onsdag 6. november 2013

Salme 38,17-23

    17 Eg sa: Lat dei ikkje gleda seg over meg
          og ikkje briska seg når foten min er ustø.
       
   
18 For eg held på å falla,
          mi smerte står alltid for meg.
       
   
19 Ja, eg vedkjenner mi skuld
          og sørgjer over mi synd.
       
   
20 Men fiendane lever og er sterke,
          dei som hatar meg utan grunn, er mange.
       
   
21 Dei som løner godt med vondt, står meg imot
          fordi eg jagar etter det gode.
       
   
22 Herre, forlat meg ikkje!
          Min Gud, ver ikkje langt borte frå meg!
       
   
23 Skund deg og hjelp meg,
           Herre, mi frelse



vers 17: Salmisten har liten interesse av at fiendane hans skal triumfera over han når han mislukkast. Synda i menneskeslekta viser seg så tydeleg i det faktum at me kan kjenna på glede når det går dårleg for folk me ikkje likar. Ja, berre det at det finst folk me ikkje likar er eit reint syndig trekk. 

vers 18; Han heldt på å falla. Det er grunn til å tru at han snakkar om eit åndeleg fall. For i vers 19 snakkar han om at han vedkjende skulda si og sørgde over synda han hadde gjort. Å "falla" er altså ikkje å falla i synd, men å falla og ikkje reisa seg att. Ved å sanna syndene våre for Gud, reiser me oss att, og då er ikkje fallet vårt kvalifisert. 

Vers 20: Men fiendane har ingen syndenaud. Dei er sterke og levande og yt frimodige truande motstand. Er du ein som vitnar om Jesus, vil det alltid vera nokon som ikkje likar deg, ja, som kan koma til å hata deg og gjera livet trongt for deg. Du vil dei berre godt (vers 21), men vert ikkje forstått, og du blir løna med det som vondt er. Dei står deg imot, fordi du jagar etter det gode, dvs etter at dei skal bli kjent med Gud og oppleva frelse ved trua på Jesus og  at du og dei skal nå fram til himmellandet. 

vers 22-23 er ei bøn om at Gud ikkje må svikta og forlata han, ei heller vera langt borte frå han, men at han skal skunda seg og hjelpa. Den siste linja er ei vedkjenning: "Herre, mi frelse!"  Den skal du, min kjære lesar, ofte ta i din munn. Det er Herren Jesus som er di frelse. Du treng ikkje leita etter frelsa di i deg sjølv, korkje i kjenslelivet eller i ditt kristne engasjement, men berre i Jesus. Han er i sin person DI FRELSE. 

søndag 27. oktober 2013

Salme 38,10-16

10 Herre, du kjenner min lengsel,
          mitt sukk er ikkje løynt for deg.
         
   
11 Hjartet hamrar, krafta sviktar,
          sjølv lyset i auga har forlate meg.
         
   
12 Vener og dei som står meg nær,
          held seg borte frå mi plage,
          mine næraste held seg langt unna.
         
   
13 Dei som står meg etter livet,
          set snarer for meg.
          Dei som vil meg vondt, talar om å skada meg,
          dei grundar dagen lang på svik.
         
   
14 Men eg er lik ein døv, eg høyrer ikkje,
          eg er lik ein mållaus som ikkje opnar munnen.
         
   
15 Eg er lik ein mann som ikkje høyrer
          og ikkje har svar i sin munn.
         
   
16 Men det er deg, Herre, eg ventar på.
          Du vil svara meg, Herre, min Gud.


vers 10 er fullt av trøyst: Gud veit kva barna hans lengtar etter, og han ikkje berre høyrer sukka deira, men ser dei, dvs les dei rett.  Dette skal også du og eg få rekna med når livet vert vanskeleg. Gud les heile situasjonen me er i heilt rett, og veit difor kva han skal gjera.

I vers 11 tetnar mørkret til att. All inspirasjon er borte, all glede og kraft. Salmisten har hjartebank og føler seg skikkeleg elendig. 

vers 12: Det at vener held seg borte tyder på at det anten er ubehageleg å vera saman med salmisten i den situasjon han er i, eller at dei meiner han er skuldig i eitt eller anna som fiendane skuldar han for. Det hender altså at sjølv ikkje vener stiller opp for eit menneske. Jesus opplevde også det.

Men fiendane gløymer ikkje (v.13). Dei er i ferd med å leggja ut feller for han, dei står han etter livet, vil skada han og brukar mykje energi på å planlegga sviket sitt. Dette er altså ikkje ytre fiendar, men folk i krinsen rundt salmisten, slik som Judas Iskariot var ein del av disippelfokken. Det gjer ekstra vondt.

Vers 14-15: Salmisten går heilt inn i seg sjølv. Han lukkar øyro, vil ikkje høyra, vil ikkje snakka, har behov for å verna seg sjølv mot omverda. 

Vers 16: Han har berre Gud, og han har forventningar til at Gud skal svara han og hjelpa han vidare. Denne forventninga er han lur nok til å omformar til eit trusutsegn: "Du VIL svara meg, Herre, min Gud." Å sei ut dette må ha gjort han godt. Og det vil gjera deg også godt å uttala det du ønskjer frå Guds side som eit trusutsegn. Det kan liketil bli eit vendepunkt for deg, det. 

onsdag 23. oktober 2013

Salme 38,2-9

2 Herre, refs meg ikkje i din vreide,
          straff meg ikkje i din harme!
         
   
 3 For dine piler har råka meg,
          di hand kviler tungt på meg.
         
   
 4 I kroppen er ingenting uskadd,
          for du er harm,
          ikkje eit bein er heilt,
          for eg har synda.
         
   
 5 Skulda veks meg over hovudet
          lik ei bør som er altfor tung.
         
   
 6 Eg har sår som luktar og renn av verk
          på grunn av min dårskap.
         
   
 7 Eg er kroket og nedbøygd,
          eg går og sørgjer dagen lang.
         
   
 8 Hoftene brenn av smerte,
          ingenting er friskt i mitt kjøt.
         
   
 9 Eg er kraftlaus og knust;
          eg skrik ut mitt hjartes klage.


 Dette er ei individuell klage og botssalme. David kjenner Guds vreide i sjela fordi han har synda. Dette er eit tema som er ukjent for mange kristne i dag. Men i dei gamle vekkingane snakka dei mykje om dette. Guds overlys var så sterkt at dei kunne merka Guds sterke dom og mishag over dei syndene dei hadde gjort, det svei skikkeleg i samvitet, og redsla for den evige fortapinga rysta dei, og ikkje sjeldan lurte dei fælt på om det var noko håp for dei, om dei i det heile kunne bli frelst. 

I tillegg til den sjelelege kampen, er David slått av sjukdom. Her er det snakk om sår som luktar og som det renn av, skadar han har pådrege seg pga sin dårskap, utan at han utdjupar det noko meir. Det er som tornen i Paulus`kjøt. Den fysiske lidinga forsterkar den sjelelege. Han er kraftlaus og knust, og kjenner seg perforert av Guds piler (v.3), og dei er truleg mange.

Kva gjer han med alt dette? Han skrik ut klaga si til Gud, og ber om å sleppa straff og refs. I desse versa er denne bøna i vers 2 det einaste lyset.

Eg meiner meg å sjå Kristus i hans liding her. Han bad også Far om å få sleppa unna domen då han låg og sveitta blod i Getsemane. Men vart ikkje bønhøyrd på det. I staden måtte han bera ei skuld som gjekk over hovudet på han. Ingenting var heilt på kroppen hans, det rann av såra hans og han vart perforert av 4 spikrar og eitt spyd. Kraftlaus og knust ropte han på krossen ut klagemålet sitt, og sjølv om han ikkje leid for synd han sjølv hadde gjort, hadde han gjort våre til sine, og den vreiden og domen som skulle råka oss, råka han. 

Salmenes bok er ei profetisk bok. Her finn me mange spor av Jesus Kristus.




mandag 21. oktober 2013

Salme 37,35-40

    35 ר Eg såg ein lovlaus valdsmann.
          Han briska seg som ein frodig seder.

        
   
36 Sidan kom eg framom, då var han borte!
          Eg leita, han var ikkje å finna.
        
   
37 ש Legg merke til den heilhjarta!
          Sjå på den rettskafne!
          Det er framtid for den som skaper fred.
        
   
38 Men brotsmenn blir utrydda alle som ein,
          dei lovlause får si framtid hoggen av.
        
   
39 ת Dei rettferdige får si hjelp frå Herren,
          han er deira vern i tider med trengsle.
        
   
40 Herren hjelper dei og friar dei ut.
          Han friar dei frå dei urettferdige og frelser dei,
          for dei søkjer tilflukt hos han.


v. 35:  Lovlause menn kan gjera det skikkeleg godt i livet, bli rike og få makt slik at dei briska seg som frodige sedrar, sjølvgode til tusen.

v.36 Men dei varer berre ei lita stund. Til sist blir dei borte, og ikkje sjeldan forsvinn dei frå arenaen brått og uventa, som med Belsasar i Daniels bok som drakk av dei heilage kara. Gud gjorde ende på kongedøme hans same natta som dette skjedde.

v.37. Her blir me oppfordra til å leggja merke til dei heilhjarta og rettskafne. "Å leggja merke til" betyr å studera liva deira, og dei som gjer det, vil sjå at dei har ei lys framtid fordi dei er personar som skaper fred. Jesus prisar slike lukkelege og seier i Matt.5: Dei skal kallast Guds barn. For det DET dei er.  

v.38. Me lever no i ei tid der det ser ut til av valden tek overhand mange stader i verda: Somalia, Sudan, Irak, Egypt, Syria, for å nemna nokon plassar. Dinest vert det kvar veke gjennomført terroråtak mot sivile frå muslimske gruppen som kjempar ein eigen jihad. Her seier Bibelen: Det er ingen framtid for slike. Den skal hoggast av. Og godt er det. For mange kristne i verda vil dette verset vert til stor trøyst. 

v.39. Dei rettferdige er dei som trur på Gud, lever med han og er lydige mot hans bod. Dei som vil vera trufast mot Gud opplever gjerne vanskar og forfølging, men Gud har lova å verna dei i slike tider. Og det gjer han.

v.40: Han friar dei ut av trengslene, og løyser dei frå dei urettferdige (ei mektig trøyst for dei forfølgde kristne). Dette gjer han med alle som søkjer tilflukt han Han.


fredag 18. oktober 2013

Salme 37,30-34

    30 פ I munnen til den rettferdige er det visdom,
          hans tunge talar rett.
         
   
31 Guds lov er i hans hjarte.
          Hans fot skal aldri vakla.
         
   
32 צ Den urettferdige vaktar på den rettferdige
          og prøver å ta hans liv.
         
   
33 Herren overgjev han ikkje i den urettferdiges hand
          og dømmer han ikkje skuldig i retten.
         
   
34 ק Vent på Herren og hald deg til hans veg!
          Han lyfter deg opp så du arvar landet.
          Du får sjå at dei lovlause blir utrydda.


 v. 30-31. Samanhengen her er enkel: Det som hjarta er fullt av, renn munnen over med. Den som er full av Gud, får kloke, sanne og rette ord å tala, ord som kjem frå Den heilage ande, og dei gjer det fordi dei ikkje kan anna enn å tala om det dei har sett og høyrt. Slike folk vaklar ikkje. Dei er trygge og stabile. Gud er tung i dei, og dei er ustoppelege der dei går fram. 

v.32. Lyset i den rettferdige er så sterkt at den urettferdige prøver å ta livet hans. Den rettferdige avslører den urettferdige, difor vil han fjerna han. 

v.33. Men den rettferdige har Gud på laget, og Gud vernar han mot den urettferdige. Og dersom han blir urettvist tiltalt i retten, sørger Gud for å få han frikjent. Slik trur eg meininga med dette verset er. 

v.34. Det er viktig å venta på Gud. Ofte blir den truande utolmodig og handlar sjølv utan Gud. Då går det fillevegen. Men når me tek oss tid til å venta på Gud, vil me halda oss til hans veg, og då blir det noko heilt anna. Når Gud legg si kraft inn i det me held på med, blir det suksess. Då sigrar me, og me kjem på offensiven og får reell påverknad, makt og innflytelse. Me arvar landet, og dei lovlause vert utrydda, vonleg ved at dei rett og slett vender om og blir gudfryktige.




mandag 14. oktober 2013

Salme 37,25-29

   25 נ Ung har eg vore, no er eg gammal,
          aldri har eg sett ein rettferdig forlaten
          eller hans born be om brød.
         
   
26 Han er alltid miskunnsam og låner ut,
          hans born blir ei velsigning.
         
   
27 ס Vend deg bort frå det vonde og gjer det gode,
          så skal du bu trygt for alltid.
         
   
28 For Herren elskar det som er rett,
          han forlèt ikkje sine trugne.
       
          ע Dei blir haldne oppe til evig tid,
          men borna til dei urettferdige blir utrydda.
         
   
29 Dei rettferdige skal arva landet
          og alltid få bu i det.


Vers 25 er ein observasjon. Det betyr ikkje at born av rettferdige aldri må be andre om brød, men at David aldri hadde sett det. Det han vil seia er dette: Gud er nær hos sine barn, passar trufast på dei og dreg omsorg for dei på alle nivå.

Vers 26: Denne omsorga er knytt til den rettferdige sin rause livsstil. Han låner ut til andre med det resultat at borna hans vert velsigna. I den norkse omsettinga står det at "hans born vert ei velsigning", men på engelsk les me at "borna hans vert velsigna," og den siste omsettinga heng betre saman med vers 25. 

Vers 27 er ei oppfordring til å snu ryggen til det vonde og leva rettferdig. Den som det gjer bur trygt. Det vonde avlar vondskap og framkallar farlege situasjonar. Det gode avlar godleik som gjer livet trygt. 

Vers 28: Dinest elskar Gud det gode og rette, og han er nær hos dei som trufast gjer det gode, vernar dei og fører dei til seg der dei skal få nyta han i all æva. 

Men borna åt dei urettferdige vert utrydda. Ikkje fordi dei har urettferdige foreldre, men fordi dei har teke etter foreldra sine og kjem under same domen.

Vers 29: Det er dei rettferdige som skal arva landet og alltid bu der. For det jødiske folket er dette eit viktig ord. Lovnaden om Israels land er klårt og tydeleg knytt opp til tru og liv. Slik også med Guds barn i Noreg. Lever me rettferdig, vil Gud gje oss landet. Dvs.:  folket vil koma til tru og innretta liva sine etter Gud og hans ord på alle områder, og Gud får dominans i folkelivet.

 

onsdag 9. oktober 2013

Salme 37,21-24

21 ל Den urettferdige låner og gjev ikkje att,
          den rettferdige er miskunnsam og gåvmild.
        
   
22 Dei Herren velsignar, skal arva landet,
          dei han forbannar, skal ryddast ut.
        
   
23 מ Herren gjer mannens steg faste
          og gleder seg over hans veg.
        
   
24 Om han fell, går han ikkje over ende,
          for Herren held hans hand.


v.21 Dette verset seier ikkje noko om låning, men om korleis den urettferdige skil seg frå den rettferdige. Den urettferdige prøver å suga til seg ting, medan den rettferdige gjev frå seg ting. Det å vera gåvmild er naturleg for den rettferdige, fordi han/ho kjenner Gud, har han inni seg, og Gud er alle gode gåvers gjevar. 

v.22 Herren velsignar dei rettferdige. Ingen blir fattige av å gje. Det har Gud garantert. Og i tillegg skal dei arva landet. Alt tilhøyrer Herren, og hans barn er arvingar til alt. I Romarbrevet 8 står det at dei som trur på Jesus er hans medarvingar, og kan med rette gjera krav på alt Jesus har krav på, og han har som skapar, frelsar og konge krav på alle menneske. 
Underforstått er det dei urettferdige som blir forbanna. Slike menneske har ikkje noko framtid. Dei blir rydda ut. Det er Guds dom over dei urettferdige.

v.23  "Mannen" som her er nemnt er den rettferdige. Den som held seg til Gud og hans bod, vil gå med faste steg mot dei mål som Gud har sett for han. Koplar me dette verset saman med misjonsbefalinga, ser me grunnen til at Herren gleder seg over ein slik mann. Han går der han skal, til dei fortapte med evangeliet. 

v.24 er nydeleg. For alle kristne fell. Men dei blir ikkje liggande. Herren held eit godt tak i dei og reiser dei opp att når dei snublar og går over ende. Det er betryggande kunnskap.


tirsdag 8. oktober 2013

Salme 37,18-20

18 י Herren kjenner dagane til dei heilhjarta,
          deira arv skal vara til evig tid.
       
   
19 Dei blir ikkje til skamme i vonde tider,
          når det er hungersnaud, får dei eta seg mette.
       
   
20 כ Men dei lovlause går til grunne.
           Herrens fiendar blir borte som blomeprakta på marka,
          dei kverv som røyk.


v.18: Dei heilhjarta er dei ærlege og fromme menneska som trur på Herren. At Herren kjenner dagane deira innber at han veit korleis dei har det, og engasjerer seg i liva deira. Dei er Guds barn, og som barn  arvar dei alle Guds frelsesgåver og alle hans rikdomar.

v.19: Dei skal ikkje bli til skamme i vonde tider. Dei fromme forkynner jo Guds truskap. Det kjennest som ein sjanse å ta, men Gud skal i krisetider demonstrera at dei har tala sant om han, at dei har hatt rett. Ingen skal kunna koma og seia til dei at dei tok feil, eller at dei lova for mykje på Guds vegne eller noko slikt. Dei skal få eta seg mette, sjølv om det er lite mat, eit fenomen som Jesus demonstrerte då han metta 5000 menn i øydemarka. 

v.20: Dei lovlause går til grunne. Det vil bli felt ein dom over alle som ikkje anerkjenner Gud og hans ord. Få snakkar om det i våre dagar. Det er eit stort tap. For alle lovlause har rett til å høyra om den lagnaden som ventar dei dersom dei ikkje vender om. For då skal dei bli borte, visna som blomster og kverva som røyk og blir til ingenting. Dette i motsetnad til dei rettferdige som får aukande innflytelse og blir for evig.

mandag 7. oktober 2013

Salme 37,12-17

12 ז Den urettferdige legg vonde planar mot den rettferdige
          og skjer tenner mot han.
         
   
13 Herren ler av han,
          for han ser at hans dag skal koma.
         
   
14 ח Dei lovlause dreg sverdet og spenner bogen.
          Dei vil fella den hjelpelause og fattige,
          slakta ned den som går på rett veg.
         
   
15 Sverdet skal råka deira eige hjarte,
          og bogane skal brytast sund.
         
   
16 ט Det vesle den rettferdige eig,
          er betre enn den store rikdomen til dei urettferdige.
         
   
17 For armane på dei urettferdige skal brytast,
          men Herren held oppe dei rettferdige.


v. 12: Grunnen til at dette skjer, må jo vera at "den rettferdige", den som går med Gud og hevdar  Guds ords autoritet,  gjer seg gjeldande  i samfunnet på ein måte som er uønska for den som ikkje går med Gud og fornektar Guds ords autoritet. Frimodige kristne vekker sterke reaksjonar i Guds fiendar som ergrar seg grøne og skjer tenner av irritasjon mot dei, og heilt automatisk legg dei planar om å stoppa dei på eit vis.

v.13: Herren berre ler av motstandarane sine. Dei er støv, men forstår det ikkje sjølv. Dagane deira blir få. Snart er det ute med dei. Å kjempa mot Gud er heilt fåfengt. Ein maur kan ikkje stoppa eit tog.

v.14 Likevel går dei lovlause til kamp mot den hjelpelause og fattige. Å vera "lovlaus" er, som eg vel har vore borti tidlegare, å forkasta og å  kjempa mot Guds lov. Det er interessant at "dei som går på rett veg" også vert beskrivne som "hjelpelause og fattige."  Korleis skal me forstå dette? Vel, i mange samfunn er det slik at det er umogeleg å bli rik utan å vera korrupt. Dei som lever rett, kan ikkje driva med snusk, og blir dermed mellom "dei fattige". Dernest er det slik i mange land at kristne ikkje har tilgang til dei mest lukerative yrkene. Dei vert haldne utanfor av religiøse grunnar. I Pakistan er dette svært tydeleg. Likeeins i India der dei kristne i hovudsak er å finna innafor dei kastelause, dei såkalla dalitane. Desse blir fattige fordi dei alltid er undertrykte av resten av befolkninga. 

v.15 repeterer ein kjent tanke frå tidlegare salmer: dei vonde vil bli råka av sin eigen vondskap. Utanfor samfunnet med Gud gjeld gjengjeldinga si lov.

v.16: Den rettferdige eig lite (jmf v.12), men det er betre å eiga lite og vera rettferdig, enn å eiga mykje og leva feil. Det må vel vera det som er poenget her, vil eg tru. Den som lever rett, har samfunn med Gud og er rik på framtid og håp,  men den som lever feil, er utan framtid og håp. 

v.17: Arm står her for kraft. Krafta til dei urettferdige skal brytast av Gud. Dei skal ikkje bli ståande med makta. Men dei rettferdige blir haldne oppe av Gud, og vil ha stor innflyting på samfunnsutviklinga.

 

 

fredag 4. oktober 2013

Salme 37,7-11

 7 ד Ver still for Herren og vent på han!
          Harmast ikkje over den som lukkast med sin veg,
          den som set i verk vonde planar!
        
   
 8 ה Gjev slepp på vreiden, lat harmen liggja!
          Bli ikkje arg, det fører til det vonde.
        
   
 9 For valdsmenn skal ryddast ut,
          men dei som ventar på Herren, skal arva landet.
        
   
10 ו Om ei lita stund er den lovlause borte.
          Ser du etter han der han var, er han ikkje der.
        
   
11 Men dei hjelpelause skal arva landet
          og gleda seg over varig fred.


Vers 7: Å venta på at noko godt skal skje, er ikkje lett. Me vil helst ha ting løyst her og no. Men Gud har betre tid. Han let oss gjerne stå i problema våre ei stund, og så utfordrar han oss til å venta. Å venta på Gud er eit aspekt ved det å tru på han. Det kan vera veldig utfordrande. Men når tida er inne, skjer det under, og Gud får stor ære. 

Dei vonde menneska, dei som ikkje reknar med Gud, men som mel si eiga kake på bekostning av andre, ventar aldri på noko som helst. Dei tek saka i eigne hender og "ordnar opp" på sitt vis utan å skjegla korkje til høgre eller venstre.  Men dei har skaffa seg ein mektig motstandar i Gud, og til slutt går dei under. Den "lovlause", den som ikkje bryr seg om Guds ord og vilje, går under, dei vert ikkje meir å sjå (vers 10)

Difor skal ikkje nokon bli sinte på gudlause som har suksess, men heller tykkja synd i dei. Blir me sinte og tillet oss å dyrka sinnet, blir me fort vonde, og då går me på same vegen som dei me kritiserer, og endar opp på same trasige plassen som dei (vers 8).

"Valdsmannen skal ryddast ut," les me. Det er godt å vita i våre dagar då valden flamma opp over alt, ikkje minst gjennom oppblomstringa av islamistiske rørsler og mafiagrupper. Desse skal ikkje sigra. Dei utfordrar Gud, og det er nederlagets veg. 

Det er dei som ventar på Herren som skal sigra og arva landet. "Landet" er menneska som bur i landet. Det er dei me skal arva. Dei er røva av djevelen, men tilhøyrer oss, og dersom me ventar på at Gud skal gripa inn og senda oss vekking, vil me erfara at så skjer.  Det at me ventar på Gud, er den trua som løyser ut hans aksjon. 

Utan Han kan me ingenting gjera. Me er hjelpelause i oss sjølve, kan ikkje skapa vekking eller noko av varig åndeleg verdi. Men Gud kan, og han gjer det når me erkjenner hjelpeløysa og koplar oss til han som har den rette hjelp å gje. 

Ein dag skal me gleda oss over "varig fred". Det skjer når Jesus kjem attende. Det ventar me også på. Når kjem han? Når evangeliet er forkynt som eit vitnemål for alle folkeslag. 

Det å venta på Herren er difor ikkje ein passiv sak. Me ventar AKTIVT på Jesus ved at me gjer alt me kan for å bringa hans nåde og kjærleik ut til alle avkrokar og verdshjørner.

torsdag 3. oktober 2013

Salme 37,1-6

 א Bli ikkje sint på valdsmenn,
          misunn ikkje dei som gjer urett!
         
   
 2 Som graset visnar dei fort,
          som grøne groen tørkar dei ut.
         
   
 3 ב Set di lit til Herren og gjer det gode.
          Bu i landet og ta vare på truskap!
         
   
 4 Ha di lyst og glede i Herren,
          så gjev han deg alt ditt hjarte bed om!
         
   
 5 ג Legg din veg i Herrens hand!
          Set di lit til han, så grip han inn.
        
   
 6 Han lèt di rettferd stiga opp som lyset,
          din rett som høglys dag.


Salme 37 er ei visdomssalme. Ho er atrostisk. 

v.1-2 Det er lett å bli sint på valdsmenn og misunna folk som vert rike på urett. Men det er ingen grunn til det. Dei har kutta av sambandet til Gud, han som er livskjelda, og difor vil dei visna og forkoma.  

Vers 3 er omsett noko ulikt. Første linje er grei. Det summerer opp kva det vil seia å vera "kristen": Det er å stola på Herren og gjera godt mot andre. 
Linje nr 2 er ulik. King James seier: Bu i landet og nær deg sjølv på Guds truskap. Lutherbibelen (tysk) seier: Bu i landet og nær deg sjølv på ærleg vis. 
Den siste versjonen står som ei motsetning til det å næra seg på urett vis (vers 1), og difor landar eg på den forståinga her.

Vers 4  er ein juvel. Når me gleder oss i Gud, får me det som hjarta vårt ønskjer. Dette er godt nytt for alle som ber. Når me finn fram til Guds glede, opnar det for Guds gåver inn i liva våre. Gud elskar å velsigna dei glade. Dette verset blir slik sett ein sterk medisin mot det religiøse gravalvoret. 

Vers 5 er blitt kalla "den kristnes normaltemperatur". Det handlar om tillitsfullt å overgje seg med hud og hår til Gud, stola på hans makt og omsorg. Då vil me erfara at han grip inn, "gjer vel" (Luther) mot oss og "fører ting gjennom" (king James). 

Vers 6: Rettferd betyr både hjelp og redning. Bodskapen er: Når Gud grip inn, får me den hjelp me treng. Like sikkert som dagslyset kjem etter natta, kjem Guds hjelp til den som gleder seg i Gud og stolar på han. 

Ser me verset i lys av NT, kan me sjå på verset som a) ei skildring av Jesu oppstode. Då Jesus sto opp, steig vår rettferd (vår frelse) opp som ljoset, og evangeliet om han er sola i våre liv, ho skin kontinuerleg som veg høgljos dag.

Verset kan også anvendast om ein kristnes personlege erfaring. Mange strevar lenge med å få til kristenlivet sitt utan å lukkast. Men når ein "ser" betydninga av Jesus, hans død og oppstode, blir det soloppgang i hjarta. Ein kjenner seg så utruleg elska, og ein får ein heilt ny innsikt i kva det vil seia å vera rettferdiggjort av nåde utan å ha fortent det eller gjort seg verdig til det.



 



onsdag 25. september 2013

Salme 36,11-13

  11 Lat di miskunn vara for dei som kjenner deg,
          di rettferd for dei ærlege av hjartet.
         
   
12 Lat ikkje foten til den stolte trø meg ned!
          Handa til den lovlause skal ikkje jaga meg bort.
         
   
13 Der ligg dei, dei som gjer urett.
          Dei er støytte ned og kan ikkje reisa seg.


Vers 11: Å kjenna Gud er det evige livet (Joh 17,3). Det er kjerna i det å vera eit kristent menneske. Ingen kan kjenna Gud utan at Gud gjer seg kjent for vedkommande. Dersom ikkje Gud stadig tek seg av oss og viser seg for oss, misser me kontakten med han Dette er ei bøn om at Gud skal bevara oss i trua slik at me kvar dag kan nyta hans nåde. Vilkåret for at han handlar slik me oss er at me er ærlege menneske. Dersom me skjuler oss for han, blir uærlege, vil han skjula seg for oss. 

Vers 12 er ei naturleg bøn for alle som vert forfølgde for trua si. Mange vert trødde ned og jaga bort frå hus og heim fordi dei trur på Jesus og samlar folk om Ordet, bøna og nattverden. "Den lovlause" er den som ikkje godkjenner Guds lov slik ho er gjeven oss gjennom Bibelen, som gyldig for livet sitt, og som slost mot at Guds lov skal lyda og ha innflyting på folks liv.

Vers 13: Dei "stolte" er dei som går mot Gud. Det er dårskap. Han dømmer dei og støyter dei ned. Den evige fortapinga ventar alle som ikkje vil audmjuka seg og bøya seg for Gud og hans ord. Då kan dei ikkje meir reisa seg meir.

mandag 23. september 2013

Salme 36,6-10

6 Herre, til himmelen når di miskunn,
til skyene rekk din truskap.

7 Di rettferd er som mektige fjell,
som det store havdjup er dine dommar.
Herre, du bergar både menneske og dyr.

8 Kor verdfull din kjærleik er, Gud!
I skuggen av dine venger søkjer menneskeborna ly.

9 Dei får nyta overfloda i ditt hus,
du lèt dei drikka av gledebekken din.

10 For hos deg er livsens kjelde,
i ditt lys ser vi lys.


Dette avsnittet er ein mektig proklamasjon av kven og korleis Gud er, ein lovsong som ligg klar til bruk for oss alle. Eg tilrår deg å læra desse versa utanåt og brukar dei i bønelivet ditt.

Vers 6 slår fast at Herrens miskunn nåt til himmelen og at hans truskap når til skyene. Det betyr at du heile tida er totalt dekka av Guds miskunn og truskap. Det er elementet du lever i.

Vers 7: Guds rettferd er eit uttrykk for Guds gode og lover, og hans vilje til å tilgje dei som har brote dei og som innrømmer skulda si. Lovene er, som dei mektige fjella, uforanderlege og hans frelsesvilje uslitelege. Eit norsk uttrykk for dette er: Guds rettferd står til Dovre fell, og Dovrefjell kan ikkje falla.
Guds domar er eit uttrykk for hans gjerningar, hans styresett i verda. Dei er djupe som det djupaste havet, uforståelege for oss menneske. Men det me skal forstå, det deler han med oss, og det handlar om hans store frelsesvilje. Han bergar menneske og dyr. Dyra er heilt nødvendige for liva våre, og Guds omsorg for dei, er eit uttrykk for hans omsorg for oss.

Vers 8: Guds kjærleik er den største av alle verdiar i menneskelivet. Den som har Guds kjærleik er eit rikt menneske. Den som står utanfor Guds personlege kjærleik, er uendeleg fattig. 
Siste delen av verset handlar om retten til å leva i Guds umiddelbare nærleik, i skuggen av vengjene hans. Du snakkar om privelegium. Jesus snakkar om å samla oss slik som høna samlar kyllingane sine under vengjene sine.  Men det må me vilja. Står me Gud nært, er me trygge. Lever me langt borte frå han, er me sårbare for synd og sorg.

Vers 9: Den som lukkar Guds kjærleik inn i livet, blir sjølv lukka inn i Guds heim og får nyta overfloda der. Når eit menneske erfarer å få bada i Guds kjærleik kjem den store gleda. Denne gleda er i Gud og hos Gud og kjem over oss så lenge me held oss til Gud og hans godleik. Gleda er grunnstemninga i truslivet. Engelen på Betlehemsmarkene sa til gjetarane: "Sjå, eg forkynner dykk ei stor glede..." Jesus Kristus, den oppstadne frelsaren, er vår store glede.

Vers 10: I Gud er livsens kjelde. Det er i samfunnet med Han me får evig liv, men det er også han som gjer liva våre verd å leva. Slik opplevest det for alle som har oppdaga Gud, uansett om liva deira har vore kjempegode før dei kom til tru også. Det lyset menneska ser hos Gud er så annleis og så mykje vakrare enn alt anna lys dei har sett, at dei må sanna med David: Det er i ditt lys eg ser lys. Dvs. det er i lyset frå Guds kjærleik eg oppdagar sanninga om livet, verda, meg sjølv, min neste osv. Det er som eit sceneteppe som går opp, og bak dette teppet opnar det seg ei verd som var totalt ukjent for eit menneske før. Det opnar heile tilværet. Gud kallar det for openberring, som rett og slett betyr avdekking.



lørdag 7. september 2013

Salme 36,1-5

Til korleiaren. Av Herrens tenar. Av David.
         
   
 2 Synda talar til den lovlause
          djupt i hans hjarte.
          Redsle for Gud har han ikkje for auge.
         
   
 3 Han ser det som smiger
          at ein oppdagar hans skuld
          og legg han for hat.
         
   
 4 Kvart ord frå hans munn er urett og svik.
          Han er ikkje forstandig meir og gjer ikkje det gode.
         
   
 5 Han legg vonde planar på leiet.
          Han vel ein veg som ikkje er god.
          Han viser ikkje frå seg det vonde.


v.2: "Den lovlause" er den som ikkje anerkjenner Guds overherredøme i livet sitt,  og dermed heller ikkje autoriteten i Guds ord. Han er sin eigen gud, og difor blir han utan vern mot det vonde og eit lett offer for djevelen når denne gjev han syndige idear. 

v.3: Synd og vondskap har ein tendens til å veksa ut over sine proporsjonar i eit menneskeliv, og ein endar opp med å vera stolt over det i livet som er heilt galt etter Guds ord. Ein vert utan skam. 

v.4 og 5: Til slutt endar denne personen opp med å leggja vonde planar. Då er opprøret mot Gud blitt gjennomtenkt og det vonde ein gjer er resultat av eit aktivt val, og ikkje av freisting og fall. Det som Gud kallar vondt, kallar denne godt og vise versa. Det er dette som er  den "lovløysa" som Jesus snakkar om i Matteus 24,12, som gjer at kjærleiken mellom folk kolnar. Ulydnad mot Guds ord er vatn på Guds eld.

tirsdag 18. juni 2013

Salme 35,25-28

25 Dei skal ikkje le og tenkja: «Som vi ønskte!»
          Dei skal ikkje seia: «Vi har slukt han.»


Dette verset er ein profeti om at fiendane ikkje skal lukkast og triumfera. Den gleda skal dei ikkje få.
       
   
26 Alle som gler seg over mi ulukke,
          skal bli til spott og skam.
          Dei som ser ned på meg,
          skal kle seg i skam og vanære.


       
   
27 Dei som bryr seg om min rett,
          skal jubla og gleda seg.
          Alltid skal dei seia: «Stor er Herren,
          som ønskjer fred for sin tenar.»


Desse to  verset uttrykker ein viktig bibelsk sanning om rettferd: Du får att etter den måten du behandlar andre. Den som spottar, vil sjølv oppleva spott, den som ærar ein annan vil sjølv bli æra. Som også Jesus seier det i Bergpreika: "Sæle dei miskunnsame, dei skal få miskunn." Det er Gud som regiserer dette.  

 Dei som bryr seg om min rett, er det som forsvarer salmisten når han må fronta urettvise klagemål. Dei skal "jubla og gleda seg". Det betyr at dei vinn fram med saka. Elles vil folk som stiller opp for andre alltid ha ei kjelde til glede i seg sjølv. Forsvarar fungerer i samsvar med Den heilage ande, og når me er i harmoni med han, blir me glade. Me registrerer i vår ånd at Gud er stor, og at han "ønskjer fred for sin tenar." Fred = shalom = velferd.
       
   
28 Mi tunge skal forkynna di rettferd
          og lovprisa deg heile dagen.


Enno ein gong ser me at trua losnar tungebandet, den som erfarer Gud forkynner hans rettferd (som også kan omsetjast "frelse"), og lovpriser han heile dagen. Personleg gudserfaring resulterer i eit totalengasjement for Gud. Ein lovar Han døgnet på tamp :)

mandag 17. juni 2013

Salme 35, 17-24


   
 17 Herre, kor lenge vil du sjå på?
          Berg mitt liv frå herjingane deira,
          det einaste eg har, frå løvene!


"Kor lenge?" er eit spørsmål som går att hos folk som slit, men som det sjeldan vert gjeve svar på av Gud. Det er rimeleg å tru at dette i dei fleste høve ikkje er bestemt. Gud ser tinga an, for å bruka eit menneskeleg uttrykk. Lengda på lidinga er m.a. knytta til grad av bøn (2.Kor.1,11) , og stundom av grad av omvending.
Så ber han om å bli berga frå fiendane (løvene) sine herjingar. "Liv" er det same som "sjel". Det strekker seg altså langt utover det fysiske. Det handlar om livet med Gud og nesten. Folk kan få livet sitt skikkeleg øydelagt sjølv om dei ikkje bli drepne fysisk.
       
   
 18 Eg vil prisa deg i den store forsamlinga,
          i folkemengda vil eg lova deg.
          

Dette er eit ord eg set stor pris på. Me finn mange ord i Bibelen som handlar om å prisa Gud saman med andre, eller mellom andre. Når me gjer det, gjev me Gud rom til å råda mellom oss og gjera sine gjerningar med oss og gjennom oss.

    19 Lat ikkje mine svikefulle fiendar
          gleda seg over meg!
          Dei som hatar meg utan grunn,
          skal ikkje få senda meg hånlege blikk.
       
   
 20 For dei talar ikkje venleg,
          men tenkjer ut svikefulle planar
          mot dei stille i landet.
       
   
 21 Dei sperrar opp munnen imot meg
          og ler hånleg: «Vi har sett det med eigne auge!»


Han held fram med å be om at fiendane hans skal mislukkast med å gjennomføra dei svikefulle planane sine. "Dei stille i landet" er dei som trur på Gud, som ope lovar hans namn og hevdar hans ord og som jobbar i det stille med å læra folk å gå på Guds vegar. Slike folk er svært effektive og vil på sikt gjennomsyra samfunnet med Guds ord og godleik, dei "arvar landet" (Matt.5,3). Det er desse djevelen forfølgjer og hånar, og han framstiller dei som fjerne og drøymande menneske utan bakkekontakt. "Vi har sett det med eigne augo" kan også bety at dei har sett salmisten sin dysfunksjon og hans nederlag, og at dei held dette miskunnslaust opp mot han. 
       
   
 22 Du ser det, Herre. Tei ikkje!
          Herre, ver ikkje langt borte frå meg!
       
   
 23 Vakna og hjelp meg til min rett,
          min Gud og Herre, før mi sak!
 
       
   
 24 Døm meg etter di rettferd, Herre, min Gud.
          Lat dei ikkje gleda seg over meg!


v.22 startar med å slå fast at Herren ser og observerer kva som skjer med salmisten. Det er bra, men han vil ikkje ha Gud som ein passiv tilskodar på lang avstand. Han vil at han skal koma nær og ta vare på han og tala saka hans overfor motstandarane. Dette er så menneskeleg. Når menneska ikkje vil oss vel, blir me redde og føler fort at Gud er fjern og stille, ja nærast sovande. Me får lyst og vekka han, v.23. Det er sjølvsagt ikkje snakk om å vekka Gud fysisk, for i følgje Salme 121 så søv og slumrar ikkje Israels vaktar, men å vekka han for oss og vår sak, gjera han oppmerksam på at her føregår det saker og ting som ikkje er bra og som strengt tatt er hans bord. 

Kjære lesar! Verda er full av urett. Makta vinn nesten alltid over retten, og slike bøner som dette er høgst relevante i ei verd der mafiakreftene ser ut til å vinna terreng i mange land, og infiltrera både den økonomiske og politiske makteelite. 

For truande menneske er Gud både sakførar og domar. Me skal alle fram for Kristi domstol, skriv Paulus i 2.Kor 5. Det er to ting å seia om denne domen: For det første: Jesus er vår domar, og med bakgrunn i at han døydde for våre synder og sto opp til vår rettferd, har han mandat til å frikjenna alle som trur. Han tok bort syndene våre på krossen, og så lenge me trur på han, og så lenge me vil at hans verk på krossen skal gjelda for oss, blir me ikkje domfelte. Det andre er at han gjev oss løn for det gode me han gjort i hans namn, og storleiken på løna vurderer Han.

Salmisten vl bli dømt etter GUDS rettferd, ikkje etter det menneske meiner er rettferdig, for det er to heilt ulke ting. Gud veg alle ting rett, medan menneska legg vekta snart på det eine og snart på det andre, alt etter kva som gagnar saka deira. Det store for oss er at Gud også kjenner vekta og verdien på Jesus, og at han for Hans skuld allttid dømer til vår fordel, og han ler aldri av oss når det går galt. Ein av menneska sine simplaste eigenskapar er skadefryden, og salmisten ber om å bli spart for å koma i ein situasjon der motstandarane sit att og peikar lang nase.
   

mandag 13. mai 2013

Salme 35,10-16

10 Kvart bein i kroppen skal seia:
          « Herre, kven er som du,
          du bergar den hjelpelause
          frå den som er sterkare enn han,
          ein fattig stakkar
          frå den som ranar han.»
         
   
11 Falske vitne reiser seg,
          dei spør meg om slikt eg ikkje veit.
         
   
12 Dei løner godt med vondt,
          eg sit att åleine.
         
   
13 Men eg kledde meg i sekkestrie då dei var sjuke.
          Eg plaga meg med faste
          og bad med hovudet bøygd
         
   
14 som for ein ven eller bror.
          Lik ein som sørgjer over mor si,
          gjekk eg nedbøygd i svarte klede.
         
   
15 Men når eg snåvar,
          blir dei glade og samlar seg.
          Dei samlar seg mot meg for å slå
          utan at eg veit om det,
          dei riv og slit utan stans.
         
   
16 Ugudelege som dei er,
          spottar og håner dei,
          dei skjer tenner mot meg.


v.10. "Kvart bein" illustrerer her det inste av det inste hos salmisten, heile hans konstitusjon. Han er heilt oppslukt av å vitna om Guds godleik, og han gjer det.
Spørsmålet "kven er som du"?  er retorisk. Svaret er sjølvinnlysande. Ingen er som Gud, det er ingen som engasjerer seg i svake og hjelpelause menneske som han.


v.11: Falske vitne er personar som ikkje har sanninga som ideal, men som blir styrt etter ønske om å få felt han/ho dei vitnar mot. 
Dei stiller "vanskelege spørsmål" som salmisten ikkje kan svara på. Slikt kan skje i rettssaker overfor kristne under forfølging, men også i vitnesituasjonar. Kven har vel ikkje opplevd denne type spørsmål når ein skal vitna om Jesus for nokon? Straks kjem den ein vil vinna for Gud opp med eit hav av vanskelege spørsmål. Ein ønskjer ikkje svar, men å skubba Gud bort frå livet sitt. 

v.12: Salmisten har synt fiendane sin godleik, men blir møtt med vondskap tilbake. Dette var Jesu kår i verda, og er, som me har sagt mange gongar, ofte det kår som etterfølgjarane hans må leva under.  Å syna menneska godleik garanterer ikkje mot forfølging. Kvifor er det slik? Fordi forfølging ikkje skriv seg frå menneske, men frå djevelen, denne verdas fyrste. Han let seg ikkje overvinna av det gode. Han styrer ikkje etter etiske og logiske reglar. 

v.13-14: Salmisten hadde verkeleg engasjert seg i uvenene sine, fasta og bedd for dei då dei var sjuke. Difor var denne motstanden så vanskeleg å forstå for han.

v.15-16 skildrar den skadefryd som uvenene kjenner på når det går dårleg for denne salmisten. Skadefryd er den menneskelege synd på sitt mest groteske. At me ikkje bryr oss om dei lidande er ein ting, men me har nådd botn på den moralske stigen når me gleder oss over andres naud. 

Gud elskar fellesskap bygd på kjærleik og solidaritet. Men det finst også eit djevelsk fellesskap. Det finn me når folk slår seg saman for å nedkjempa ein felles fiende. Fellesskap i opprør, kan me kalla det. Det kan aldri bestå. Når ein har nådd sitt mål, begynner folk å nedkjempa kvarandre. 

I den vestlege delen av verda ser me i vår tid at media spelar ein vesentleg rolle når det gjeld å samla folk i hylekor mot enkeltpersonar. I slike prosessar vekkest rovlysta i folk. Ein jaktar på eit offer, og dei det gjeld vert spotta rundt alle bord. Det fører nokre av dei inn i døden. Når objektiv sanning vert kopla saman med spekulasjonar, er det ingen nåde å spora hos folk.



 

tirsdag 23. april 2013

Salme 35,1-9

Av David.
      
           Herre, strid mot dei som strider mot meg.
          Kjemp mot dei som kjempar mot meg!
        
   
 2 Grip rundskjold og langskjold,
          reis deg og hjelp meg!
        
   
 3 Ta spyd og stridsøks fram
          mot dei som jagar meg.
          Sei til meg: «Eg er di frelse!»
        
   
 4 Lat dei som står meg etter livet,
          bli til spott og skam.
          Lat dei som tenkjer ut vondt imot meg,
          dra seg attende med skam!
        
   
 5 Gjev dei må bli som agner for vinden
          når Herrens engel støyter dei bort.
        
   
 6 Gjev deira veg blir mørk og glatt
          når Herrens engel jagar dei.
        
   
 7 For utan grunn har dei spent ut sitt garn,
          utan grunn har dei grave ei fallgrav for meg.
        
   
 8 Måtte ulukka koma uventa over han.
          Måtte garnet han spente ut, fanga han sjølv.
          Måtte han falla i ulukke!
        
   
 9 Men eg skal jubla i Herren
          og gleda meg over hans frelse.


Salme 35 har eit sterkt fiendemotiv. Innhaldet i salma er ganske framand for oss kristne som snakkar nynorsk og bur i Noreg. Men det er berre dei ferraste av Guds barn som gjer det. Dei fleste kristne i dag er på ein eller annan måte utesette for grov baktale, diskriminering og stygge overgrep frå klårt definerte fiendar, slik som Jesus i si tid. 

Det kan vera styresmaktene i eit land som utgjer fienden, religiøse autoritetar, religiøse ekstremistar, kapitalinteresser eller storfamiliar. Alle desse grupperingane kan ha interesse av at kristne vert brakt til tausheit, eller at dei seier i frå seg trua og konverterer til den "rette" trua som dei sjølve representerer. Mange, mange tusen kristne vert årleg drepne fordi dei står opp for Jesus. Enno fleire vert fengsla og trakasserte. 

Kristne kan ikkje hemna seg. Hemnen høyrer Herren til. Men ein kan be om at fiendane som vil det vonde ikkje lukkast i planane sine, og at Herren nedkjempar dei, at han sjølv fell i garnet han har spent ut for andre, ja, at han fell i ulukke. 

Er dette syndig? Nei, det kan det umogeleg vera. I salmane er jo frelse like mykje å bli frelst frå fiendar som å bli frelst frå synd og straff. Det er altså lov å be slik. Ikkje berre for sin eigen del, men for fiendane si skuld. Dei har ikkje godt av å lukkast med det dei held på med. Vert dei audmjuka, kan dei bli frelste.

Dette fråtek oss imidlertid ikkje den plikt me har til å elska dei, be for dei også med positive ord og gjera vel mot dei. Det gjer Jesus heilt klårt for oss i Bergpreika. 

Eg vil ikkje gå inn i detaljane i versa. Det er ikkje naudsynt. Berre enno ein gong poengtera at det alltid er god grunn til å prisa og lova Herren, sjølv om livet er kjipt og folk er kjipe. David visste det, difor bryt han i vers 9 ut i lovprisning og proklamerer at han vil jubla i Herren og gleda seg over hans frelse. Det handlar om å festa fokus på rett plass.

torsdag 11. april 2013

Salme 34,16-23

 16 ע Herrens auge følgjer dei rettferdige,
          hans øyre høyrer deira rop.
         
   
 17 פ Herrens andlet er vendt mot dei som gjer det vonde,
          han skal utrydda minnet om dei frå jorda.
         
   
 18 צ Dei rettferdige ropar, og Herren høyrer,
          han bergar dei ut or alle trengsler.
         
   
 19 ק Herren er nær hos dei som har eit sundbrote hjarte,
          han frelser dei som har ei knust ånd.
         
   
 20 ר Mange ulukker rammar den rettferdige,
          men Herren friar han ut av dei alle.
         
   
 21 ש Han tek vare på kvart bein i hans kropp,
          ikkje eitt av dei skal brytast.
         
   
 22 ת Ulukke drep den lovlause,
          dei som hatar den rettferdige, blir straffa.
         
   
 23 Men Herren bergar livet til sine tenarar,
          ingen som søkjer tilflukt hos han, blir straffa.


v.16 er trøystefull tale. Dei rettferdige er dei som stolar på Gud og som held hans bod. Slike menneske blir rekna rettferdige pga trua, og dei har fått den Ande som gjer at dei lever rettferdig, dvs etter kjærleikens lover. Desse menneska har Guds gode auga kvilande på seg. Han slepper dei aldri av syne, og lyttar ekstra nøye til bønene deira. Kvart truande menneske som strekker seg etter å leva etter Guds ords standard kan trygt rekna med at denne lovnaden gjeld han/henne.  Jakob skriv: Ein rettferdig manns bøn har stor verkekraft. Dette er også tema for vers 18. 

v.17: Dei som gjer det vonde har Gud som motstandar. Dei skal ikkje hugsast. Det siste gjeld for den komande verda. Då skal minna etter dei vonde viskast bort for alltid. 

v.19 er fullt av trøyst for den knuste kristne. Kven er det? Den som er råka av sorg over eigne eller andre sine synder, den som blir forfølgt for trua si, torturert og fengsla for Jesu sak, den som er blitt sviken og forlaten av ektefellen, den som har fått ein stygg diagnose, den som har opplevd dødsfall i nær familie, den som har mista jobben og det økonomiske grunnlaget, det kan vera så mangt. I slike situasjonar opplever folk Gud langt borte. MEN DÅ ER HAN NÆRARE ENN NOKON GONG. Det er bodskapen i dette verset. Dette føler me ikkje, det må gripast i tru. Då vil etter kvart kjenslene spela på lag. Guds frelse er her i vid meining, det handlar om attreising av heile menneske. Frelsa gjeld ikkje berre det neste livet, men også det livet me lever her. Gud frelser oss ikkje berre frå synd, men også frå mangt anna som vil riva oss ned og gjera oss ulukkelege. Og hugs: Frelse tek me imot i tru og med takk. 

v.20 er ein variant av vers 19. Men her blir det poengtert at for den truande kristne er ikkje ulukker ein sjeldan sak. Dei er mange, les me. Det må du vita som opplever det uforståelege. Kvifor skjer dette med meg? Kvifor vernar ikkje Gud meg mot slikt? Det er fordi du er i hans skule, og du skal vita at så mange som ulukkene er, så mange er Guds frelsesgjerningar, og kvar gong eit menneske erfarer Guds trufaste inngrep, blir ein litt betre kjent med han og elskar han litt meir enn før. 

v.21 syner oss at denne salma strengt tatt handlar om Jesu liding. Ingen bein vart brotne hos han, det poengterer evangelisten Johannes som ei oppfylling av dette ordet. 

v.22 lærer oss at den lovlause vert drepen av den ulukka som råkar, medan den rettferdige vert fria ut. Den lovlause er den som ikkje anerkjenner Guds lover som gyldige for livet sitt. Den som opponerer mot Gud formar sin eigen undergang, like eins dei som hatar og forfølgjer rettferdige. Dei blir råka av Guds strenge dom.

v.23 er eit herleg evangelium. Først vert lovnaden om utfriing teken opp att. Dernest vert det poengtert at den som søkjjer tilflukt hos Gud, dvs vel å stola på han og ordet hans, ikkje skal lida straff, men bli frikjent i domen. Og dette er hjarta i den kristne trua. Me får det som Jesus hadde fortent, og han fekk det som me hadde fortent. Han vart handsama som om han var oss, og me vert handsama som om me er han. Så stor kraft og betydning har trua. 

mandag 8. april 2013

Salme 34,12-15

12 ל Kom hit, born, høyr på meg!
          Eg vil læra dykk frykt for Herren.
        
   
13 מ Er du ein som har glede av livet,
          som elskar å sjå gode dagar?
        
   
14 נ Hald då tunga borte frå det som er vondt,
          og leppene borte frå svikefull tale.
        
   
15 ס Vend deg bort frå det vonde og gjer det gode.
          Søk fred og jag etter han!


Denne delen av salma høyrer med til visdomslitteraturen. Folk i våre dagar vil kalla det for "moralisme", men truande menneske kallar det "oppseding i rettferd", for å låna eit uttrykk frå Paulus sitt 2. brev til Timoteus kap 3. 

 I vers 12 inviterer salmisten oss til "å koma til seg" og høyra på han. Det ligg implisitt her at å koma til salmisten er einsbetydande med å koma til Gud, for salmisten talar ord frå Gud. Å koma til Gud er det same som å ha samfunn med han. Dette er viktig, for moral utan samfunn med Gud blir "moralisme", men moral som spring ut frå samfunn med Gud kallar me kjærleik i praksis. 

Å høyra på Gud inneber å innretta seg etter hans ord. Frykt for Herren kan og må lærast, ingen har det i seg. Gudsfrykten kjem med Guds ord.  

v.13-15 er ei oppskrift på sann lukke som liknar på det me les i Salme 15, og her, som der, vert lukke og livsstil kopla saman. Det handlar om å passa tunga, snu seg bort frå vondskap, syna godleik til alle, forhindra konfliktar og jobba for fred.  

Vanlegvis vert lukke kopla saman med kjøpekraft. Men dette eit blindspor. Den som lever rett, fremjar både si eiga og andre si lukke.