søndag 16. juli 2017

Salme 58

v.2-3. Salma handlar om menneske, som når dei får makt, ikkje fremjar rettferd, men urett og vald.

v.4-5. Dette gjer dei ikkje fordi dei blir fanga av situasjonen, men fordi uretten ligg i hjarto deira, dei har hatt han med seg frå fødselen av. Han ligg inni dei, i karakteren.
Ein viss prosent menneske vil til eikvar tid falla inn under denne kategorien.
Slike bør ikkje få makt, men får det likevel fordi dei traktar etter ho.

v.5-6. Dei er som døve og giftige ormar som ikkje anerkjenner annan autoritet enn sin eigen, ei heller Guds.

v.7-10- Berre den allmektige Gud kan hjelpa mot slike menneske. Difor tryglar David Gud om å gripa inn og knusa tennene på dei, spreia dei og på alle vis ta maktamidlane deira frå dei.

Kristne bør be mot tyrannar og tyranni over alt der det dukkar opp, og mot alle andre som misbrukar makta si .  Me treng ikkje leita lenge for å finna slike folk. Me skal yta dei kraftig motstand med vår bøn og med våre profetiske ord, og så overlata dei til Gud.

v.11-12. Når tyrannen fell og blir straffa, og når uretten tek slutt, gleder den rettferdige seg. Det har han god grunn til.  At han vaskar føtene sine i blodet frå den urettferdige, verkar noko framandt og bisart på oss, men det er no det som står her.
Då får den rettferdige si løn. Han har kjempa mot vondskapen saman med Gud og vunne fram. Løna han får er at den vonde fell og retten blir attreist.






onsdag 3. mai 2017

Salme 57,7-12

v.7. Davids fiendar prøvde å lura han inn i ei felle dei hadde lagt ut for han.  Men dei gjekk i fella sjølve. Slik handlar Gud med sine barns fiendar. Djevelen jaktar på kristne over heile verda. All forfølging av inspirert av han. Men ein dag vil han sjølv bli kasta i eldsjøen.

I v.8 fortel David at han kjenner seg trygg, og at han difor tek fram harpa og lyra for å syngja og spela og vekkja morgonroden. Morgonroden er her eit uttrykk for Guds nærvær. Lovsongen til Gud genererer hans nærvær mellom oss. Så DET skulle einkvar kristen bruka god tid på kvar dag.

I vanskelege tider stilnar fort sangen og musikken. Han går i dvale. Det blir stille og mørkt i sjela. Du blir lamma. Vers 9 lærer deg å vegen ut av dette. Tal til deg sjølv. Sei: No må du vakna! Nå må du stå opp. Trekk for gardinene. Det er ein ny dag der ute. Sola skin. Messias har kome. Han har teke bort synda. Han har stått opp frå dei døde. Han lever, og vil vera i lag med deg og fylla deg med glede og fryd. Finn fram harpa. Finn fram lyra. Finn fram gitaren. Finn fram trompeten. Set deg ved pianoet. Syng ein ny song for Gud, din kjære far og for Jesus din kjære bror.

Gud likar godt musikkinstrument, særleg når dei er godt stemte og samstemte, og særleg når dei vert trakterte av dugande folk, men han er ein god far så han tolar det godt når eg spelar også. Eg vågar ein påstand: Jo større band, jo betre for Gud. Han likar "trøkk". Musikken som kjem frå Gud, har Gud med seg og vil alltid vera sentral i all åndeleg vekkjing.
Jmf. Salme 40 der David skriv: "Og han la ein ny song i min munn, ein lovsong til vår Gud."

v.10 Og ta lovsongen med ut i kvardagen, ut mellom folk, ja ut mellom folkeslaga. Ta bandet med ut på gater og torg, og syng og spel fagert for dei som ikkje kjenner Gud, så kjem Gud til dei. Dei lever i mørkret. Men lovsongen frå oss som elskar Gud bringer Gud til dei. Natta tek slutt og ein ny morgon gryr.

Lovsongen til Gud er Guds barns fremste kjenneteikn, og botnplanken i disippellivet. Me skal alltid lova og prisa Gud. Det sømmer seg. Og ute mellom folkeslaga i alle land skal sangen til Gud lyda sterkt og dra folka til Gud, han som skal prisast av alle folk i all æva.

v.11 held fram grunngjevinga for denne lovsongen: Fordi Guds miskunn når til himmelen og hans truskap til skyene. Poenget er: Du som trur på Jesus, du som er døypt til hans namn, du som er komen inn i hans rike, inn i hans verd, du kan ikkje koma deg ut av Guds miskunn og truskap. Du er midt oppi det. Som fisken er omslutta av vatn og du og eg av luft, slik er ein kristen omslutta av Guds kjærleik og truskap HEILE TIDA. Utan stans.

v.12 Er ei bøn om at Gud skal gjera sin guddom, sin majestet kjent for alle folkeslag på jorda, og at dei skal få sjå og smaka på hans herlegdom. Guds herlegdom er eit samlebegrep for hans venleik, hans lys, hans makt, hans kraft, hans karakter og hans godleik.

Kor finn me Herrens herlegdom? Han strålar ut frå Jesus Kristi ansikt, les me i 2.Korintarbrev. Difor ser me hen til han, bøyer oss for han og tilber han.

Julenatt kom det englar til gjetarane på marka, og Herrens herlegdom lyste kringom dei, og engelen sa: "I dag er det fødd dykk ein frelsar, han er Messias, Herren."

Kven er Jesus? Han er Herren. Han er Gud. Kven sin herlegdom lyste kringom gjetarane: Vår Herre Jesu Kristi herlegdom. Barnet i krybba var den evige Gud.

onsdag 26. april 2017

Salme 57,4-6


v. 4. Hjelpa frå himmelen er den beste hjelpa eit menneske kan få. Den overgår alt me kan førestella oss. For folk flest er himmelen fjern, flyktig eller ikkje eksisterande, men sanninga er at himmelen kom til jorda med Jesus. Han seier: Himmelriket er nær, eller: Guds rike er midt i mellom dykk. 


Uansett kva situasjon du kjem oppi, har du ein mektig hjelpar i Jesus. Han er nær deg og bur i deg ved sin Heilage Ande, og han sviktar deg ikkje, ikkje ein gong i det mørkaste mørker. Det skal du få rekna med. Han er Herren din gjetar som trufast er med deg i den mørke dalen, hyllar deg inn i si miskunn og fører deg trygt gjennom. Alltid stiller han seg mellom deg og løvene, og han hånar dei som jagar deg. Dette er domen over dei som forfølgjer Guds barn: Gud hånar dei, dvs talar dei strengt til rette. 


v.5 David befinn seg midt mellom løver med kvasse tenner. Avsnittet minnar oss om Daniel som fysisk vart kasta i løvehola utan at løvene kunne røra han eller skada han. Guds englar gjekk mellom. Løvene i vårt avsnitt er menneske med vonde hensikter, fiendar av Gud og Guds barn. Dei er strenge og mektige, og jobbar for å fjerna kristne menneske sin innflytelse i samfunnet. Det er, i alle fall her til lands,  berre kristne aktivistar som blir utsette for desse farane, kristne som forkynner Guds vilje inn i folks liv, dei som utfordrar dødsrikeportane. Tannlause kristne får leva i fred. Kristne med mål og meining derimot får motstand. Det er desse som representerer håpet for denne verda, dei er med sin klåre og varme tale fyrlykter som folk kan orientera seg etter. Dei får motstand, ja, men dei veit at han som bur i dei er langt sterkare enn han som bur i verda. Så det går bra. Det er ikkje farleg å stå opp for Jesus. Men ubehageleg kan det vera. Derimot er det farleg å IKKJE stå opp for han. Det skal vera sikkert og visst. 

v.6. er ei mektig bøn som rører seg i alle kristne, ei bøn om at Gud skal syna alle menneske og alle makter og herredøme i himmelrommet kor stor og mektig han er. Før domens dag skjer det når kristne reiser seg og forkynner hans gjerningar som kalla oss frå mørkret til sitt underfulle lys. I nådens tid openberra nemleg Gud seg utelukkande gjennom sitt folk. Når me står opp for Gud, når me lovar og tilber han, får han makt i folks liv gjennom oss. 

tirsdag 25. april 2017

Salme 57,1-3

v.1. Dette er ei salme frå relativt tidleg i Davids liv, før han vart konge i Israel, medan han var forfølgd av Saul. Salmane frå denne tida er veleigna å bruka og be for alle kristne på kloden som sjølve vert forfølgde av styresmakter eller andre overmektige fiendar.

v. 2. David søkjer tilflukt hos Herren, og ber om nåde og vern. Han er tillitsfull og kjenner seg trygg i skuggen av Guds vengjer. Han stressar ikkje, men vel å halda seg i ro til faren er over. Tru handlar ofte om å halda seg roleg hos Gud og stola på hans makt og omsorg. Ta det til deg du som akkurat no står i ein redselsfull situasjon som du ikkje kan rå med eller kan sjå utgangen av.

Då Jesus stod utanfor Jerusalem og gret over byens framtid, brukte han akkurat dette vengjemotivet. Han sa: "Kor mange gongar ville eg ikkje samla dykk, slik som ei høne samlar kyllingane under vengjene sine, men de ville ikkje."

Slik er Jesus den dag i dag. Han vil SAMLA, og han vil samla ALLE MENNESKE under vengjene sine. Men dei fleste vil ikkje og blir ståande utanfor Guds fellesskap, overlaten til dei vonde kreftene i tilværet.

v.3. David ropar til Herren. Slik er det når me er i stor naud. Då ropar me til han, som skadde barn til foreldra sine, og ofte er ropa våre berre høyrbare for oss sjølve.
David ropar fordi han kjenner Gud, fordi han veit at Gud vil gjera vel mot han. Den mest grunnleggjande av alle kristne sanningar er denne: GUD ER GOD, OG HAN GJER GODT. Det skal du og eg få ta med oss gjennom dagen.

onsdag 12. april 2017

Salme 56,9-14

v.9 har mykje trøyst i seg. Ein Gud som held rekneskap med ein manns heimlause steg og alle tårene han fell, må elska uendeleg høgt. Og så kan me spørja: Kvifor fører han dette rekneskapet? For å betala dobbelt attende, les me i Jesaja 40,1-2. Slik er Israels Gud. Ingen kristne må gå gjennom smerte og tap utan å få dobbelt attende frå den levande Gud.

v.10. Fordi Gud er slik, må fienden trekkja seg attende den dagen David ropar til Gud om hjelp. Det er eit rop som blir høyrt og besvart. Gud er ingen tullegud, men ein skikkeleg Gud som handlar kraftfullt når hans barn ropar og ber. Siste del av verset er ei sterk trusutsegn. David veit at Gud er med han. Korleis kan han vera sikker på det? Fordi han sjølv er med Gud. Gud er med dei som følgjer han og lyder hans ord.

v.11. Og Guds ord er godt. Det er sant. Det er skapande. Det er frelsande. Det er livgjevande, og mykje meir. Difor prisar David Guds ord. Og det gjev meining, for Gud er eitt med sitt ord, og  i NT blir  Jesus kalla Guds ord.

v.12. David har gjort opp med seg sjølv at Gud er til å stola på. Han torer å tru det. Når me trur at Gud er til å stola på, vert frykten alltid borte. Tru og frykt går ikkje saman.

v.13. David har lova Gud lovsong. Det er godt. Lovsangen til Gud er botnlinja i disippellivet. Å lovsyngja Gud er hovudelementet i den kristne livsstil. Lovsongen er eit offer, ei gåve frå oss til Gud, vår daglege gudsteneste. Og me elskar å gje Gud det beste som me har å by på, fordi me elskar han så vanvittig høgt.

v.14 lærer oss at Gud vaker over oss og forhindrar at me fell i synder som fører oss bort frå han og inn i den evige død. Han tek godt vare på oss og gjeter oss slik at me alltid kan leva for hans ansikt og nyta det milde og gode lyset som strøymer ut frå augo hans.

fredag 24. mars 2017

Salme 56,1-8

v.1 inneheld truleg opplysningar om melodi og sjanger.

v.2-3 er ei bøn om Guds nådige hjelp mot ei sterk overmakt, eit kjent motiv i salmane, og så ofte ein velkjent situasjon for Guds barn i verda.

v.4-5 uttrykkjer uvanleg sterk tru. Han er redd, men vel å stola på Gud, og då legg frykten seg. Det er godt for eit menneske å kunna stola på Gud. David "prisar Guds ord", står det. Gud bur i sitt ord. Det avspeglar hans hjarta og hans planar, og det formidlar Gud til den som les for å bli opplyst. Også i vers 11 blir Davids glede og takksemja for Herrens gode ord framheva.

v.6-7 skildrar korleis David opplever fiendane sine og korleis han oppfattar motiva deira. "Dei vrir på orda mine," seier han, ikkje eit uvanleg problem i eit heftig ordskifte. Det er umogeleg å diskutera med folk som på førehand har bestemt seg for kva som er rett, og som ikkje er interessert i å finna sanninga, berre å vinna. Då vrir og vender dei på alt som er sagt for å få stadfesta sin eigen posisjon.

v.8 er eit spørsmål til Gud om desse dårlege menneska skal sleppa unna med sin urett. Om Gud berre skal la alt dette fanteriet passera. Nei, det må han for all del ikkje, synest David. Han ber i staden om at Gud skal støyta ned folk som driv på på denne måten.

Det er ein sentral tanke i Bibelen at Gud fornedrar dei som øpphøgjar seg sjølv, og det er legitimt å be Gud om å dømma og fornedra dei som undertrykkjer og skadar andre.

Guds vreide er Guds heilage og negative reaksjon på synd og skadeverk. Bibelen talar mykje om Guds vreide.

mandag 20. mars 2017

Salme 55

v.2-6. David er redd og uroleg, ja, heilt ifrå seg fordi sterke menneske er imot han og trugar han på livet. Dei veltar vondskap over på han, og går laus på han i vilt raseri, Heile kroppen hans skjelv av angst. Det er sterke bilete som blir teikna for oss her.

v.7-9. Pga ekstremsituasjonen har han berre lyst å røma så langt bort han berre kan koma. Slik er det for nokon kvar når utfordringane vert for store. Men så har me berre Gud å søka tilflukt hos, men noko betre tilflukt eksisterer då heller ikkje for noko menneske. Gud er vår beste livd i alle livsens situasjonar.

v.10 er ei bøn om at Gud skal skapa redsle og rådløyse hos dei som vil David vondt. Det er ei god og lovleg bøn å be for oss truande når me som blir behandla djupt urettvist, og særleg når me blir truga på livet. Men kan også be slik når me ser at andre er utsett for grov urett. Me er opplærte til å vera positive og ikkje be om at Gud må øydeleggja for andre menneske. Men det er ikkje bibelsk. Det er viktig og naudsynt å be om at Gud må setja alvorlege hindringar i vegen for folk som misbruker barn, og som utset andre for all slags overgrep, terroristar som forårsakar blodbad og unemneleg liding, statar eller grupper som forfølgjer kristne, og også om at Gud må stoppa dei som føretek abortar på foster. Bibelen lærer oss dette.

v.11-12 skildrar den uhaldbare situasjonen i byen. Her har dei vonde fått makta, og dei vaktar om henne natt og dag, og utøver urett på torget for å styrka posisjonen sin. Frykten er deira våpen.

v.13-15 er hjarteskjærande. Fienden er ikkje ekstern, men intern. Det er kongens ven som har gjennomført statskupp, og det er mykje mogeleg at denne salma er skriven i samband med opprøret til Absalom, kongen sin eigen son og etterfølgjar. Samstundes rommar desse versa ein profeti om Judas Iskariot som sveik Herren Jesus så grovt.

v.16 er på ny ei slik "negativ" bøn der David ber Gud om ta livet av opprørarane.

v.17-20 er fulle av tru. David er sikker på at Gud høyrer bønene hans, at han skal bli berga og oppleva at det blir fred. Fred = shalom, mao ein fred på Guds vilkår.
Vers 16 antydar noko om rytmen i David sitt bøneliv, han søkte Gud i bøn morgon, middag og kveld. Det er ikkje umogeleg at dette syner til jødiske tidebøner, noko som me også ser att i Daniel sitt liv.
I vers 20 løftar David fram ei viktig sanning: Gud audmjuker dei som kjempar mot hans folk. Dei forandrar seg likevel aldri. Bibelen har eit delt menneskesyn: Eitt menneske har ein uendeleg verdi for Gud, men det er syndig, og kan ikkje forandra seg. Det må BLI forandra, av Gud.

v.21-22 Skildrar Davids fiendar. Dei er fine utanpå, men rovdyr på innsida. I Jesu terminologi: Ulv i saueham. Djevelen kjem som regel til Guds barn i forkledning, gjerne som ein from person. Korleis kan han avslørast? Han problematiserer Bibelens ord. Det gjer han alltid. Difor skal me halda oss unna dei menneska som gjer det. Dei er inspirerte av Satan. Dei er våre fiendar. Difor ber David i vers 24 Gud om å halvera deira levetid og kasta dei i grava.

Me avsluttar med vers 23 som innheld ei stor trøyst for oss som trur på Jesus: Me skal få kasta alle våre bører på Han. Og han seier det jo også sjølv i Matteus 11,28 at han gjerne vil overta alle børene våre og gje oss å kvila i han. Han som bar syndene våre opp på krossen, vil gjerne også bera alt anna me synest er tungt, anten det dreier seg om sjukdom, økonomi, familieproblem eller kva det skal vera.