torsdag 25. september 2008

Filipparbrevet 4,1-6

V.1: Paulus var emosjonelt nært knytt opp til dei kristne i Filippi, og omtalar dei i rosande og kjærlege vendingar. Så ber han dei om å stå fast i Herren. Han veit at det ikkje alltid er like enkelt. Me er som menneske svært ustabile og lett påverkelege og må sjå på Jesus kvar dag og festa oss godt til han.

v.2: Evodia og Syntyke hadde begge stått saman med Paulus i evangeliseringsarbeidet. Dei var tydlegvis to sterke, sentrale og gode kvinner som no av ein eller annan grunn hadde roke uklår med kvarandre. Paulus ber dei om å bli vener att og få "same hug i Herren", eit uttrykk som vel uttrykkjer at konflikten mellom dei har noko med teologi å gjera.

v.3: Paulus ber Synzugus om naudsynt å hjelpa kvinnene til semje. Det er viktig for Paulus i og med at han ser på dei som gode søstre og medarbeidarar som saman med han sjølv og Klemens har stridd for evangeliet. Det må tyda på at dei også har vore forkynnarar av evangeliet. Dette kan vanskeleg skjønast på anna vis. Klemens som her er nemnd er truleg den same som vart biskop i Rom rundt år 90. Like før han døydde i år 102 skreiv han eit langt, innsiktsfullt og varmt brev til kyrkjelyden i Korint, så langt eg forstår det første av kyrkjefedrane sine skrifter som er bevarte.

v.4: Apostelen oppmodar dei kristne om å gle seg i Jesus. Uansett kva som skjer med oss kristne, har me ein stadig grunn til å gle oss. I Jesus har me forlating for syndene, barnekår hos Gud og evig liv. Det skulle vera meir enn nok til å fryda seg kvar dag. Og det er viktig, for gleda er så attraktiv. Den dreg andre menneske til Gud.

v.5: Det apostelen vil seia her er at me som kjenner Jesus må oppføra oss som gentlemenn. Me må ikkje vera bråe, aggressive og opptekne av eigne rettar, men heller opptekne av det som kjem andre til gode. Det kan me gjera fordi Herren alltid er nær hos oss og tek vare på oss.

v.6: Me kan berre overlata alt vårt til han i påkalling, bøn med takk. Me kallar på han som den Gud han er, me ber om hans omsorg, vern og hjelp og me takkar han fordi han trufast vil hjelpa oss i samsvar med løftene han har gjeve oss.

v.7 Og det første han svarar oss med er FRED, den fred som bevarer tankane våre i Jesus. Det er så viktig. For når livet vert vanskeleg, krinsar tankane våre fort rundt det vanskelege. Det er ikkje så bra, for då vert me fort sjølvopptekne og vantruande. Difor hjelper Gud oss og rettar tankane våre mot Jesus når kjem til han med det som plagar oss.

torsdag 18. september 2008

Filipparbrevet 3,17-21


v. 17: Paulus utfordra filipparane til å følgja etter han, og søka samfunn med andre med same innstilling. Det er viktig at me som kristne har samfunn med folk som er tente for Jesus, og som lever heilt og fullt for han og hans rike. Det gjorde Paulus, og difor kunne han frimodig utfordra dei kristne til å følgja seg. Det ville gagna dei.
Dersom me pleier for nær omgang med folk som tenkjer annleis, vil me bli hindra i vandringa med Jesus, me kan koma ut or kurs eller bli forseinka i høve til Guds plan. Me må altså vera veldig nøyen med kven me er saman med.

v.18: For mange er fiendar av Jesu Kristi kross. Paulus seier det med tårer. Ingenting var å så kjært for Paulus å snakka om som Jesu Kristi kross. Ved denne krossen hadde han opplevd frelse. Denne krossen hadde opna vegen for han til Gud. Han elska krossen. Han brann for å dela ordet om krossen med alle han møtte. Difor var det uendeleg sårt for han då folk avviste bodskapen og til og med motarbeidde den. Han visste dei forkasta det einaste som kunne frelsa dei inn i Guds himmel. Difor tok gråten han, som det hende med Jesus då han sto på Oljeberget og såg utover Jerusalem. Han såg domen koma over byen. Og det hende 40 år seinare med fælsleg styrke.

v.19: Ein endå verre dom vil råka dei som forkastar evangeliet om Guds nåde i Jesus Kristus. Dei vil alle enda opp i fortaping og øydelegging etter eit liv der dei har konsentrert seg om å skaffa seg personlege føremuner og nytingar.

v.20: Men sanne kristne rettar sinn og tanke mot himmelen. Der er Jesus, og der har me hjarto våre. Det er Han me elskar og har samfunn med. Det er Han me kommuniserer med. Og me ventar på at han skal koma attende for å henta oss, noko som skjer når evangeliet har fått nedslag i alle folk og nasjonar.

v.21: Då vil vår forgjengelege kropp bli omskapt og evigvarande, og alle ting vil bli underlagt Kristus. Det er eit stort og godt håp. No merkar og veit me at menneskekroppen sveikkar seg med åra. Sjukdomar melder seg, og me likar det ikkje. Aldring er ikkje naturleg. Det er eit resultat av synda. Men me kan i tru sjå framover mot ei betre verd, og i trua ser me henne koma, så får dei vantru berre smila av oss. Dei vil få det som dei trur (faktisk verre) og me som me trur (og eg trur faktisk betre).

mandag 8. september 2008

Filipparbrevet 3,12-16


v.12: Paulus trur ikkje om seg sjølv at han er fullkomen eller har nådd fram til Guds mål for seg, men han anstrenger seg til det ytterste etter å nå det fullkomne.


I dag er det få kristne som anstrenger seg etter det fullkomne. Ja, dei fleste anstrenger seg ikkje i det heile. Dei kviler seg på ein misforstått nåde. For dei som meiner seg å leva i Guds nåde utan at denne nåden har nokon effekt på sjelslivet slik at ein higar etter Gud og hans mål for verda, lever på eit sjølvbedrag.

v.13-14: Eit mål har stor kraft i seg. Det driv folk framover. Den som ikkje har noko mål klårt for seg, vil mangla framdrift og får ikkje utretta mykje utover det daglege. Men me menneske er ikkje kalla til å kun å driva på med det daglege. Me er kalla til å halda på med det som har verdi for evigheten, og då handlar det om å leva Jesus nært, likna på han, og vinna menneske for han. Dette var eit klårt definert mål for apostelen Paulus, eit mål som han strekte seg etter kvar dag. Ikkje at han hadde nådd det, men han visste at så lenge han strekte seg, ville han til slutt vinna sigersprisen. Kva ligg det i dette? Jo, å bli frelst er gratis. Men å nå fram til det evige livet kostar deg alt. Når eit menneske tek i mot Guds nåde i Jesus Kristus, er dette starten på eit laup der det handlar om totalengasjement for han som frelste oss med sitt blod. Utan dette totalengasjementet for Jesus, når me ikkje fram til Guds himmel. Me vinn ikkje prisen. Me går fortapt. Difor valde Paulus å gløyma det som låg bak og strekka seg etter det som låg framfor han. Han vart ikkje sitjande fast i gamle suksessar, nederlag eller tradisjonar. Han let seg heller ikkje binda av historias leidarar, som så mange gjer i våre dagar. Han følgde Jesus. Som kristne skal me ikkje la oss styra av fortida eller av døde leiarar, kor gode dei enn var, berre av Jesus. Den tida me lever i idag representerer andre utfordringar enn det gårsdagens kristne hadde å stri med. Difor nyttar det ikkje å følgja dei i eitt og alt, og heldigvis for det, men gjerne la oss inspirera av det gode og tidlause dei sto for. Men det kan sanneleg vera grunn til å ta eit oppgjer med mykje av det slette me har arva frå desse leiarane av haldningar og strukturar. Ikkje minst når det gjeld det å visa storsinn og vilje til einskap.

v.15-16: Paulus forventar at alle mogne kristne vil bifalla desse tankane hans. Han forventar ikkje at alle er komne på same nivå i helginga. Nivået er her mindre viktig enn retninga. For den som heile tida går mot målet, vil til slutt enda opp akkurat der.

lørdag 6. september 2008

Filipparbrevet 3,1-11


v.1: Paulus formanar filipparane til å gle seg i Herren. Den kristne gleda er rekna for å vera dette brevet sitt hovudtema. Denne gleda ligg utelukkande i Jesus og ikkje i livet elles, som me jo veit kan by både på sorg og glede. Men i Jesus har me ei glede som er stabil og varig. Hans forsoningsverk og hans nærvær endrar seg ikkje med flo og fjære, dag og natt, fødsel og død, sjukdom og sunnhet, rikdom og fattigdom, ære eller vanære. Han har ved sitt offer forsont oss med Gud ein gong for alle, og gjort oss til hans barn ved tru og dåp. Han er som eit fast urokkeleg fjell. Men kristne har lett for å gløyma at dei trass alt har grunn til å vera glade. Difor denne stadige påminninga. Eit viktig poeng her er det at Jesus er full av glede. Han frydar seg over livet og over oss. Det er altså glede i Jesus. Og finn me ikkje glede nokon annan plass, så finn me gleda i han.
I Nehemjaboka les me at "gleda i Herren er dykkar styrke." Krafløysa mellom kristne har altså sin grunn i gledesløyse, og uansett korleis det ser ut inni oss eller rundt oss, lokalt eller globalt, er den gleda som er å finna i Jesu hjarta uforandra.



v.2: Her åtvarar Paulus mot judaistane som ville påleggja dei kristne å omskjera seg og til siikert også å forplikta seg på andre forordningar frå den gamle pakt. Han kallar dei for hundar, vonde arbeidarar og øydeleggjarar. Desse personane vil riva ned verdien av Jesu død og oppstode og frårøva dei truande fridomen. Ingenting vekte kamplysten i Paulus som slik tankar og innspel i kyrkjelyden. Hadde dei slått gjennom, ville Kristus ha dødd til inga nytte for desse menneska, og dei ville ha tapt livet i Gud.


v.3: Omskjeringa i den gamle pakt forstår Paulus som eit ytre bilete på den indre nye fødsel som Jesus gjev oss menneske når me kjem til han med liva våre. Det nye livet i Jesus avslørar seg ved at me begynner å lovsynga Gud i Den Heilage Ande, dvs ut frå ein indre glede over å kjenna han og vera hans barn. Slik kan kvar av oss testa oss sjølve om me verkeleg er kristne. Så oppfordrar apostelen enno ein gong mottakarane av brevet til å gled seg i Jesus, og ikkje stola på kjøtet, dvs. alle mogeleg slag ytre religiøse bod, tradisjonar, seremoniar og vanar. Dei kan ikkje frelsa.


v.4-6: Paulus er den rette mann til å snakka om dette fordi knapt nokon hadde satsa så hardt på religionen som han. På det området hadde han rett og slett alt. Han må ha vore det mest superreligiøse menneske som til den tid hadde gått på to bein. I dag er verda full av verdilaus religiøsitet. Islam, buddhisme, hinduisme og jødedom har alle sine høgst seriøse utøvarar som forsøker etter evne å leva opp til alle slags bod og forbod. Men alt dei held på med fører dei berre lenger og lenger bort frå Gud, og gjennom sitt sjølvrettferdige strev kjem dei inn under Guds dom og vreide med liva sine. Men ikkje berre dei. Uforløyste kristne som jamnt og trutt jobbar for å oppnå Guds gunst i staden for å stola på Kristus i frelsesspørsmålet, står også utanfor Guds nåde. Må Gud forbarma seg over oss alle.


v.7: Ingen var så langt inni dette som Paulus, men i møte med Jesus Kristus kasta han religionen over bord. I lyset frå Jesu kjærleik og hans frelse, såg han at alt det han før hadde satsa på og stolt på, berre var verdilaust skrot. Han berre kasta det i frå seg slik at det vart plass til Jesus i livet hans.


v.8: Og oppgjeret med religionen var fullstendig. Det var ikkje plass til noko av det gamle i livet hans. Alt måtte ut til fordel for noko som var langt meir verd: kunnskapen om Jesus, eller kanskje betre: kjennskapen til Jesus. Det er ein viktig ting å snakka om her: Mange prøver å kombinera Jesus og religion. Men det går ikkje. Jesus er heilt eksklusiv. Han vil ha deg for seg sjølv. Han vil at det skal vera deg og han åleine. Han vil at du berre skal stola på han. Han vil at du skal forstå at dersom du skuldar 1 million kroner, så har han betalt 10 milliardar kroner for å dekka inn det du skuldar så det ikkje skal vera nokon tvil, og for at du skal ha meir enn nok å gå på. Har du han, har du alt du treng for dette livet og det som kjem. Du treng ikkje eitt einaste rituale i tillegg. Og begynner du å stola på rituala, står du i fare for å falla ut or livssamfunnet med Jesus. Sjå på røvaren på krossen. Korleis vart han frelst? Ved å kalla på Jesus og tru på han. Det var alt. Men det var meir enn nok.


v.9-10: "Å bli funnen i han." Det er det avgjerande for oss menneske, om me ein dag blir funnen i Kristus. Det er tre ting å seia om sameininga mellom oss og Jesus. For det første: Jesus sa til Nikodemus: "Når Menneskesonen vert lyft opp, skal han dra alle menneske til seg." På krossen tok Jesus oss alle opp i seg. Det er det eg vil kalla den objektive sameining med Jesus. Då han døydde var me alle i han med liva våre. Der var me med alle våre synder og sorger. Alle utan unnatak. Har du sett det? Har du forstått det? Der var du og eg, og der er du og eg i dag. Skal Gud sjå på deg, må han ta ein kikk på Jesus. For du er jo i han. Og kva ser han då? Noko utruleg vakkert og perfekt. Du ser heilt rettferdig og fin ut, nett lik Jesus. Det er Jesus sin karakter og sine fullkoment vakre trekk som kjem fram i deg når Gud ser på deg. Og likevel er det deg. Er då alle frelst? Nei, for det er ikkje nok å vera plassert i Jesus. Jesus må også vera i oss. Når skjer det? Når me trur det som her er sagt. Då kjem Jesus inn i oss, tek bustad i oss og skaper eit heilt nye menneske av oss, me blir barn av Gud, som han så neste omgang kan fylla med Anden og utrusta med åndelege gåver slik at Guds kjærleik kan gå sin sigersgang i verda gjennom oss som er frigjort av evangeliet. Det er Jesus som er Guds rettferd. Og er me i han og han i oss, har me Guds rettferd og me er fullkoment frelst. Men det er ikkje nok at me eig denne frelsa. Den må me formidla til andre, og skal me klara det, må me leva i krafta av Jesu oppstode som er eit anna uttrykk for krafta i Den Heilage Ande som Jesus sender over oss og inn i oss når me står han nært, tener han og lever ope og ærleg med han. Og alle som vitnar om Jesus og viser litt kristen iver, vil få motstand. Det er ingen veg utanom: alle som brenn litt for Jesus, vil få trøbbel som Paulus alltid fekk det. Mannen sit trass alt i fengsel og dikterer dette brevet.


v.11: "om eg kan nå fram til oppstoda frå dei døde." For ein setning! Det er Paulus, den store Jesu Kristi apostel, den største kristne som nokon gong har levd, som seier dette. Korleis kan me som er så mykje mindre ta det for ein selvfølge at me skal nå fram til Gud? Saka er: det er berre ein stor stor nåde om me når fram, og utan at Jesus og Guds englar er hos oss, hegnar om oss, passar på oss og rettleier oss har me ingen sjanse til å nå fram til Guds himmel. Djevelen er mektig og den ånd som er verksam i verda likeeins. Adam falt i synd i ei verd som var nær på fullkomen. Du og eg lever som syndige menneske i ei fallen verd. Det er lett å falla. Difor må me vera audmjuke som Paulus og be Gud instendig om å føra oss på den rette vegen og visa oss når me vik av frå den. Slik måtte David ofte be, og det er eit godt teikn når eit menneske ber slik. Her nyttar det ikkje å vera sjølvsikker, berre tru på Jesus.

fredag 5. september 2008

Filipparbrevet 2,25-30


Var Timoteus nr. 1 for apsotelen, så må Epafroditus vore ein god nummer 2. Paulus omtalar han som bror, medarbeidar og medsoldat, og omtalar han svært rosande. Som kristne er me ikkje berre søsken. Me skal jobba saman for evangeliet og strida saman i bøn.
Epafroditus må ha vore frå Filippi, og han må ha reist til Rom for på vegne av kyrkjelyden å støtta og hjelpa Paulus medan denne sat arrestert.
Under opphaldet sitt i Rom vart Epafroditus svært sjuk, ja han var døden nær. Han hadde risikert livet i tenesta for Paulus, men me får ikkje vita korleis, berre at sjukdomen hans på eitt aller anna vis sto direkte i samanheng med tenesta. Men Gud må ha lækt han og late han koma til krefter att. Hadde han døydd, ville det ha vore til sorg på sorg for apostelen. No kunne han med glede senda han attende til Filippi sunn og frisk. Berre tanken på det var ein stor lette for apostelen. Han tenkte med gru på å måtta senda sørgjebod attende til kyrkjelyden. No kunne han i staden senda attende ein frisk Epafroditus som då må ha hatt dette brevet med seg.

Kva kan me læra av dette? At kristne skal leva for kvarandre og vera viljuge til store offer for truande søsken som sit i fengsel eller på anna vis er utsette for overgrep og trakassering. Dette ansvaret er udiskutabelt.

torsdag 4. september 2008

Filipparbrevet 2,19-24


Timoteus er den mest undervurderte av alle apostlane. Dette trass i at to av breva til Paulus er adressert til han, og trass i at Timoteus står som medforfattar til 6 av dei 13 breva som Paulus skreiv (og to av dei andre var jo retta til Timoteus sjølv), brev som for ettertida kom til å setja standarden for all kristendomsforståing. Timoteus var heilt unik, Paulus hadde ingen som han, alle andre medarbeidarar var prega av sterke eigeninteresser i tenesta si, men ikkje Timoteus. Han var kun oppteken av velferda til dei truande og av interessene til Jesus.
Men han må ha vore litt tilbaketrekt og beskjeden av natur. Han stakk seg ikkje fram på noko vis. Difor måtte Paulus minna han på at Gud ikkje gav oss ei ånd som gjer motlaus, men ei ånd som verkar kraft, kjærleik og visdom.
Og fordi Timoteus var så blotta for sjølvskryt og eigeninteresser, løfta Paulus han opp, slik som her, og ville ha filipparane til å forstå at i denne stillfarande mannen var det kvalitetar utover det vanlege.
Dei kristne oppdaga sjølvsagt dette i møte med Timoteus. Dei gav han rom, og han fekk bevisa kvalitetane sin for dei truande. Dette førte til at han etter tradisjonen var vigsla til den første biskop i Efesos, og det endå medan Johannes levde og var eldste der. Han leid martyrdøden i 97 i ein alder av 80 år, etter at han forsøkt å stoppa ein heidensk prosisjon til ære for avgudar. Arrangørane slo han, drog han gjennom gatene og steina han til døde.
Timoteus bør stå som eit stort ljos for oss. Me må strekka oss etter dei same guddommelege kvalitetane som prega han. Det er sjeldan å møta slike menneske, men du kan bli ein slik, ikkje av deg sjølv, men ved å følgja Jesus tett. No er det vel slik at nokre er meir stillfarande enn andre av natur. Slik var Timoteus sitt vesen. I det skal me ikkje prøva å likna han. Alle må vera seg sjølv. Då er me best. Men me er alle kalla til å leva for andres vel og Jesu interesser. Og i det kan Timoteus vera eit stort førebilete for oss.
Paulus stolte 100% på Timoteus. Difor sende han ofte Timoteus til kyrkjelydar han ikkje kunne vitja sjølv. No ville han senda han til Filippi for å undersøka korleis det gjekk med dei truande der, og så ville Paulus koma seinare. Han venta berre på å bli fri frå fangenskapet.

tirsdag 2. september 2008

Filipparbrevet 2,12-18


v.12 Paulus rosar filipparane for at dei er lydige mot det han har lært dei. Han gler seg over dette fordi han er sikker på at det han har undervist dei om er Guds openberring og vilje. Og det å vera lydig mot Gud er livsviktig for oss menneske. Guds vilje er vårt einaste effektive vern mot det vonde. Når me er lydige, legg me grunnen for ei ljos framtid for oss sjølve. Slik arbeider me på vår eiga frelse med otte og age.

Den frelse Paulus talar om her er den endelege frelse. Me har jo ikkje berre begynt eit laup. Me skal nå fram også, og då må me som idrettsfolk springa slik at me vinn sigerskransen. Og då må me forsaka alt som forhindrar oss eller forseinkar oss. Og det er ikkje berre synd, men personar og aktivitetar som avsporar oss. Å arbeida på frelsen er å sjå til at me alltid er i eit rett høve til Gud. Det krev ein viss insats det. Porten er trong og vegen er smal, snakkar Jesus om. Den som vil inn må trengja hardt på, seier han ein annan plass. Kva handlar det om? Å leva ærleg og målretta etter Guds plan og vilje. Det kjem ikkje gratis for nokon av oss.

v.13: Når me slik heile tida sørgjer for å ha det rett og godt med Gud, verkar han alt godt i liva våre. Det er som ein seglar. Jobben hans er å halda seglet opp og båten på rett kjøl. Men skal det bli framdrift, må han ha vind, og den kan han ikkje laga sjølv. Den kjem til han utanfrå. Slik også med kristenlivet. Me må halda oss på rett kjøl og heisa segl (sørga for å ha ei brei kontaktflate mot Gud), så sender Gud Anden til oss som sørger for framdrift. Men dersom me ikkje har heist seglet, er det lite hjelp i god vind.

v14: Kristne bør så visst ikkje vera sure og tverre, korkje mot Gud eller menneske. Me bør ganske enkelt vera positive, blide og glade. Det er forunderleg kor mange kristne som er surmaga og kritiske. Dei må av ein eller annan grunn alltid fortelja eitt eller anna negativt om andre, eller om tida me lever i. Stundom også om Gud. Surskap og tverrskap er rett og slett imot kristendomen. "Andens frukt er kjærleik, glede, fred, langmod, sjølvkontroll, mildskap osv.." Gal. 5,22. Alt dette andre er kjøtet sine gjerningar, eller svart synd om du vil.

v.15: Men når me med glede gjer det Gud vil, legg til sides det negative og kritiske og viser godt humør, skin me som ljos i verda. Då ser folk Gud i oss, og dei kan begynna å bevega seg mot han. Det er så viktig at folk ikkje får noko å klaga oss for. At me er utan lyte i vår dagleg ferd. Det vil ha avgjerande betydning for dei som me har rundt oss. Me skal representera Jesus på ein god måte.
v.16: Det klarar me ikkje i eiga kraft, berre ved å halda fast ved livsens ord. For Guds ord regulerer oss heile tida om me gjev det rom og held fast ved det. Kva inneber det å halda fast ved livsens ord? 1) Det må lærast og memorerast. 2) Det må praktiserast. 3) Det må lærast bort til andre. Dersom filipparane heldt fast ved Guds ord på denne måten, ville det vera til stor glede for apostelen. Då hadde han nådd eit mål med arbeidet sitt, og det hadde ikkje vore nyttelaust.

v.17-18: Og sjølv om det skulle gå slik med Paulus at han måtte gå døden i møte og at livet hans kom til å bli uttømt, ville han gleda seg likevel, for han visste at det han hadde lagt ned og undervist om ville koma til å bli teke vare på og halda fram i uoverskodeleg framtid. Og slik vart det. Ingen har vore til så stor velsigning for menneske gjennom historia som Paulus, og ingen har, utanom Jesus sjølv, hatt så stor innverknad på heile verdsutviklinga som han, teltmakaren og farisearen frå Tarsus.

mandag 1. september 2008

Filipparbrevet 2,5-11

Bøn: "Herre, lat ordet ditt opna seg for meg, gje næring til trua mi og lys til forstanden. Amen."

v. 5: Jesus hadde tenarsinn. Han levde oppofrande, og tente andre på ein eksellent måte utan å ta ein denar for jobben. Han gjorde det fordi han elska menneska. Denne mentaliteten vil Paulus sjå hos filipparane, og Jesus vil sjå det i oss. Å ha eit sinnelag betyr at du ikkje berre gjer gode ting for folk i ny og ne, men at det blir ein livsstil for deg å sjå til andres vel. Det handlar om å næra djup sympati for nesten. Manglar du det? Hent det ut hos Jesus. Du har tilgang til han, og han bur i deg. Gje han rom og bruk mykje tid på å næra deg av hans sympati for deg og for dine medmenneske.

v.6-7: Det eit menneske har røva frå andre prøver det i det lengste å halda skjult for andre. Ein har lite lyst å levera det frå seg, både fordi ein likar det og fordi ein ikkje vil ha tjuveriet fram i ljoset. Slikt held ein for seg sjølv. Jesus hadde Guds posisjon og heile Guds herlegdom og rikdom. Han var i Guds likning, les me. Det er ikkje beint fram å tolka dette uttrykket rett. Men det er viktig å få fram at Jesus slutta aldri å vera Gud, sjølv om han gav avkall på den guddommelege herskarposisjonen som han hadde hatt frå æva av. Den var hans, og han innehadde den ut frå guddommeleg rett. Men noko hadde høgare verdi for han enn dette himmelske, og det var deg og meg. Han kunne ikkje tenkja seg å nyta Guds herlegdom i all æva utan å dela den med oss. Difor gav han avkall på å vera i herskarposisjon, og gjekk inn i tenarposisjon for å kunna berga oss tilbake til seg sjølv. Det kunne han berre ved å bli menneske lik, dvs fullt og heilt menneske. For berre som menneske kunna han gjera våre gjerningar på våre vegne.

v.8: Men ikkje berre at han gav avkall på dette, det var eit stort offer, men i tillegg måtte han tola å bli mistrudd, håna, spotta, hudfletta, krossfesta og til slutt forleten av sin eigen far. Alt i lydighet mot Far og i kjærleik til oss. For ein frelsar me har. Men så stor måtte han vera, les me i Hebrearbrevet, om han skulle koma i mål med prosjektet.
Lydighet, ja. Det var der det stoppa opp for oss. Adam var ulydig, og alle etter han. Kva kan me lesa av ulydighet? Sjølvforguderi. Me vil bestemma over oss sjølv på tvers av Guds bestemming, og då har me gjort oss sjølve til gudar. Men han som verkeleg var Gud, gjorde seg til eit heilt og fullt sant menneske som oppfylte Gud vår Fars vilje heilt til det ytste. Og han gjorde det på våre vegne, me som framleis, sjølv etter at me er frelste, ligg i opprøret og ikkje kan produsera vår eiga rettferd. Må me for Kristi og vår eiga skuld aldri slutta å sanna syndene våre som det dei er: gudlaust opprør og ukjærleg egoisme.

v.9 handlar om eit grunnprinsipp i Guds rike: den som fornedrar seg sjølv, vert opphøgd av Gud. Det står fast. Jesus fornedra seg, og vart reist opp frå dei døde og teken opp til himmelen og gjeninnsett som herskar over himmel og jord. Men alt er ikkje som før:
No er du og eg saman med han der han er. For du skjønar: Jesus tok oss alle opp i seg då han døydde på krossen, difor er me i dag i han der han er. Dette kan me berre gripa i tru. Men eg vil at du skal gjera akkurat det. Du skal væpna deg med den tanken at når Gud vår Far vil sjå på deg, må han sjå på Sonen, for det er i han du er. På krossen døydde Jesus for alle, han romma heile menneskeætta, og Gud reknar Jesus som gyldig for alle dei som ynskjer at det han skal vera det for dei, altså for dei som trur. Men dei som ikkje vil nyta godt av denne ordninga, vert løyst frå henne og dømt etter lova i all sin konsekvens. Er du misfornøgd med deg sjølv? Gud ser deg i Jesus, og for han er det som om du aldri har synda. Du er for han som Jesus er.

Men det ligg meir her: Det at Jesus vart opphøgd innebar at han fekk namnet sitt attende. Kva namn er det? Namnet over alle andre namn. Og kva er det? Det er JHVH, Herren, Adonai. Så ser me her: Den Herre som talar til oss i heile Det gamle testamente er ingen annan enn Jesus før han vart menneske.

v.10: Difor var det naturleg at menneskeætta sitt opprør mot Gud råka Jesus med full tyngde. Det kunne ikkje gå annleis. Når me fekk Gud mellom hendene våre, tok me livet av han. Menneske toler ikkje å ha Gud på nært hald utan å bli provosert anten til å venda om til han eller å forsøka å fjerna han.

Slik er det enno. Ikkje alle bøyer kne for Jesus i dag. Ikkje alle anerkjenner Jesus som Gud og frelsar. Men ein dag må dei berre det. Når Jesus kjem att i herlegdom, døyr all diskusjon og motseiing bort: Då skjønar alle. Då bøyer alle kne for Jesus og sannar til Gud vår fars ære at Jesus Kristus er Herre. For mange vert det for seint. Vår jobb som kristen kyrkjelyd er å hjelpa så mange som råd er å forstå dette her og no og lukka han inn i hjarto sine slik at denne dagen vert ein jubeldag for dei.