Gud er slik, sendte han oss sin Sønn for å frelse oss fra alle våre synder.  Vi må forstå at det er ikke Jesu frelsesverk som framvirker disse nydelige egenskapene hos Gud, nei, det er omvendt. Fordi Gud er nådig, rettferdig og barmhjertig, ofret han sin Sønn for å kunne øse all sin godhet over oss uten at noe hindrer ham i å gjøre det. I Kristus er synden borte. 

v.6 I forhold til alt som er å vite, er vi alle uvitende, og særlig er vi uvitende om Gud, hans vesen, tanker, planer og gjøremål. Når vi er langt nede, er det stor fare for at vi går oss vill i forhold til Gud og våre medmennesker. Men da vokter Gud over oss som en god Far, og han passer på oss og hjelper oss når vi blir sittende fast. 

v.7 Noen ganger må vi snakke oss selv til rette, befale våre tanker til ro, og det må vi gjøre i tro på at Herren alt har sendt et svar på vår bønn. Kanskje har det ikke nådd fram ennå, men svaret er sendt. Det kan vi si til oss selv i tro, og dersom vi tror slik, vil vi erfare at det er slik, sier Jesus. 

v.8-9 er to slike herlige trosutsagn. Si det ut! Si det til din himmelske Far: "Du har fridd mitt liv fra døden, mitt øye fra gråt og min fot fra å snuble!"  For det er sant for hver eneste kristen: Jesus har fridd oss fra døden. Den som har Sønnen, har livet. Men har han også frelst oss fra sorg og gråt? Hører ikke det menneskelivet til? Jo, men det han har frelst oss fra er det som Jesus kallar "gråt og tenners gnidsel", altså den evige fortapelse borte fra Gud. I stedet kan vi snakka om en framtid i de levendes land, i himmelen hos Gud der vi får leve for hans ansikt, et uttrykk for det dypeste personlige fellesskap vi kan tenke oss.