torsdag 3. september 2009

Salme 11,1-4

v.1: Salmisten stolar på Herren. Herren er nær hos han og gjev han det aller beste vernet akkurat der han er. Difor er tanken på å flykta frå problema heilt fjern. Herren hjelper den anfekta der han er. Å flykta ville vore utslag av vantru. Slik er det også for deg som les dette: Gud vil hjelpa deg der du er . Du skal stola på det og roa deg ned.

v.2: Men fåren er overhengande. Dei vonde spenner bogen og gjer seg klåre til åtak, og den truande veit ikkje kor det kjem frå eller kven fienden er. Pilene er bilete på klagemål som vert retta mot den truande for å fella han.

v.3: Og det er ikkje så mykje han kan gjera med det, for når tvilen er sådd, vert grunnvollen (tillit og sanning) feid bort, og då hjelper det ikkje kva den anklaga gjer. Alt vert til hans eigen bane. Han er hamna i ein forferdeleg situasjon, og angsten er nær. Dette veit alle som har gjennomlevd slike ting som dette.

v.4: Då må han retta blikket mot det faste punktet som trass alt eksisterer om alt elles flyt: GUD. Han er i sitt tempel, les me. Guds tempel er ein metafor for Guds nådige nærvær på jorda. Når me vender hjarto våre mot Herren og kallar på hans namn, går me inn i hans tempel. Og der møter me ein som elskar oss og forstår oss til botnars. Ein som ikkje tilreknar oss våre misgjerningar, men som forløyser oss og som er interessert i vårt sanne vel. Det er alltid lækjande å vera hos Gud, og særleg i slike tider då me ikkje finn fotfeste nokon annan plass.

Men har sit også på truna si i himmelen. Det er eit dommarsete. Der dømmer han alle som går til åtak på dei som han elskar og som har late seg frelsa. Gud er ein hemnar, og han har til hensikt å hemna all urett gjort mot sine vener. Det skal me tenkja seriøst over.

mandag 31. august 2009

Salme 10,16-18

v.16: Herren er konge, dvs over alle menneske og nasjonar, og det er han til alle tider. Ingen kan gjera noko med det. Ingen kan avsetja Gud, berre stilla seg sjølv utanfor hans rike. Og dei som gjer det, kallar salmisten for ”framande”. Her er det ikkje snakk om innvandrarar, for dei snakkar Gud vel om overalt i skrifta, her er det snakk om menneske som er ”framande for Gud i si ånd.” Dei utmerkar seg ved å vera sjølvhjelpne og uavhengige, i motsetning til dei ”hjelpelause” som er omtala i det neste verset. Dei framande skal ryddast ut or Guds land, dei blir stilt utanfor himmelriket på domedag, der dei ”gret og skjer tenner”, som Jesus seier det. Evig anger utan von.

v.17 Dei ”hjelpelause” er derimot innafor, dei som er desperat avhengige av Gud, hans nåde og hjelp. Herren høyrer kva dei ynskjer og gjev dei mot. Me seier gjerne at Herren ikkje oppfyller våre ynskjer, berre sine eigne løfter. Men dette er ikkje sant. Han er veldig interessert i ynskjene våre, og vil gjerne oppfylla dei om dei ikkje er til skade for nokon.

Paulus skriv i 2 Timoteusbrev at ”Gud gav oss ikkje ei ånd som gjer motlaus, men ei ånd som gjev kraft, kjærleik og visdom.” Når ein kristen mister motet, er han under påverknad av djevelen. Det skjer stadig. Men Gud veit kor viktig det er for oss at me held motet oppe, og han høyrer når den hjelpelause ber og svarar med å gje han mot, les me. Utan mot kjem me til å mangla både kraft, kjærleik og visdom.

Som kristne må me berre be Herren om å gje oss eit godt mot slik at me ser lyst på livet og framtida og frimodig forkynner hans gjerningar som kalte oss frå mørkret til sitt underfulle ljos.

Men skal me ta imot Guds gåver, må me bruka tid med hans ord og takka og prisa han flittig for alle hans gode gåver.

v.18: er ein proklamasjon om at Guds omsorgsvilje andsynes dei ressurssvake og undertrykte. Han vil hjelpa dei til deira rett. Denne gruppa er den første som vert rettslause i eit samfunn. Dei har korkje råd eller kraft til å fremja retten sin. Men alle med makt skal vita at Herren er på dei ressurssvake si side og hjelper dei i konflikt med dei ressurssterke.

Men ikkje berre det. Det som desse menneska har aller mest bruk for er evangeliet. Alle menneske har rett til å høyra evangeliet, og dei som tek imot, får rett til å bli Guds barn, dei som trur på Jesu namn, og det som regel dei hjelpelause og undertrykte.

torsdag 13. august 2009

Salme 10,8-15

v.8-11: Den vonde er ein luring. Han kjempar ikkje i ope terreng, men ligg i bakhald og lurer på den rettferdige. Dette kan forståast både bokstaveleg og i overført tyding: Den vonde snører den rettferdige inn i eit garn av falske klagemål, eller han påfører han umogelege gjeldspostar som "drep" han økonomisk og sosialt, og slik sigrar han over den rettferdige og set han ut av spel. Offeret vert overmanna av brutal makt. Her er det makta og ikkje retten som rår. Og dette gjer den vonde i forvisning om at Gud ikkje ser, ikkje bryr seg og ikkje vil stilla han til ansvar. "Han skjønar ikkje at Gud med sitt tolmod vil gje han sjansen til å venda om, og når dei vonde ikkje skjønar dette, blir det anarki." (Vilhelm A VenGemeren) Slik fungerer vår verd. Retten må vika for makta, og makta vert brukt til sjølviske føremål. Det er synda i sin grellaste farge.

I v.12-15 ber salmisten om at Gud skal gripa inn og endra situasjonen. Han ber Gud om å reisa seg. I vers 1 spør han kvifor Gud ikkje grip inn for å hjelpa. I vers 12 markerer han at no er tida inne for Gud til å aksjonera. Det har gått for langt, og det kan ikkje forsvarast å venta lenger. Han appellerer både til Guds ære, lovnad, omsorg og rettferd.
v.12: Når Gud reiser seg og løfter handa er det alltid for å intervenera i menneska sitt liv på ein spesiell måte, som då han førte israelsfolket ut av Egypt. Ein slik aksjon er det salmisten ynskjer seg. Gud må ikkje gløyma dei audmjuke og elendige, dei som han har lova å møta med nåde og hjelp.
v.13 repeterer ein del av det me alt har vore innom.
v.14 uttrykkjer ei forvisning om at Gud har observert all uretten og vil dømma den vonde og dra omsorg for den hjelpelause som tillitsfullt overgjev seg til han. For Gud har alltid openberra seg som ein hjelpar for farlause og hjelpelause.
v.15 Difor ber han om at den vonde skal bli stilt til ansvar for sine gjerningar, missa makta si (armbrot), bli sett ut av spel, og at vondskapen skal bli utrydda. Det er ei bøn som mange Guds barn ber i vår tid, utsette som dei er for forfylging, falske klagemål, tortur, fengsel og alvorlege tap. Slik bør alle kristne som lever trygt også be for alle dei som er undertrykte av urettferdige regimer.

søndag 9. august 2009

Salme 10,1-7

v.1 Salmisten spør Gud kvifor han er så langt borte i tider då han har aller mest bruk for han. Han har behov for umiddelbar hjelp, men Gud grip ikkje inn. Og han forstår ikkje kvifor.
Denne problemstillinga er vanleg for menneske i naud. Sanninga er: Gud er alltid nær hos oss i vår naud, men han teier i sin kjærleik, les me hos profeten i Sefanja. Målet med det er at me skal bli sterke i han, for dei som ventar på Herren får ny styrke, les me hos Jesaja (kapittel 40). Det som me trur vil sveikka oss, er det som vil styrka oss. Og me må forstå: Gud er trufast, og vil alltid oppfylla løftene sine, sjølv om han ikkje alltid oppfyller ønskjene våre.

Problemet salmisten står andsynes finn me i vers 2: Han er fattig, og han er forfølgd av vonde menneske. Dette er er ein normalsituasjon for mange kristne i vår tid. Og me kan sjå at det var slik også for både Jeremia og Jesus, og for dei første kristne.

Salmisten ber så Gud om at forfølgjarane må falla for eige grep. Det er det han ynskjer, og slik er det han ærleg ber, og det samsvarar med Guds råd for dei vonde. Dei skal falla i den grava dei grev for andre.

v.3-4 Den vonde skryt av planane sine (skryt er ei forresten ei kvalmande grunnsynd i menneskehjarta som også pregar mange kristne), han er grådig, fornektar Gud og bryr seg ikkje om han. Han er ikkje ateist, men Gud er ikkje i tankane hans og har ingen påverknad på livet hans. Livet for den vonde handlar om å skaffa seg timelege goder. Dei evige godene er ute av hans perspektiv. Og når profeten kjem og minnar han om livsansvaret innfor Gud, vert han sint og det endar gjerne med forfølging i ei eller anna form. Dei vil ikkje at andre skal blanda seg oppi liva deira. "Trø meg ikkje for nære!"

v.5: Og det er ein regel meir enn ein unnatak at den som mel si eiga kake i stor grad lukkast med det. Han har framgang og kjenner seg sterk og usårbar. Og sidan han er fokusert på suksess, ser han på medmenneska sine som potensielle kundar eller konkurrentar, og tankelivet hans kretsar rundt slike emner. Han velsignar dei som støttar og forbannar dei som hindrar han.

torsdag 9. juli 2009

Salme 9,16-21

v16-17. Heidningane = nasjonane eller folkeslaga. Dei som går imot Guds folk, set feller for seg sjølv. Det er ein kjend bibelsk tanke som me skal framheva når ting ser mørke ut for oss som trur. Det er Gud sjølv som sørger for at dei som fremjar tiltak som skal stoppa eller hindra Guds sak gjennom oss, kjem til å stoppa opp. Han sørger for at dei går i eiga snare. Slik gjer Gud seg til kjenne for menneska gjennom sin rettferdige dom.

v.18 skildrar med klåre ord den evige domen over alle gudlause: DØDSRIKE vil vera deira opphaldsplass, og ut frå Det nye testamentet veit med at salmisten her syner til det som Jesus kallar "den andre døden", den evige fortapinga. Kven er dei gudlause? Det er dei som gløymer Gud, dvs dei som ikkje tek omsyn til han og til dei rettane han har i liva våre.

v.19: Nokre gløymer altså Gud, men Gud gløymer ikkje den fattige. Kven er den fattige? Det er han/ho som er desperat etter Gud. Dette kan vera folk som er fysisk fattige, men det kan også vera menneske som er fattige i ånda, som Jesus seier i Matteus 5,2, folk som kjenner seg uendeleg fattige utan Gud.

v.20-21: er ei bøn om at Gud må reisa seg og ikkje lata menneske lukkast i kampen sin mot han. Når Gud reiser seg, skjer det alltid dramatiske ting til dom og frelse, menneska vert realitetsorienterte: dei vert små og redde og Gud åleine vert stor. Og Gud veit at dette er det som me treng her hos oss no. Nordmenn flest handsamar Gud som ein bagatell, og ofrar han knapt noko merksemd. Dei gjer gladeleg ting som vanærar Han som har skapt oss til si ære. Men dette vil endrar seg den dagen Gud reiser seg. Då vil menneska bli forferda over seg sjølve og over arrogansen sin, og dei vil spørja om korleis dei kan bli frelst frå Guds vreide over våre synder. Det er vekkjing på sitt beste.

tirsdag 7. juli 2009

Salme 9:10-15

v.10: Medan Guds program for menneska alltid er fridom, er djevelen ein stor undertrykkar. Og fordi menneska moralsk og åndeleg sett er djevelens barn, har dei ein sterk tendens til å kontrollera og undertrykka kvarandre. Det skjer på alle nivå i samfunnet, frå familien til storpolitikken. Det skjer gjennom manipulasjon, trugsmål, urimelege lover, underbetaling, men også gjennom ulike former for avhengighet. Dette lyser mot oss berre me opnar ei avis.

Men mest av alt er menneske undertrykt av personleg synd og skuld. Ein klarer ikkje å kvitta seg med sin eigen egoisme, lettvintheten, nytingssjuka, vanesyndene og gudløysa i hjarta. Slik er alle menneske fanga av djevelen.

Det er berre ein måte me kan bli fri på, og det er ved å ta vår tilflukt til Herren, som er ei borg for den undertrykte. Me kan ikkje bli fri frå syndene våre gjennom reinsing eller forbetring. Alle slike forsøk fører oss lenger og lenger inn i fortviling. Me må berre stola på at han har døydd for syndene våre, og at Gud for Jesu skuld frikjenner oss frå alt som me ber på som me ikkje kan bli kvitt ved eige strev. Då blir me fødd på nytt, og me får Den Heilage Anden i oss som ein mektig ressurs mot alt svineri som vil prega oss negativt. Me forventar ikkje lenger at me skal vera syndfrie, men i Jesu namn dømer me oss sjølve, sannar me syndene våre, tek avstand frå dei og stolar på at det hos Jesus er full dekning for all den tilgjeving eg treng for å kunna leva med Gud no og i all framtid.

Nokre er undertrykte av sjukdom, og ber Herren natt og dag om lækjedom og fridom. Og det er naturleg. Men svært fort kan det verta slik at livet begynner å dreia seg om sjukdomen og problema. Ein er ikkje berre sjuk, men ein er undertrykt av sjukdomen. Og eg vil gjerne framheva i denne samanhengen at liksom Herren er ei borg for syndaren, er han også ei borg for den sjuke. Hos Jesus er det lækjedom for alle sjukdomar, det kan du og eg berre takka og prisa han for. Men inntil han lækjer oss, vil han at me skal stå over sjukdomane våre og ikkje vera undertrykte av dei. Sjukdomen skal ikkje setja dagsorden, det skal Jesus gjera. Me er jo hans læresveinar sjølv om me er sjuke. Me fornektar ikkje sjukdomen, men seier til Herren i vår ånd: Dette her er småting for deg, Jesus. Det gjer vondt hos meg, Herre, og eg er begrensa. Men eg er hos deg med det alt, og eg takkar deg for at du har full lækjedom for alle mine sjukdomar og sår, og medan eg ventar på forløysinga, vil eg fryda meg i deg og tena deg.

Men Herren er også ei borg for alle som er utsett for ytre undertrykking. For djevelen og hans lakeiar kan ta frå oss alt som finst av rettar som gjeld vårt borgarlege liv, men dei kan ikkje ta frå oss den indre fridomen i Jesus, dei kan ikkje ta frå oss Gud, dei kan ikkje ta frå oss verdigheten, for dette er ikkje knytt til denne døyande verda, men til den oppstandne Kristus som alltid er hos oss. Dei mange forfølgde kristne veit alt om dette.

v.11 stadfester dette. Dei som kjenner Herrens namn, er dei som stadig kallar på han, og dei som stadig kallar på Jesus, skal vita at han er hos dei og aldri vil gå ifrå dei. Det er ein lovnad.

v.12 er ei oppfordring til å lovsynga Herren, ei formaning som grip attende til starten av salma. Dei som bur på Sion er alle dei som stolar på det som hende med Jesus på Golgata. Sion er Jerusalem, og det som gjorde denne plassen til sentrum for Guds nærvær var templet, der det dagleg vart bore fram offer til Gud. Men det var også i denne byen Gud sjølv bar fram det offeret som skulle kunna setja strek over alle synder til alle tider, og det er alle dei som stolar på krafta i dette offeret som ikkje lenger vert tilrekna sine synder og som på den måten har flytta inn på Sion der Gud bur, og som nyt godene ved det. Men Sions innbyggjarar har også eit klårt definert oppdrag som lyder slik: kunngjer hans storverk mellom folka! Kva skal liva våre dreia seg om? Å lovsyngja Herren, og forkynna hans storverk mellom folka. Enkelt og greit. Det er dette me er sett i fridom for å gjera. Den som er bunden i sine synder kan ikkje gjera dette. Berre dei som har funne fridomen i Jesus.

v.13: Kvart år vert meir enn 100000 kristne drepne fordi dei er kristne, eller fordi dei har forkynt evangeliet. Det går ikkje upåakta hen hos Gud. Ein dag skal Herren hemna dei trufaste venene sine. Forfølgjarane vil få betalt etter sine gjerningar. Det som har skjedd, vil aldri bli gløymt. Ei heller det tap og den smerte Guds barn har lidd pga truskapen mot Herren og oppdraget. Gud har det siste ordet i denne saka.

Men domen råkar også alle som føretek drap på barn i morsliv. Abort er krig mot Gud. Og her er tala abnorme, kanskje 60 millionar per år på verdsbasis. Domen over foreldre, politikarar og helsepersonell som har påført verjelause foster døden, vil bli svært streng, om dei då ikkje skulle venda om og søkja forløysing for denne synda hos Jesus.

Dei små borna som brutalt vert utrydda på denne måten av vår tids korrupte menneske, er ikkje gløymde av Gud. Han høyrer og hugsar dei tause skrika deira. Dei er skapte i hans bilete for å æra han og realisera hans planar med verda.

v.14 er ei bøn om nåde, dvs at Gud i sin nåde skal fri han ut av den livstrugande situasjonen han er i og løfta han ut or dødens portar, som han har erfart før.

v.15 så han enno ein gong kan forkynna Herrens pris og fagna seg i kyrkjelyden. Og her ser me poenget med Guds frelse: Me er frelste for saman å prisa Herren og forkynna hans pris (= evangeliet).




mandag 6. juli 2009

Salme 9:5-9

v.5 For du har halde oppe retten min og ført saka mi. Dette ordet er ei stor trøyst for alle som vert forfølgde for Jesu skuld, eller for dei som er urettvist anklaga for eitt eller anna utan å kunna prova at det er anklagaren som tek feil, slik at folk flest trur på anklagaren. Då er det fantastisk å vita at Gud veit om personen si uskuld og at han sjølv tek på seg å føra denne personen si sak. Og Gud er ikkje berre advokat for borna sine, han er også den som sit med det siste ordet, han er domar, og domen han fell er alltid rettferdig.

v.6-7 lærer oss at Gud dømer både nasjonar og enkeltindivid. Guds domsgjerning er tosidig: han dømer her og no, og han dømer endeleg på den store oppgjersdagen. Domen som Gud fell i tida er alltid mogeleg å appellera og påverka (jmf. Abraham då han bad for Sodoma og Gomorra), men den endelege domen kan ikkje appellerast. Den står fast i all æva.

Det er tungt når Gud dømmer. Dei vonde slettar han ut, les me. Og då må me spørja: Kven er dei vonde? Det er dei som aktivt held Gud ute frå liva sine, og som aktivt går inn for å skada sin neste fysisk, psykisk eller sosialt. Som regel utfører dei skadeverket i den beste hensikt, men vondskap er det okke som, og Gud skal døma dei til undergang for evig og alltid. Namna deira skal bli stroken ut or Guds store bok.

Heile byar let Gud gå til grunne, heile samfunn. Korleis kan slikt gå til? Dei har fylt syndemålet sitt, og har ikkje meir å gå på. Berre Gud veit korleis det ligg an for oss i Noreg, kor lang tid det vil ta før han må gripa inn til dom. Men dersom me ikkje vender om til han, sannar syndene våre og gjer det gode, vil den øydeleggande domen ein dag koma.

v.8: Men Herren har ingen ende. Han er evig, og hans herredøme er evig, i motsetning til denne verdas riker og makthavarar som er ytterst tidsavgrensa. Ingen kan truga Herrens posisjon. Alle kan opponera mot han, og kritisera han, og det gjer folk, men til sjuand og sist er det han som skal døma oss, og ikkje andre vegen. Dette skulle kalla oss til å vera audmjuke innfor Gud. Ikkje primært fordi han er større og sterkare enn oss, men fordi han er så mykje meir innsiktsfull og rettferdig enn oss. Difor må me la oss døma av Gud i samvitet, og ta hans allmenngyldige ideal (lov) innover oss, måla oss med det idelle og kjenna på den store avstanden det er mellom det me er og det me skulle ha vore. Det gjer oss audmjuke og nådehungrige, me kjem inn i vekkjing.

v.9: For han skal døma med RETTFERD, dvs ut frå dei djupe krava som kjærleikens lov stiller til oss. I Matteus 25 får me eit bilete av dette: "Eg var i fengsel, og de vitja meg." Og motsett: "Eg var sjuk, og de såg ikkje til meg."

Ingen kan leva opp til denne lova av seg sjølv. Denne kjærleiken må me få hos Gud, og den får me saman med Jesus når me tek i mot han som er Guds gåve til oss.

onsdag 1. juli 2009

Salme 9,1-4

Vers 1-2 er ein hyllest til Herren der David lover at han skal forkynna om Herrens storverk, at han vil vera glad og fryda seg i Gud og at han vil lovsyngja namnet åt Den Høgste. Slik sett skildrar desse versa det kva det kristne livet dreier seg om primært.

Å prisa Herren av heile sitt hjarta inkluderer heile sjelslivet med evner, vilje, kjensle og fornuft. Og den som prisar Herren slik, vil oppleva under på under i livet sitt som ein kan fortelja andre menneske om. Lovprisning og forkynning heng tett saman. Den som flittig og av hjarta prisar, lovsyng og tilber Herren, vil alltid ha noko å vitna om.
Kvifor er det slik? Fordi me er skapte til dette. Når me prisar Herren, lever me sant, og det opnar for Guds makt i liva våre. Lever du sant?

v.3: David frydar og gleder seg i Gud. Han bestemmer seg for å gjera det. Det er ein viljessak. "Eg VIL.." skriv David. DET ER RETT OG SLETT DETTE HAN VIL MED LIVET SITT. Er det dette du vil? Eller kva er du eigentleg vil med livet ditt? Å hopphøgja Gud på jorda eller noko anna?

v.4: Du treng ikkje vera i godt humør for å prisa Gud, David venta på åtak frå fiendar. Ein kan bli nervøs av mindre. Men han visste at Gud var nær hos han, og at i møte med Gud ville fiendane gå til grunne. Korleis kunne David vita at Gud var nær? Fordi han var ein som tilba Gud av heile sitt hjarta, og slike menneske opplever alltid Gud som nær. Gud tronar på sine lovsongar, les me, og der lovsongen lyder, der er Gud sjefen.

Meir seinare

tirsdag 30. juni 2009

Salme 8


Dette er ein av dei mest kjende salmene. Det er ei skapingssalme der hovudtema er Guds stordom og menneske sin opphøgde plass i skaparverket.

v.1 er ein hyllest til Guds namn og herlegdom. David startar med å kalla på Herren: "Herre, vår Gud". Tenk å få kalla Herren for VÅR Gud. Og då må me spørja? Kven sin Gud er Herren? Og i denne salmen er svaret universelt: Han er menneska sin Gud. Og alle menneske som ynskjer å ha Herren til Gud, får retten til å kalla seg hans barn, eg dermed kan dei kalla han SIN Gud. Det er menneske sin adel me rører ved her.

Så litt om Guds namn: Mange skjønar ikkje dette med Guds namn. Det er fordi dei ikkje elskar Gud. Men for den som elskar Gud, vil alltid hans namn vera ufatteleg kjærkome. Slik er det forresten uansett kven du elskar. Elskar du personen, elskar du namnet hans/hennar.
Guds herlegdom er som før sagt ein kombinasjon av Guds makt, godleik og venleik, og gjennom alt han gjer uttrykker han sin herlegdom. Hans herlegdom står over alt som er skapt, og den strålar ut frå Gud og forvandlar alt og alle som vert eksponert for han. Jmf Moses. Andletet hans skein som sola etter 40 døger åleine med Gud.

v.2: Gud let småborna vera berarar av sin herlegdom, og når dei syng til Guds pris, bryt Guds kraft gjennom og Guds fiendar og dei som trår etter hemn blir stille.
Me ser gjerne på småborn som uferdige kristne, og talar ikkje så vakkert om barnetrua, og er i tvil om det kan vera noko frelse i den. Men Gud ser på barna som mønsterkristne, så kan jo me andre berre klø oss i hovudet over det. Men når Gud forsvarer si ære på jorda, gjer han det alltid gjennom menneske som ingen andre reknar med.

I møte babyar vert alle stille. Når me ser desse små fullkomne kroppane, fyllest me med ærefrykt for Skaparen. Og det er kun så lenge babyar vert fødde at det kan oppfyllast som Herren seier: at hans namn skal prisast frå generasjon til generasjon. Babyar fremjar altså Guds planar.

v3-4 David ser utover i universet og undrar seg over dimensjonane i skaparverket. Kva kan vel eit lite menneske bety i denne samanhengen? Kva kan grunnen vera til at Gud alltid tenkjer på oss, og at han kjem til oss for å vera saman med oss?

v.5-8 gjev svar: Menneske er stort pga sine åndsevner (som liknar på Guds) og pga Guds hensikt med oss. Menneske er krona (dvs kongevigsla) med herlegdom og ære, og er sett til å råda over skaparverket. Menneske har ikkje sitt opphav i dyreverda, men i Guds suverene og separate skaparakt. Dersom me ikkje trur og skjønar dette, vil me koma til å handsama kvarandre som dyr og ikkje som som Guds kjære og betrudde barn. Difor er det slik at den som myrdar eit menneske, myrdar Gud. Desse versa er eit ekko av 1.Mosebok 1 der Gud ber dei første menneska å råda over både husdyr og villdyr.

Jesus kallar seg Menneskesonen. Paulus kallar han for "den andre Adam". Gjennom Adams fall tapte menneskeætta Guds herlegdom fordi ho tapte tilgangen til Gud. Men Gud kom til oss i Kristus Jesus og forlikte verda med seg sjølv igjen, og ved trua på Jesus, idealmenneske,b får me igjen del i Guds herlegdom og blir kloke og ansvarlege forvaltarar av skaparverket i samråd med Skaparen.

søndag 5. april 2009

Salme 7:13-18

v.13-14: Dersom ikkje den gudlause vender om, vil Gud døma han til døden. Det ein stor alvorsgrad over slike ord. Det er rett og slett ingen nåde hos Gud for ubotferdige.

v.15-17: Det ligg alltid ei tid med planlegging bak dei mest alvorlege syndene, som forresten alltid handlar om å leggja feller for andre med tanke på å skada dei. Vondskapen er alltid målretta, og målet er å skada, og ofte er grunnen sjalusi, ideologi eller begjær. Det er som ein graviditet. Ein ber synda inni seg inntil vondskapen kjem ut av seg sjølv. Og resultatet vert gjerne ulukke og påfølgjande lygn (dekkoperasjon). Slike handlingar vil til sjuand og sist vera mest til skade for syndaren. Til slutt vert ein innhenta av rettferda, anten her i tida eller i æva då det store oppgjeret for Guds domstol kjem.

v.18: Salmen vert som seg hør og bør avslutta med ein doksologi.

onsdag 25. mars 2009

Salme 7,11-12

v.11 At Gud er eit vernande skjold, talar for seg sjølv. Men det er berre dei verjelause, dei som ikkje har noko kraft å setja inn mot det som trugar, som veit å setja pris på slike ord, og dei får nyta godene av denne sanninga. For desse vert tanken på Guds vern ekstra dyrebar. Men det er eit vilkår som må oppfyllast av den som vil ha Gud som sitt vern: Han/ho må vera ærleg, for det er dei ærlege av hjarta Gud frelser.
Slik er det alltid. Er me uærlege, bevegar me oss ut av Guds omsorg og vern. Er me ærlege, kan ingenting eigentleg skada oss.
v.12 For vår Gud er ein moralsk Gud som feller moralske dommar kvar dag. I Kristus møter me alltid ein nådig Gud som ikkje tilreknar oss våre synder og lovbrot. Men han dømmer oss likevel gjennom ordet sitt og gjennom ting som skjer for at me skal bli bevart som ærlege menneske. Gud er ein Gud som reinsar folket sitt. Han elskar, tilgjev og reinsar. Kjæleiken og tilgjevinga gjev oss liv, reinsinga styrkjer livet. Ho gjer vondt, men er likevel av det gode. Når me let oss døma av Gud, innrømmer synd og innstiller oss på hans veg, ber me meir frukt, seier Jesus i Johannes 15.

tirsdag 10. mars 2009

Salme 7,1-10

v.1 Utgangspunktet for at David skreiv denne salma var illevarslande nytt som benjaminitten Kusj hadde kome med. Han skal ha vore ein av David sine fiendar.

Det hender det kjem nyheiter som slår ein truande heilt ut, nyheiter som får oss til å tru at all von er ute. Men NB! sjølv om meldinga er sann, er konklusjonen gal. Så lenge me har ein god Gud med all makt i himmel og på jord, vil vona leva gjennom kva det skulle vera så lenge me går til Gud med meldinga. FOR GUD ER DEN RETTE ADRESSATEN FOR ALLE KATASTROFALE MELDINGAR SOM KJEM TIL DEG. Du har eit barns rett til å gå til far med alt det du ikkje fiksar sjølv.

v.2-3 Det gjorde David, og han sendte ei sterk bøn om utfriing frå alle fiendane som truga livet hans.
v.4-6 Men hadde han gjort fortent til mishandling, så ville han ikkje setja seg imot det.

v.7 -8 Men dersom Gud meinte at David var rettvis og hadde alt sitt på det tørre, bad han Herren om å reisa seg mot dei som sto han imot og fella dom over dei. Det er godt for oss å overgje fiendane våre til Gud. Han elskar dei meir enn oss, og kan fella rett dom over dei.
Så lærar han oss at Gud er ein Gud som stemner til doms, og han ber om at den store domedagen skal renna. Der var han nok litt tidleg ute, men med tanke på at Gud vil at bønene i Salmane skal bedast heilt til den siste dagen, er det vel ein viss logikk i dette her.
Alle kristne bør altså be om at Gud skal vakna og stemna menneska til doms. Dersom me ikkje gjer det, må det vera fordi me ikkje lid under all den uretten som råkar andre enn oss sjølve.

v.9 Så ber David om at Gud skal hjelpa han til sin rett. Han er sikker på at han har rett og at han lever rett, og difor vil han at fiendane skal gå på tap. Og det er ei god bøn, for det er ikkje bra for nokon som helst at dei som har feil får rett.

v.10 Vondskapen er veldig sterk, og me kjenner oss makteslause når han får dominans. I mange av verdas land er det Satan som rår gjennom menneske som har stilt liva sine til hans disposisjon. Islamistar, mafia, kommunistar, diktatorar, narkotikakartell, våpenhandlarar, priviligerte slekter osv. Me kan og skal be: "Gjer ende på vondskapen åt dei gudlause, men lat dei rettferdige verta ståande." Dei rettferdige er definisjonen på dei menneska som tillitsfullt elskar Gud og sin neste, og som i alt er styrt av denne kjærleiken og ikkje av snevre eigeninteresser. Men Gud er den som avgjer kven som tilhøyrer dei rettferdige, for berre han kan analyser vårt indre (prøva hjarto og nyrer). Rettferd er nemleg ei indre sak. Det er bra å gjera det som er rett, men rettferdige er me først når me gjer det rette ut frå inderleg kjærleik til Gud og nesten.

mandag 23. februar 2009

Salme 6

I denne salma møter med ein David i store vanskar. Han er kraftlaus og kjemperedd (v.3), ja, kjenner seg døden nær (v.6), emosjonelt heilt ute av balanse. Det er ingen ende på tårene hos han (v7). Og han ber om at Gud ikkje må vera vreid på han og tukta han så hardt (v.2).

Guds vreide over synd er eit perspektiv som dagens kristne i stor grad ikkje reflekterer over. Me vel å sjå bort frå einkvar samanheng mellom synd og tukt. Men i Bibelen kjem denne samanhengen tydeleg fram. Og spørsmålet er: Kan Guds vreide råka kristne? Ja, for elles ville det vore meiningslaust for David å be Gud om ikkje å refsa han i sin vreide. Men det gjer han. Altså er all refs frå Gud eit uttrykk for at Gud er sint på vondskapen vår og det den gjer med oss. Her er det viktig å kunna skjelna. Gud er ikkje vreid på oss, det kan han ikkje vera, men han er vreid på vondskapen i liva våre og på det den gjer med oss. Difor tuktar han oss for å reinsa oss. Det er ikkje lite element av dom i dette. I same augneblink me forstår at me har gjort galt, er me råka av Guds vreide i samvitet. Gud dømmer synda, men takk og pris: utan å fordøma oss som er i Jesus Kristus. Korleis uttrykker Gud sin dom inn i ein kristen sitt liv? 1) Gjennom ordet! 2) Gjennom andre menneske. 3) Gjennom smertefulle ting som skjer i liva våre. Og her er me ved sakens kjerne: Når Gud let oss smaka vreide, er det av nåde! Jeremia skriv i Klagesongane: "Det var godt for meg at du var vreid på meg." For då ber me om nåde, hjelp og lækjedom (v.3), me skundar oss til Jesus med nauda vår, og me lurer på kor lenge dette skal vara (v.4).
David hadde, som me har nemnt før, mange fiendar. Menneske som konspirerte mot han som konge, folk som leita etter veikskapar hos han, som klaga han for det eine, som undergravde hans stilling i folket og som meir enn ein gong gjorde fysiske framstøytar for å fella han. Men dei kunne ikkje undergrava hans stilling hos Gud. Det einaste desse menneska difor oppnådde var å driva David til Herren og slik gjera han sterkare enn nokon gong.

Når Gud gjev Satan tilgang til livet ditt, er det fordi han veit at dette vil driva deg til Jesus som vil reinsa karakteren din og gje deg ny innsikt og forstand.

Ein kristens tårer er sterke bøner til Gud. Gud er far, og fedre let seg berøra av barnas tårer. Og dette erfarte David her. Han skriv: "Herren har høyrt min gråt!" (v.9) I sin nære omgang med Gud, fekk David trøyst og nytt mot. Ja, så pass at han gjekk til fiendane sine og befalte dei om å vika frå seg (v.9) med den grunngjeving at han hadde snakka ut med Gud og funne godkjenning hos han. Han seier: "han har teke imot mi bøn." Hos Herren hadde David fått opsjon på at det han har bedd om skulle bli innvilga. Og han triumferer (v.11). Han er sikker på at fiendane allereide har tapt. Han ser for seg i tru at dei berre må flykta i skam.

Å tru er å rekna det som enno ikkje har hendt for erfart røyndom.

tirsdag 27. januar 2009

Salme 5,8-13

v.8: Det er berre Guds miskunn som gjev oss tilgang til Guds hus. Gud har i sin godleik opna huset sitt for oss, ikkje berre forat me kan koma på besøk, men slik at me kan flytta inn hos han, bli hans barn og familie.
David kastar seg ned for Gud. Guds stordom overveldar han, og han overgjev heile seg ved å kasta seg ned.
v.9: Han ber om at Gud leider han i si rettferd. Det er ei god bøn. David vil gjerne leva rett, og han ynskjer siger over fiendane sine. Difor ber han Gud om å jamna vegen for han slik at han ikkje møter hindringar og slik at han kan vandra lett.
v.10: Fiendane hans er svært lygnaktige. Det er tydeleg ei plage for han. Folk som lyg er jo farlege, for det er alltid nokre som trur på dei.
v.11 Og David ber Gud om å avsløra lygnhalsane og dømma dei frå gard og grunn, for med lygnene sine har dei strengt tatt sett seg opp mot Gud sjølv.

fredag 23. januar 2009

Salme 5,1-7

Vers 2-4: Dette er ei morgonbøn. Alle truande gjennom alle tider har vendt seg til Gud om morgonen. Det er naturleg. David var tidleg opp for å be, les me. Nett som Jesus var det seinare. David vender seg til Gud og ventar. Det finst mange uttrykk for tru i Bibelen. Det å venta på Gud er eitt av dei. Moderne menneske har vanskeleg for å venta. Dei må ha tinga med ein gong. Men det får menneske ikkje alltid hos Gud. Han testar og styrkjer trua vår med venting. Han ber oss jo ein plass om å vera uthaldande i bøn, og det kan me ikkje læra dersom me får det me ber om i same rennet som me ber.

v.5: Gud toler ikkje vondskap. Det bør alle mennneske merka seg. Vonde menneske får ikkje koma til Gud. Kva er vondskap? Det er å leva for seg sjølv, og ikkje for Gud og nesten. Den vonde frårøvar Gud det som er hans: livet og engasjementet. Ein særleg form for vondskap er vilje til å skada andre fysisk, psykisk eller sosialt. Menneske som gjer det er utestengde frå Guds familie.

v.6: Hovmod kan me definera som å hevda seg sjølv innfor Gud. Den hovmodige manglar vilje til å bøya seg for Gud og vedkjenne seg sin eigen veikskap og avhengighet. Det ligg også hovmot i det sjå på seg sjølv som overlegen i høve til sine medmenneske og å handsama andre menneske på ein nedlatande måte. Det er vondskap. Menneske som lever slik får ikkje koma til Gud.

v.7: Gud gjer ende på lygnarar, og tek avstand frå drapsmenn og svikarar. Verda er full av slike menneske. Lygn, mord og svik bryt ned menneskelivet og Guds plan med oss menneske. Difor vil lygnarar, mordarar og svikarar bli dømt av Gud både i tida og æva.

onsdag 14. januar 2009

Salme 4

v.2: David ber Gud om positivt svar på bøna si. Alle bedarar er avhengige av det. Dersom Gud ikkje svarer på bønene våre, er det fåfengt å be. Dersom Gud ikkje bryr seg om oss og grip inn i liva våre, er han ikkje Gud. Men David har erfart Guds hjelp mange gonger når situasjonen har vore umogeleg, og han kjenner Gud som si rettferd, dvs som den Gud som elskar, tilgjev og gjerne hjelper.

I ljos av Det nye testamente veit me at det er Jesus som er vår rettferd. Han sonte våre synder og gav oss si rettferd i gåve. I han er me fullkomne for Gud, me er rettferdiggjort av Gud sjølv.

David appellerer til Guds nåde. At Gud er ein nådig Gud betyr at han elskar oss utan grunn i oss sjølve, og han svarer på bøn utelukkande fordi han elskar oss på denne måten.

v.3: Som Herrens tenar var David, som Jesus, ofte utsett for vanære mellom menneske. Aldri er livet så tungt som når dette skjer, særleg når det skjer frå menneske som står oss nært. Ordet svik tyder på at det er nærskulde fiendar det her er snakk om. Og når menneska vil oss til livs, vert dei sanneleg veldig omtrentlege med sanninga, og det hender at dei jagar etter lygn og svik for å nå sine mål. I v.2-5 åtvarar David dei mot slik framferd.

v.4: Her slår han fast at Herren gjer under for dei som er trufaste mot han, og at David sine fiendar må forstå at når dei går til åtak på han, går dei til åtak på Gud, for Gud er på David si side. Han minnar dei på at Gud høyrer når han bed, at han er ein far som kjem raskt til hjelp når han ropar på han.

v.5: Difor bør motstandarane skjelva av redsle, tenkja seg grundig om og slutta med denne vondskapen (Gud er ikkje til å spøka med)...

v.6: ...og bera fram dei rette offer, dvs overgje hjarto sine til Gud og læra seg å stola på han i staden for å fremja sine eigne saker ved å fornedra andre. Slikt er ikkje berre synd, det er vondskap. Vondskap er nemleg synd som tek sikte på å skada andre menneske og ikkje berre å sikra seg føremuner på uærleg eller ulovleg vis.

v.7-9 er del 2 av denne salma, og ikkje direkte knytt til v.1-6.

v.7: er ei bøn om lukke og Guds nærvær. Tanken er: sann lukke ligg i det å leva i ljoset frå Gud og i det å ha nærkontakt (stadig "blikkontakt") med han.

v.8: Den som lever i dette, har større lukke og glede enn det rikaste menneske i verda

v.9: og kan leggja seg trygt om kvelden og sova godt. Gud vaker trufast og passar på.