Salme 116,10-14

 Jeg trodde, også da jeg sa:

          «Jeg er hardt plaget.»
          
    11 Jeg sa i min angst:
          «Alle mennesker lyver.»
          
    12 Hva kan jeg gi Herren igjen
          for alt det gode han gjør?
          
    13 Jeg løfter frelsens beger
          og påkaller Herrens navn.
          
    14 Jeg oppfyller mine løfter til Herren
          foran hele hans folk.

I vers 10 bedyrer salmisten at han trodde også da han var hardt plaget. Noen slutter å tro når de er hardt plaget. De tar plagene sine som et tegn på at Gud ikke fins. Men det er ingen grunn til det. For saken er at han gir oss plager for å rense oss, og for at vil skal komme enda nærmere ham. Det er nåde. Alt Gud gjør i ditt liv er nåde. 

Jeg tenker at det som ligger bak v.11 må være at menneskene som salmisten hadde rundt seg sa at han like gjerne kunne gi opp troen på Gud når Gud ikke grep inn for å hjelpe ham. For hadde det eksistert en god og allmektig Gud, ville han nok ha fått hjelp, men siden hjelpen uteble, måtte han forstå at han trodde på en ikke-eksisterende Gud. Slik tenker mange i våre dager også. Det er veldig vanlig. Men det er en løgn, og de som tenker slik er løgnere. For, som salmisten påpeker i vers 12 skjer det også mye godt, og dersom det onde er et tegn på at Gud ikke eksisterer, må det gode være et tegn på at han faktisk eksisterer. Det er jo logisk. Og midt i smerten, fryder salmisten seg over alt det gode Gud gjør, og spør: Hva kan jeg gi ham tilbake? Det er et godt spørsmål. Du kan godt stille deg selv dette spørsmålet du også. Og han svarer i vers 13: Han vil løfte frelsens beger og påkalla Herrens navn. Hva er frelsens beger? Det er evangeliet. Han vil forkynne evangeliet. Og så vil han påkalle Herrens navn, og det betyr at han vil leve i bønn og i en nær relasjon til Herren. Det er et løfte han gir, et løfte han i vers 14 sier han vil holde for øynene på Herrens folk. Troen er ikke en privatsak. Den skal utøves offentlig og synlig for alle, for bare slik kan nye mennesker bli frelst.