onsdag 11. juli 2018

Salme 65.1-4

Dette er ei takkesalme, tydelegvis knytt til innhaustningstida.

v.2. Lovsongen tilhøyrer Gud på Sion. Lovsongen er himmeltonen som alltid strøymer mot vår gode og allmektige Gud og far. Sion er templet, plassen der Gud er nær med sin frelsande nåde. I dag er kyrkjelyden Guds tempel, og der er lovsongen til Gud grunntonen.

Me lover gjerne å takka  og æra Gud dersom han vil hjelpa oss når me sit heilt fast i livet, og held lovnaden ved å offentleggjera og vitna om hans velgjerningar mot oss.

v.3. For Gud er ein gud som høyrer når me ber, og be, ja det er noko ALLE kan gjera. Den som ber, kjem til Gud. Og kan me tillata oss å sjå ein overveldande profeti i dette verset når det står at "til deg kjem alle menneske"? Kan me kopla dette til Johannes 1 der det står at Jesus er lyset "som lyser opp KVART menneske"? Dette er sterke tankar for ein som elskar Gud og som tener han og lengtar etter at alle som Jesus Kristus døydde for skal kunna nyta fruktene av hans frelsesgjerning: samfunnet med Gud.

v.4. Menneska kjem til Gud når skulda deira blir for stor å bera for dei. Den einaste måten å bli kvitt syndene sine på er ved å koma til Gud med dei. All synd er gjort mot Gud, og det er han som har påtalemakt, og av den grunn  er han den einaste som kan tilgje, og det gjer han meir enn gjerne. Han gav jo Sonen sin for å kunna gjera det, og Jesus betalte dyrt for vår tilgjeving og fridom.


onsdag 4. juli 2018

Salme 64,8-11

v.8. Alle som går til åtak på Guds barn, utset seg for Gud. Me har eit stjerneeksempel i Saulus frå Tarsus. Han ville setja alle kristne i fengsel, men Gud slo han i bakken utanfor Damaskus, blinda han og gjorde han hjelpelaus. Det vart til frelse for han, og seinare for millionar av andre.

v.9. Gud fører motstandarane sine til fall. Før eller seinare går det slik med dei alle, og dei ikkje sluttar med vondskapen sin og vender om frå sine synder. Til slutt blir dei råka av sine eigne ord.
Jesus seier: "Etter orda dine skal du frikjennast, og etter orda dine skal du dømmast skuldig."

v.10 skildrar den åndelege vekkjinga som kjem når Gud kunngjer sine dommar over motstandarane sine. Då begynnar folk å frykta Herren. Dette ser me illustrert i Apostelgjerningane. Det kjem frykt for Herren over folket når Gud dømmer, og dei begynnar å tena han. Dei kunngjer hans verk, dvs. Jesu Kristi fullkomne frelsesverket, og det gjer dei fordi dei plutseleg "forstår det han har gjort". Det indikerer at Den Heilage Ande er i aksjon. Det er Han som gjev slik forståing.

v.11. Dei rettferdige er dei truande, som søkjer si tilflukt hos Herren, dei som gleder seg i Gud, dei ærlege som prisar seg lukkelege fordi dei stolar på Gud, og det har dei all mogeleg grunn til å gjera. For Gud er trufast og god, og han gjer det han har lova, og ofte meir til. 




Salme 64,5-7

5Frå bakhald vil dei skyta den skuldlause.
Brått skyt dei han, dei er ikkje redde.
6 10,11+ Dei styrkjer kvarandre med vonde ord.
Dei talar om å setja snarer
og seier: «Ingen vil sjå dei.»
7 Jer 17,9 Dei tenkjer ut vondskap.
«No er vi klare, tanken er tenkt,
det er store djup i menneskehjartet!»
v.5. Som kristne er me i stadig konflikt med vonde åndsmakter som vil skremma og sveikka oss, og desse verkar gjennom menneske som hyser dei. Ein vaken og frimodig kristen er farleg for mørkers fyrste, og vil koma til å merka hans vreide. Han/ho blir gjenstand for åtak og klagemål. 
v.6. Det finst eit vondskapens fellesskap. Farisearane og dei skriftlærde kom saman for å snakka om korleis dei skulle nøytralisera Jesus. Slike møter er det fleire av enn det me anar også i dag. Konservative og frimodige Jesusvener opplevest som eit trugsmål og ein festbrems, og folk snakkar om dei, og kanskje også nokon legg planar for korleis ein kan få stoppa dei. I mange muslimske land er det vanleg at det vert sett opp feller for dei kristne slik at dei skal røpa sine forbodne kristne aktivitetar. 
v7. Dei tenkjer ut vondskap, som er overlagt skadeverk. Og når dei føler at planane er vasstette, går dei til aksjon. Dei truande anar fred og ingen fare, alt har føregått så stille og umerkande, min santen er det store djup i mennesketanken. Under ei vakker overflate kan det syda av djevelskap. 

søndag 1. juli 2018

Salme 64,1-4

v.2. David bed Gud om vern. Fiendane er skremmande, og David er redd for livet sitt. Dette er ein situasjon som norske kristne så langt ikkje kjenner nemneverdig til. Men for dei truande i Midt-Austen er dette ei meiningsfull bøn.

v.3. Det er ein heil bande, ja, ein heil hop som er ute etter han, og han har ingen andre å støtta seg til enn Gud. Trua hans er på prøve.
Det finst eit sjukt fellesskap i verda, vondskapens fellesskap. I vår tid ser me mange terrorgrupper som går til åtak på verjelause menneske, og poenget er å skapa redsle. Dei er djevelens tenarar. Og så har me alle mafiaorganisasjonane som gjennom grove krominelle handlingar vil kontrollera økonomien i samfunnet kun for å berika seg sjølve. Som kristne har me all mogeleg grunn til å be mot desse menneska og dei åndsmaktene som styrer dei.

v.4 Åtaka deira er ikkje berre fysiske, men også ideologiske. Dei "kvesser pennen", siktar seg inn med beiske og giftige ord mot det som dei meiner er Davids veikaste punkt. Slike folk er ikkje interesserte i sanninga, men leitar etter ting i offerets liv, ord og tankar som det er lett å gå til åtak på. Gjennom ord vil dei rettferdiggjera sine vonde handlingar. Dei er vonde inn til kjernen av si sjel, og ideologien som dei roser seg av, gjer dei berre enno vondare, for då får dei ei kjensle av att all skade dei utfører blir gjort i ein god hensikt, og då er det jo berre bra.

Det er mykje ideologisk krisg mot kristne, Bibelen og kyrkja i vesten også, inkludert Noreg, og no sist var det helbredelsespredikantane Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen som fekk smaka pisken av Verdens Gang. Her var det ingen velvilje, nei, berre motvilje og forakt.

Det er godt at me har ein Gud som har teke på seg å forsvara barna og tenarane sine. Ikkje ved å føra dei utanom all smerte, men ved å gje dei ein visdom som er uimotståeleg. Guds rike sigrar til slutt. 

torsdag 28. juni 2018

Salme 63,9-12

 Eg held fast ved deg,
          di høgre hand grip tak i meg.


David held fast ved Herren. I tider med tvil og anfekting er det godt og stansa opp innfor Gud og seia til han: "Eg held fast ved deg uansett. Du er min Gud, og eg berre elskar deg. Eg forstår ikkje så mykje, men det spelar ingen rolle, eg blir hos deg".
Men ingen kan eigentleg halda fast ved Gud utan at Gud held fast ved oss. Han er som ein far som vaker konstant over barna sine, og han grip tak i oss når me rotar oss opp i farlege situasjonar, får oss ut av dei og inntil seg sjølv. 
          
   
 10 Men det går ille med dei
          som står meg etter livet,
          dei skal fara ned i jordedjupet. 


    11 Dei skal gjevast over til sverdet
          og bli til rov for sjakalar.


Vers 10: Det vil alltid vera nokon som står Guds barn etter livet. Kristenforfølging er daglegdags mange stader i verda, ja, i dei fleste land. Dei som forfølger Guds barn vil det gå ille med, dei skal fara ned i jordedjupet, som her står som eit bilete på dødsriket. Der må dei venta i smerte til Jesus kjem att for å døma levande og døde. Då skal dei stå opp til evig avsky.

Vers 11: "Den som grip til svert, skal falla for sverd", sa Jesus til Peter. Det gjeld også dei som forfølger kristne.  Dei utset seg for ein stor risiko. 
          
   
 12 Men kongen skal gleda seg i Gud.
          Alle som sver ved han, kan vera stolte,
          for løgnarmunnen blir stoppa.


Men David skal gleda seg i Gud midt i forfølginga, og i all æva. Gleda er himmelens grunnstemning. Gleda i Gud blir født inni alle som av Anden blir døypt i Guds kjærleik. Den som ser Gud, er alltid full av glede. Det er berre slik. Må vera slik. For når ein syndar forstår at alle syndene er tekne bort, og at han/ho er yndig for Gud og elska av Gud, ja, då kjem denne djupe gleda som aldri tek slutt. Den truande har funne ei gledeskjelde som aldri går tom. 

Siste del av verset er henta frå rettssalen. Dei er uklårt for meg om det er kongen eller Gud det blir sverga ved, men saka er at dersom det kjem så langt at me som Guds barn må i retten pga sitt kristne engasjement, skal me få ord direkte frå Den Heilage Ande (Matteus 10), og dei som lyg mot oss skal bli stoppa. 

Som Guds barn har me grunn til å vera stolte, stolte arvingar av han som har skapt himmel og jord, av han som har fått all makt i himmel og på jord, av vår himmelske far og trufaste bror, kong Jesus, han som er vår trufaste talsmann og og evige rettferd i himmelen. Folkens, det står bra til med oss :)


mandag 25. juni 2018

Salme 63,8

Ei vipemor passar på ungane sine ein våt junidag 2017. Bilete er teke i hagen vår.

 8 For du har vore ei hjelp for meg,  eg jublar i skuggen av dine venger.


I vers 8 lærer me tre ting: Gud er Davids HJELP. Gud har ikkje berre hjelpt han i enkelte situasjonar, han har ikkje berre vore TIL hjelp for han, men han  HAR VORE HANS HJELP. Og det skal også du, min lesar vita at er du ein kristen, er Gud di HJELP. For er du som alle oss andre, treng du dagleg at Gud hjelper deg. Og det er i den samanheng interessant at Den Heilage Ande på svensk er kalla for HJELPAREN. Det er eitt av vår kjære Guds mange namn. Uansett kva du held på med, er Herren di hjelp. Det skal du få rekna med. Og særleg er det når du vitnar om Jesus for din neste. Då hjelper han deg, så du kan bli til hjelp.
Det andre me lærer er at David lever i skuggen av Guds vengjer. Dette bilete av Gud som ei ørn som vernar ungane med dei veldige vengjene sine, kjenner me frå 5.Mosebok. I Matteusevangeliet kap 23 samanliknar Jesus seg forresten med ei høne som så gjerne vil verna kyllingane sine under vengjene sine. Det er det same bilete. Dette er altså den posisjonen alle lever i som er komne til Gud med liva sine og overgjeve seg til han. Me lever i skuggen av Guds vengjer, og der er me trygge, verna mot alle farar. 
Og for det tredje: Under Guds vengjer jublar David. Kvifor det? Sjølvsagt fordi han har fått hjelp, men mest av alt fordi det er den normale og naturlege uttrykksform rundt Gud. Det les me i Jesaja 6 og mange stader i Johannes openberring. Den som kjem inn i Guds nærvær, blir dregen med i jubelstemninga som er der. 




          
   
  

tirsdag 24. april 2018

Salme 63,5-7



v. 5. David hadde bestemt seg for å lova Gud heile livet, og løfta hendene i hans namn. Mange veit kva dei vil bruka resten av livet sitt på. Andre er ikkje fullt så sikre. Men David visste. Han ville bruka resten av livet sitt på å lova Herren. Kvifor? Fordi han visste det var rett, ja, men mest av alt fordi han var blitt kjent med Gud som Gud, og det hadde oppslukt han. 
Å løfta hendene er eit uttrykk for "vill begeistring". Det veit alle idrettsentusiastar, og ingen begeistrar oss kristne som Gud, og det mest meiningsfulle for oss er å bruka resten av livet på å lova, æra og velsigna Han, han som skapte oss og som elskar oss og som har frelst oss med sitt dyrebare blod.  Ingen skal få oss inn på eit anna spor enn lovosngssporet.

v.6. Gud dekkar bordet for oss med feite rettar frå sitt ord. I Bibelen kan me frotsa i alle slags godsaker. Me les og studerer, samanliknar og dreg linjer og oppdagar  nye sanningar som strekkjer oss og fører oss stadig vidare på Guds vegar. Guds ord syner oss Gud, og synet av Gud skaper glede og song, og me syng slik at me blir høyrt. Den åndelege beskjedenheten er frå djevelen. 


v.7. Når me er i Guds ord, slepp tanken aldri tak i Gud, og vaknar me om natta, er det Han me tenkjer på og vender oss til i takk og bøn. Det er så naturleg for oss å gjera det. Han er pappaen vår. Tenk på det. Ingenting er større. 

søndag 22. april 2018

Salme 63,4

v.4. Guds miskunn er Guds inderlege medkjensle og godleik som  utløyser uavgrensa med tilgjeving over alle som  kjem til Gud med liva sine i Jesu namn.

Guds miskunn er betre enn livet. Ja, alle som opplever Guds miskunn erfarer at livet vert heilt nytt. Livet med Gud er noko heilt anna enn livet utan Gud, ein får eit nytt syn på det meste, ja, ein kan seia med Paulus: ALT ER BLITT NYTT. 2.Kor,5,17.

Og dessutan formidlar Guds miskunn EVIG LIV til oss. Våre fysiske liv har ei klår avgrensing. Det varer ikkje lenge. Men livet med Gud varer og varer i all æva, ja, like lenge som Guds miskunn, og den tek aldri slutt. 

Og fordi det er slik, er det all grunn til å prisa Gud med leppene. Det skal vera visst. Å prisa Gud er å setja pris på Gud, dvs syna verda Guds enorme verdi slik at dei som ikkje kjenner han får lyst å eiga han, dei også.  Det skjer når me lovar og prisar han. Så lær deg nokre tekstar og melodiar, og gjennomvev dagen din med song. Det fyller hjarta ditt med glede og sjela di med kraft.

torsdag 12. april 2018

Salme 63,1-3

Denne salma er skriven medan David var i Judaørkenen,  i den vanskelege tida då han flykta frå Saul.

v.2. Han starta med å seia at Gud er HANS Gud, og at han tørstar og lengtar etter Gud i det vasslause og tørre landet.
Alle kristne erfarer vasslause og tørre tider då Andens regn uteblir. Elvane (kyrkjelydane) tørkar ut, mange fell bort frå Gud og få vert vunne for Gud, og det er lite glede i flokkane som er att. Då er det godt å kunna reisa seg, løfta røysta og proklamera: Gud, du er MIN Gud. Det gjorde Jesus då han hang på krossen under Guds vreide også, då både Gud og alle menneske hadde vendt seg frå han, han ropte ut "Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?" I det store mørkret var det eitt lys att som ikkje kunne sløkkjast: Gud var HANS!
Har du gjeve livet ditt til Gud og teke imot Jesus som frelsar og Herre, er Gud rett og slett DIN, og som me såg i Salme 62, hos HAN er di frelse og ære.

v.3. David hadde sett Gud i heilagdomen, i tabernaklet i Silo. No var han avskoren frå å kunna koma dit. Det var ei stor sorg for han. Tabernaklet, og seinare templet, er bilete på den komande kristne kyrkja, den som ikkje er bygd med steinar, men med levande menneske. Det er ingen tvil: Det er dette fellesskapet Gud vil openberra seg for verda gjennom. Kyrkja er Kristi kropp, og skal me tena Han i verda, må me tena i og gjennom hans kyrkje. Det er eigentleg ikkje plass for "allvitande" solistar i dette bilete, masekoppar som aldri skal høyra på andre, folk som på død og liv skal spela førstefiolin og starta "si eiga teneste". Det er "saman med alle dei heilage" me kan fatta kor høg, lang, djup og brei Kristi kjærleik er, og bli fylte med all Guds fullnad (Efesarbrevet 3,18-20). Då ser me rota til åndsfattigdomen i Noreg vår tid: Folk som bøyer seg for Gud, vil ikkje bøya seg for fellesskapet, vil ikkje overgje seg til familien sin og vil ikkje vaska føtene til sine kristne søsken (Johannes 13).

mandag 9. april 2018

Salme 62

Dette er ei tillitssalme.

v.2. Davids sinn var berre stille då han søkte Gud i bøn. Han hadde mange ballar i lufta, mange oppgåver, stort ansvar og sikkert mange suter. Alt dette fekk han leggja av hos Gud. David var hos Gud, les me, og i dette uttrykket ligg det at han brukte god tid med Gud på tomannshand. Det måtte til om ting skulle roa seg, og slik er det også for oss.

vers 2 er eit omkvede som kjem att i vers 6-7, berre at frelse er byta ut med von. Dei to orda er jo nært i slekt med kvarandre.

Vår frelse kjem frå Gud. HAN er i sin eigen person vår frelse, vårt vern og vårt berg.
Frelse betyr sjølvsagt forlating for syndene og evig liv. Det er ei gåve frå Gud til alle som vil ha henne, men i ordet "frelse" ligg det også berging frå alt anna som trugar oss i liva våre, og ikkje minst: lækjedom for kropp og sjel. Alt dette har me kristne i Jesus og i samfunnet med han.

I vers 4-5 klagar David over fiendar i hans sin eigen krins som vil fella han og ha han vekk, svikefulle personar som velsignar med munnen men forbannar i tankane.  Sjølv opplever han seg som ein lutande vegg, og kjenner at han  vaklar under stort press. Det er som me meir enn anar at me her får eit profetord om den prosessen som førte Jesus til krossen. Det var hans eige folk som avsette og knuste han.

Vers 8 er også ein tilnærma reprise. Det første me les er at "hos Gud er mi frelse". Dette er viktig for oss å vita. Dersom me prøver å leita etter vår frelse hos oss sjølve, vil me ikkje finna henne, for ho er ikkje hos OSS, men hos GUD, og alle som har Gud, har frelse.

Her blir dessutan Gud beskriven som salmistens "ære". I Romarbrevet 3,21 står det at me alle har synda og at Gud ikkje kan æra oss for noko som helst som me har gjort. Skal me ærast av Gud, må me koma til han med vår synd og vanære, bøya oss for Han og ta imot Jesus som har oppfylt alle Guds krav på våre vegne. Då blir Han vår ære.

vers 9: Difor blir me oppfordra til å ausa ut hjarto våre for han, og søkja tilflukt hos han.  DET er vegen å gå for alle folkelsag.

Vers 10 skildrar Bibelens realistiske syn på oss menneske. Me er berre ein pust, og stormenn er ein bløff, dvs. dei trur dei er store, men forstår ikkje at dei er små, og dei forstår heller ikkje at Gud skal vurdera dei på si moralske vektskål, og at dei få vil falle heilt gjennom.

Vers 11 åtvarar menneske mot å gjera seg rike ved hjelp av vald og kriminalitet. Det skjer i vår verd, og me ser at Bibelen er ei bok ikkje berre for dei fromme, men også for dei grove syndarane som gjev ein god dag i kva Gud skulle meina om måten dei lever liva sine på. Dei sigrane dei vinn er berre av midlertidig art. Gud er ein Gud som løner kvar mann etter hans gjerningar.

vers 12 slår grundig fast at "makta tilhøyrer Gud" åleine, og at han helst vil bruka makta si til å syna miskunn, til å fremja det som er godt for folk, til fri dei frå synda, døden og djevelens forferdelege makt.


søndag 8. april 2018

Salme 61

Salme 61 er ei kongesalme (sjå vers 7).

v.2. David ber om at Gud må lytta til han når han ropar. Det er ein fin måte å starta ei bøn på, særleg når me kjenner at me treng eit mirakel, og det er ikkje så sjeldan.

v.3 David ropar frå endane av jorda. Kva som ligg i dette veit eg ikkje heilt, men kanskje er salma skriven medan han var på flukt frå Saul og ikkje kunne omgåast Gud i heilagdomen?  Eller kan det vera at han berre føler at Gud er langt borte. Det er nok ein kombinasjon. Han skriv at "hjartet veiknar", som tyder på at det går nedover med trua og inspirasjonen, og bøna om å bli ført opp på eit høgare fjell, tyder på at han  er avskoren frå gudstenestefellesskapet i Israel.

Men fjellbilete går lenger enn dette. I Salme 31,4 les me at  "Gud er mitt fjell", og denne tanken finn me att i Det nye testamentet der grunnvollen og klippen er Jesus.
Jesus er høgare enn alle, og alle som trur på han, står på trygg grunn. Jmf Salme 40,1-3.
Ingen kan frelsa seg sjølv, Gud må føra oss opp på frelsesfjellet.

Jesus er svaret på fråfallsproblematikken. Når me blir flytta opp på Han, fyllest me av Guds kjærleik og me ser alt i Guds perspektiv, og inspirasjonen kjem raskt attende til oss.

v.4 stadfester denne forståinga. Herren er Davids tilflukt og eit tårn til vern mot fienden.

v.5 er ei bøn om å bli bevart hos Gud, om å få lov å bu under vengjene hans, heilt innved hjarta hans. Det er ei strålande bøn, som Gud med glede svarar positivt på. Å, måtte me alle be slik. Jesus brukte dette verset om seg sjølv då han gret utanfor Jerusalem før krossfestinga: "Kor ofte har eg ikkje vilja samla dykk, slik som ei høne samlar kyllingane under vengjene sine. Men de ville ikkje!"

Det er ingen tvil om kven Jesus er: Han er Herren, Gud.

v.6. Kva lovnader David her snakkar om, veit me ikkje. Men me veit at det er viktig for oss at me held dei lovnadane me gjev Herren.
Dei som fryktar Herrens namn, er dei frelste. Å frykta Gud er ei positiv nemning i Guds ord. Å frykta Gud betyr at me ikkje opponerer mot han, men gjer som han seier fordi me veit at han er Gud og at han er den einaste som veit kva som er bra og rett. Gud er ein Gud som små menneskebarn ikkje bør tulla med og nulla ut. Han er stor og reell.
Ingen kan bestemma seg å frykta Gud. Berre den som har Den Heilage Ande fryktar han rett, for det er Anden som gjev age for Herren (Jesaja 11,1 ff), og Den Heilage Ande er ei gåve frå himmelen gjeven av nåde til dei som audmjukar seg for Gud. Dei som det gjer, får sin arv. Kva arv er dette? Det er Herren sjølv, samfunn med Gud og retten til å leva innved Guds hjarta. Det er den truande sin gylne arv utbetalt før himmelen.

v.7 David nyt denne arven og ber om dagar og år til sitt liv. Livet er godt, og han ønskjer å bidra vidare.
Så løftar  salma seg til messianske høgder. For det er Messias sine år vil ikkje ha nokon ende, det er han vil leva frå slekt til slekt, ikkje David, som me alle veit måtte døy i 80-årsalderen.

v. 8. Den evige kongen, Messias, skal trona evig for Gud, så det står.  Det høver godt på Jesus som fekk all makt i himmel og på jord, og som sit ved Fars høgre hand og styrer verda med miskunn og truskap fram mot endeleg frelse og dom. Miskunn og truskap er nettopp innhaldet i det evangeliet som han har sett si kyrkje til å forkynna for alle menneske. Jesus er truverdig, og den nåden han tilbyr alle menneske, vil vera gyldig for evig for dei som stolar på Han.

I v.9  høyrer eg ekkoet av den frelste kyrkjelyden. Vårt fremste kall og vår største glede er å lovsyngja Herren, og den som har fått nåde og miskunn hos Gud, er eit sprudlande glad og letta menneske som kvar dag ønskjer å oppfylla lovnadane sine til Gud, dvs realisera misjonpåbodet som me alle gjekk inn under då me vart døypte, og- eller då me kom til tru i vaksen alder.

Å halda våre lovnader vil for oss altså bety at me vitnar om Jesus for høg og låg, og at me elskar kvarandre av hjarta.

Det betyr også å vera trufast mot ektefellen sin, og vera eit menneske som i alle ting er til å stola på. Det ligg i ein kristen å vera slik.













lørdag 17. februar 2018

Salme 60,5-13

Vers 5 understrekar poenget i vers 3-4: Gud let folket sjå harde tider. Han "gav dei vin," les me, slik at "dei tumla". Tanken om at Gud skjenkjer gudlause folk vreidevin finn ma att også i Jeremia 25,15-16 og i Openberringa 14,10. 

Sjølv om vinen i det alt vesentlege er positivt vurdert i Bibelen, er ikkje boka på nokon måte framand for dei destruktive kreftene som er i drikken. Når Guds dom råkar, bryt ting saman slik dei også gjer når folk ragar fulle omkring utan vit og forstand.

vers 6 handlar om Jesu Kristi kross. Det er den fana truande menneske stiller seg under. Krossen er vårt identitetsmerke, og den einaste plassen der djevelens klagemål og Guds vreide ikkje når eit menneske.

Vers 7 er ei inderleg bøn om berging.

Vers 8 - 10  markerer eit vendepunkt i salma. Gud har tala. Han har svart  på Davids bøn og forsikra han om at Israels ulike stammer og landområder tilhøyrer han sjølv, og at fiendane har ein underordna posisjon i Guds historiske planar samanlikna med Israel.

Vers 11 er eit spørsmål frå David si side. Kven kan støtta han i striden mot Edom, ein land sør for Daudehavet. Svaret er Gud. Trass i at han ein gong ikkje drog ut med Israels hærar, har David god grunn til å tru at han ville går ut med dei denne gongen og sikra siger.

I vers 12 ber David om Guds støtte mot fienden, og markerer at han slett ikkje stolar på menneskehjelp. Deira hjelp er ingenting verd. Slik er det den dag i dag. Me skal stola på Gud og elska våre medmenneske, men ikkje leggja liva våre i hendene på våre medmenneske. Det blir heilt feil.

Uttrykket i vers 13 er flott: "I Gud gjer me storverk." DET burde vore eit flott kristent motto. Når me er i HAN, driv me fienden på flukt, bergar menneske frå undergangen, lækjer dei sjuke og set fri dei som er bundne av djevelen. Ikkje noko stort er umogeleg for oss då.




lørdag 27. januar 2018

Salme 60,1-4

Denne salma er skriven medan Israel var i krig, eller like etterpå. Landet måtte slost på to frontar, i nord og i aust, høvevis mot aramearane (syrarane) og edomittane, og hadde vore sterkt pressa.

v.3. David ser på krigen som eit uttrykk for Guds harme.  Det er GUD som har støytt Israel bort og knust dei. Bakgrunnen for denne harmen er ikkje nemnd. Men Guds harme vekkest alltid som ein følgje av våre synder. Dette perspektivet er omtrent heilt fråverande i all kristen forkynning i vår tid, der alt som gjer vondt kjem frå djevelen, og ikkje frå Gud, som berre er god og difor ikkje kan påføra smerte.
Men Bibelen ser annleis på dette. Gud er sitt folks Far. Han er ein oppsedar. Sjølv om me lever i hans tilgjeving og nåde, blir han sint når me skadar andre menneske eller på nokon måte blir så høge på oss sjølve at heva oss over hans gode ord. Då må han ta grep og setja oss grundig på plass. Hans harme blir eit uttrykk for hans djupaste omsorg. Det som gjer vondt, er godt. Difor gjev det meining for David og be Gud om oppreising. Den Gud som har lagt dei i bakken, er den Gud som kan reisa dei opp att.

v.4. Gud hadde påført landet og folket eit nasjonalt jordskjelv som kunne føra til undergang. Landet vakla, og David ber her inderleg til Gud om lækjedom for land og folk. Mange land i dag står i fare for å kollapsa og kunne trenga leiarar som bad slik som David. Eg tenkjer på Venezuela, Syria, Irak, Ukraina, Afghanistan, Somalia og Sør-Sudan, og det hadde vore spennande å sjå kva som kunne skje dersom verdas leiarar gjekk ned på kne for Gud, vende om frå syndene sine  og bad til Gud, ikkje berre for seg sjølv, men spesielt for alle dei nasjonane som er i ferd med å rakna.  Då ville nok mangt blitt lækt.
Men også mange kyrkjelydar i verda kan be slik. "Herre, vår Gud! Reis oss opp og læk oss!"  Ja, Guds kyrkje generelt treng å bli oppreist både åndeleg, teologisk og moralsk, ikkje minst kyrkja i Noreg. Me vaklar, ja me har ramla og ligg nede med djupe sår. Og me ber: "Gud, DU må reisa oss opp og lækja oss. Me har synda mot DEG. Me har vike av frå DIN veg og frå ordet ditt, og du har støytt oss bort og knust oss. Herre, omvend oss, reis oss opp att og læk oss, i Jesu namn og for hans skuld. Amen!"




fredag 26. januar 2018

Salme 59

Denne salma er skriven medan David var i livsfare. Det er ei fiendesalme.

v.2-3. David ber om frelse frå fiendane sine.

v.4-5. Han bedyrar at han er utan skuld, at han er utsett for skuldlaus liding og at kong Saul, som jo hadde i oppgåve å verna innbyggjarane i landet, er blitt hans fiende, ein sm som utøver grov urett mot han. Davids vern (Saul), er blitt hans forfølgjar, og Gud hans einaste tilflukt. Men David er livredd, og han ropar til Gud om at han må vakna.
Det er ei god bøn og be for oss som står i Guds rikes strid i det daglege, og særleg for alle som er utsette for forfølging og urett liding: "Vakna, kom til oss og sjå." Dette er tre kraftfulle bøner i èin kort setning. Blir denne positivt besvart, fører det til vekking. Me, og heile samfunnet kjem i endring.

I vers 6 proklamerer David at Herren Sebaot (Herren allhærs Gud) er Israels Gud, og han ber Gud om å vakna og føra rekneskap med alle folk, og særleg med dei som fer med urett og svik. Det er ingen grunn for oss som lever i dag å ikkje be slik. Verda er full av urett og svik som fører det til stor øydelegging.

vers 7-8 skildrar fiendane som predatorar som stadig kjem attende for å jakta på byttet sitt. Ja, slik er menneska når dei har bestemt seg for å få has på nokon. Dei er nådelause.

I vers 9 minnar David seg sjølv om at Gud har full kontroll, at dei som trugar Davids liv berre er ein vits for Gud. Han ler av dei. Dette motivet kjenner me også att frå Salme 2.

v.10-11. David sannar at Gud er hans styrke og vern som vil møta han med miskunn, og løfta han opp slik at han kan sjå ned på fiendane sine, langt utanfor deira rekkevidde.

I vers 12 ber han om at fiendane ikkje må bli drepne, det er ein for lett dom. Han vil at dei skal bli plaga over tid. Her finn me eit tydeleg hemnmotiv hos David. Han synest fiendane fortener tyngre dom enn døden. Me kan naturlegvis tenkja vårt om det, men me skal ikkje gløyma at Jesus lærer oss at den domen som til slutt råkar ubotferdige syndarar er evig. Den tek aldri slutt.

v.13: Hovmotet er det me kan kalla menneske si grunnsynd. Det er å hevda meiningar og tankar som er i strid med Bibelens ord. Dei hovmodige hevar seg over Gud og Bibelen, og tek på seg å døma han som ein dag skal døma dei. Hovmotet kjem alltid ut gjennom munnen. Ein talar ord mot Gud.

Så ber han i vers 14 om at Gud skal gjera ende på dei hovmodige, og gjera det klårt for alle at det er HAN som rår i Israel og over alle folk i heile verda. Gud er den eigentlege kongen. Den finst ingen annan, og kvar konge, regjering og parlament i verda  styrer på hans vegne, og står ansvarleg innfor han for alle sine val og prioriteringar.

v.15-16 gjentek rovdyrmotivet.

Salma vert avslutta med to vers der David uttrykkjer djup tiltru til til Gud, og at han midt i problema sine vil lovsyngja han. Kvar morgon vil han jubla over Guds miskunn, for han veit at hos Gud er han trygg uansett kva vilkår han elles lever under.