torsdag 6. oktober 2011

Salme 16,9-11

v.9 Gleda som David kjenner på omfattar heile han med hjarta, kropp og sjel. Hjarta uttrykkjer senteret for hans åndelege liv, sjela er psyken, tradisjonelt sett på som senter for kjensler, vilje og intellekt. Alt i han er fylt av himmelsk glede, ei gleda som brer seg i kroppen og skaper tryggleik.

Dette avsnittet nyttar Peter om Jesus under sin store pinsetale. Han markerer at denne salma ikkje høver fullt ut på andre enn på vår store frelsar og herre Jesus Kristus.

v.10 Jesus vart ikkje overgjeve til dødsriket. Han kom tilbake, og han gjekk ikkje til grunne. Som den første overvant han dødens destruktive krefter, og han gjorde det på vegne av oss alle.

Som kristne overgjev Gud oss ikkje til dødsriket, men tek oss inn i Abrahams fang den dagen me døyr. Der får mevera inntil verda skal dømast og gjenfødast.

Det kan vera eit poeng at denne ordninga er for "Guds trufaste tenarar". Alt i Guds rike er av nåde, men nåden oppdrar oss til å bli gode tenarar for Gud.

v.11 Livsens veg er evangeliet. Det må alle menneske få forkynt, bli opplært i. Ingen kan tenkja seg fram til Guds frelsesråd. Paulus skriv: "Det som ikkje kom opp i noko menneskahjarta, men som Gud har lagt ferdig for dei som elskar han." (1.Kor 2).

Alle må undervisast av Herren lærer oss gjennom det skrivne Ordet, Bibelen, og gjennom trufaste tenarar som forkynner og forkynner, talar og skriv, kallar og lokkar og står på natt og dag.

Store verdiar står på spel. Det er snakk om å fylla opp alle plassar for Herrens åsyn, der det er evig glede, ei glede som me får ein forsmak på når lovsangen losnar i kyrkjelyden og me blir fanga inn av Den Heilage Ande og misser kjensla av tid og stad.

Ingen kommentarer: