Salme 116,15-19

 Det koster Herren mye

          at hans trofaste dør.
          
    16 Å, Herre, jeg er din tjener,
          en tjener og sønn av din tjenestekvinne.
          Du har løst mine lenker.
          
    17 Jeg slakter takkoffer til deg
          og påkaller Herrens navn.
          
    18 Jeg oppfyller mine løfter til Herren
          foran hele hans folk,
          
    19 i forgårdene til Herrens hus,
          midt inne i deg, Jerusalem.
          Halleluja!

v.15. I en tidligere oversettelse står det at "dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død," og oversetter vi slik, er det døden som blir dyrebar for Gud. I 2011 oversettelsen som vi bruker her, er trofastes død et tap for ham. Jeg tror den gamle oversettelsen er best. For Herren er det som fastsetter lengden på alle menneskers liv, ikke en gang en spurv faller til jorden uten Guds aksept, og den eneste form for tap som Gud lider er når en av hans elskede menneskebarn går fortapt. 

v.16 er et vitnesbyrd. Salmisten er fostret opp av en mor som kjente Herren, og han må selv ha kjent Herren helt fra han var liten gutt. Hvilke lenker hadde Herren løst ham fra? Kanskje hadde han en periode i sin ungdom smakt på synden og ble fanget inn av den. Men så grep Herren inn, frelste ham og løste ham fra syndens lenker og gjorde ham til sin tjener. I bakgrunnen kan vi se for oss en mor som gråter og ber for sin sønn. "En slik tåresønn kan ikke gå fortapt," sa biskop Ambrosius til mor Monica da hun snakket med biskopen om Augustin som levde uten Gud og uten håp. Og Monicas bønner drev ham til Herren, og Augustin ble en av de mest markante kristne personligheter som noen gang har levd, og en av dem som har betydd mest for Guds rike i vår historie. 

v.17-19. Da Gud frelste ham, ble salmisten veldig takknemlig, og de siste tre versene skildrer akkurat det. Salmisten bar fram takkeoffer, påkalte Herrens navn, og takket Herren offentlig slik at alle kunne høre hans jubelsang. Alle Guds barn har lovet Gud å lyde hans ord, holde seg borte fra synden og leve rettferdig. Det er umulig å bli frelst uten å gi slike løfter til Gud i sitt hjerte, og det viser igjen i livet. En kristen holder seg til det kristne fellesskapet, til Guds menighet på jord der han bærer fram takkeoffer og jubler sammen med sine åndelige søsken, over Gud og den frelse han gav oss i Jesus Kristus. For, som sagt, å være kristen er ingen privatsak. Vi er kristne sammen med andre kristne, og vi løfter Jesus opp for hverandre, og dersom noen vil lete etter oss, er vi å finne i Guds hus. Ikke i forgården som salmisten som levde før Kristus, men i det aller helligste, i Guds umiddelbare nærhet, midt i Guds hus. Merk deg dette, du som lever i ytterkanten av menighetens fellesskap. DET er ikke din plass. Se å komme deg inn i midten av Guds hus, der er det plass til deg også, og der er du trygg.