tirsdag 5. mars 2024

Salme 120

Ein song til festreisene.

Eg ropa til Herren i mi naud,

og han svara meg.

2  Herre, berg meg frå lepper som lyg,

frå tunger fulle av svik!

3 Kva skal han gje deg, du svikefulle tunge,

kva meir skal han la deg få?

4 Stridsmannens kvasse piler

og brennande kol frå gyvelbusken!

5 Ve meg! Eg er innflyttar i Mesjek,

eg bur mellom Kedars telt!

6 Altfor lenge har eg budd

mellom folk som hatar fred.

7 Eg er fred,

men om eg talar,

går dei til krig.

mellom folk som hatar fred.

Her startar ein serie med salmer (Salme 120-134) som israelittane song då dei tre gonger i året gjekk opp til Jerusalem for å feira påske, pinse og lauvhyttefesten. Dette var vandringsviser med sterkt teologisk/åndeleg innhald. Det er gjerne Israel som er subjektet, eg-personen,  i desse salmane. 

Men dette er naturlegvis også salmer for oss som er kristne, for me er jo pilegrimar, på vandring mot himmellandet, mot det himmelske Jerusalem. 

v. 1. Israelsfolket hadde, og har, opplevd mykje naud og smerte gjennom historia. Det toppa seg då Hitler-Tyskland klarte å ta livet av 6 millionar av dei frå 1942 til 45, og det ser ikkje ut til at det vil ta slutt før Jesus kjem attende for å attreisa riket for Israel. For det skal han. Men Israel er aldri overlaten til seg sjølv. Herren er med dei, og når Israel ropar til Herren i si naud, svarer han og friar dei ut. Det er ei erfaring som er veldig sterk i Israels historie. Difor eksisterer nasjonen og folket framleis, og vil alltid gjera det. 

Slik også Kristi sanne kyrkje i verda, me som ved trua på Jesus er påkopla lovnadane Gud gav Israel i GT. Forfølgingane har vore mange og store. Og i våre tid er 360 millionar kristne i verda utsette for ulike former for fysiske, sosiale eller økonomiske overgrep, og mange blir rettsforfølgde av ulike vikarierande grunnar, og stadig møter dei klagemål frå "lipper som lyg", slik som Jesus også gjorde det på langfredag (v.2). Og knapt nokon har gjennom historia blitt loge på som det jødiske folket. Dei er blitt skulda for alt som har gått galt i verda frå svartedauden til børskrakket i 1929. Men Gud noterer seg alle løgnene, og dei som serverer dei vil møta hans strenge dom (v.3-4). Trass i alt dette lever både kyrkja og Israel, og kyrkja er større enn nokon gong før, og talet på kristne aukar omtrent like fort som verdas befolkning, og truande over heile verda kan stadfesta at Gud er ein gud som svarar når hans folk ber han om hjelp. 

v.5-6 myntar på Israel i diasporaen, og den lengste i så måte starta i år 135 e.Kr., og trass i at staten Israel vart oppretta i 1948 som ein tilfluktsplass for verdas jødar, er det mange som framleis lever i andre land, og i skrivande stund er norske jødar livredde for å syna kven dei er, mennene er livredde for å gå med kippa, kvinnene gøymer davidsstjernesmykkene sine, livredde for å bli utsett for vald og overgrep. Men dei skal også attende til Israels land, og der skal dei vera trygge og møta Herren som skal gjenføda dei og fetla om såra deira. 

Men som kristne er me også i framand land, les me i Hebrearbrevet, utlendingar i denne verda på veg mot vårt himmelske fedreland. Men me er her for ein hensikt: Me skal føra denne verdas barn til Gud slik at dei kan ha ei framtid og ikkje gå fortapt. Det er ei stor sak. Me kjem til folk og byr dei om å venda om slik at dei kan få fred med Gud. Nokre tek imot Guds ord. Men det er fleire som steilar og yt motstand. Men alt dette er kortvarig, og lite å klaga over, eigentleg.



onsdag 7. februar 2024

Salme 119,173-176

 173 Lat di hand koma meg til hjelp,

for eg har valt dine påbod.

174  Herre, eg lengtar etter di frelse,

eg frydar meg over di lov.

175 Lat meg leva og lovsyngja deg,

lat dine lover vera mi hjelp!

176 Eg har villa meg bort som ein bortkomen sau.

Leit etter meg, din tenar,

eg har ikkje gløymt dine bod.

v.173. Salmisten appellerer til Gud om hjelp, og meiner  at Gud har gode grunnar til å hjelpa han sidan han har valt å bli ein kristen, som me ville ha sagt det i vår tid. 

v. 174. Han lengtar etter at Gud skal fria han ut av ein eller annan vanskeleg situasjon, og ut frå vers 175 kan det sjå ut til at han er sjuk. For der ber han om å få leva, og han meiner det kan vera bra også for Gud, for då har han i alle fall ein som lovsyng han på jorda. 

Men han vil ikkje berre leva, han vil leva rett, og då treng han hjelp av Guds lover. Alle vil me gjerne leva, og når livet står i fare, ber me om å bli berga. Men Gud spør oss om korleis me har tenkt å leva. Kva vil me gjera ut av dei dagane og åra han gjev oss?

Vers 176, avslutningsverset, er merkeleg. Han føler på ingen måte at han er der han skulle ha vore, han kjenner seg som ein bortkomen sau, og ber om å bli funnen. Korleis skal me skjøna dette? Paulus skriv i Filipparbrevet at han trur ikkje om seg sjølv at han har gripe det, men han gløymer det som ligg bak, og strekkjer seg etter det som ligg framføre. Ein felleskristen erfaring er denne at jo lenger me lever med Gud, jo meir skjønar me kor stor avstand det er mellom dei me er og dei me skulle ha vore. I 1. Tim 2 skriv apostelen. "Det er truverdige ord og vel verd å ta imot at Jesus Kristus kom for å frelsa syndarar, og mellom dei er eg den største." På denne tida hadde han kort tid att før han skulle døy. Er det noko slikt salmisten også kjenner på? Eg trur det. 


tirsdag 6. februar 2024

Salme 169-172

 169  Herre, lat ropet mitt nå fram til deg,

gjev meg skjøn etter ditt ord!

170 Lat mi bøn koma fram for deg,

berg meg, som du har sagt!

171 Lat leppene strøyma over av lovsong,

for du lærer meg dine forskrifter.

172 Lat tunga syngja ut ditt ord,

for alle dine bod er rettferdige.

v. 169. Salmisten tryglar om å bli høyrt. Ei bøn er som ein søknad, og den som sender ein søknad vonar på å få han innvilga. Og det salmisten ber om her er at Gud skal gje han  skjøn, dvs. den rette bibelske forståinga av saker og ting. Det er ei god bøn som me alle kan be, og er det noko me treng i våre dagar så er det å forstå utfordringane i våre eigne liv, i andre sine liv, i kyrkja, i kyrkjelyden og for den saks skuld i samfunnet, ut frå Guds ord. Og til det treng me Guds heilage Ande. Det er Han som gjev oss den rette forståing av Guds ord. Guds ord er jo hans sverd, les me i Ef. 6.  

v.170. Salmisten ber om frelse, og han syner til Guds lovnader. Det er som om han vil binda Gud til det Gud har sagt. Det er både frimodig og forbiletleg, for Gud oppmuntrar oss til det når han seier: De som minnar Gud, unn dykk inga ro. 

v.171. Denne bøna skulle kristne i våre dagar sanneleg brukt tid på å be. Det er sjeldan me høyrer truande syng lovsongar utanom på møter og gudstenester. Og det kan vera ganske tamt der også. Men når Gud fyller oss med Anden, strøymer lovsongen fram frå oss, så det er det han ber om her, om å bli fylt av Anden, og denne erfaringa kjem når me lyttar til og les Guds ord. 

v.172. Og det er Guds bod (her også i meininga bodskap) som er innhaldet i all kristen lovsong. Det Gud seier i sitt ord er alltid sant, rett og godt, og når me syng Guds ord, er Gud den primære mottakaren, men me forkynner også hans autoritet og gode vilje for alt og alle som måtte lytta til oss, og når Guds ord lyder, skaper det endring. Enten blir folk frelst, eller dei forherdar seg. 

onsdag 10. januar 2024

Salme 119,166-168

 

Salmisten ventar på Herrens frelse. Det kan sjølvsagt bety at han ventar på å få hjelp til å koma seg ut av ein vanskeleg situasjon, og at det tek si tid. 

Det kan også bety at han ventar på Guds ultimate offer, at han ser fram mot det som me kan sjå attende på, at Jesus kom, levde vårt liv, døydde for våre synder og stod opp til vår rettferd. 

For meg betyr det at eg ventar på vekking, at Gud skal ausa Anden sin ut over bygd og by i Noreg slik at folk vender om frå synd og vondskap og let seg finna og famna av Gud, og slik at kyrkjer og forsamlingar fyllest med folk som prisar Jesus for hans offer, tilgjeving, godleik og makt. 

Og medan me ventar, lever me kristenlivet i lydnad mot Gud og hans ord. 

Salmisten elskar Guds bod. Det gjer me også. Guds bod reflekterer Guds kjærleik. Difor elskar me dei, og difor hevdar me dei. Det er ikkje for å vera vanskelege me gjer det, men fordi det fører elendighet med seg å bryta Guds lover. Dessutan er lovene lover. Bryt me dei, påfører me oss skuld innfor Gud. 

Salmisten meiner seg å ha halde alle Herrens lovbod, noko som betyr at han held dei for å vera sanne, gode og gyldige, verd å leva etter, måla seg opp mot og forkynna. 

Men han veit at livet hans ligg ope for Gud. Og det gjer våre liv også. Han kjenner alle våre vegar, alle vala me tek, alt me tenkjer , seier og gjer. Ingenting er skjult for han. Difor bøyer me oss ærbødig for Gud kvar einaste dag og sannar syndene våre, vender oss bort frå dei og let oss leida av Gud inn på hans vegar. 

tirsdag 9. januar 2024

Salme 119,161-165

 161 Stormenn jagar meg utan grunn,

men i hjartet fryktar eg ditt ord.

162 Eg gleder meg over ditt ord

lik ein som vinn stort krigsbytte.

163 Eg hatar og avskyr løgn,

men eg elskar di lov.

164 Sju gonger om dagen lovsyng eg deg

for dine rettferdige lover.

165 Stor fred har dei som elskar di lov,

ingen ting får dei til å snubla.

Salmisten vert jaga av stormenn, menn med stor makt og innflytelse. Dette er den type forfølging som så mange kristne blir utsette for i vår tid, og som får mange til å bøya av. Men det er ein som er større enn stormennene, og det er Gud, og salmisten fryktar Guds ord meir enn stormennene, difor held han fast ved trua og forkynninga av denne trass i trugsmål og åtak. 

 Å frykta Guds ord er å rekna det som sant og gyldig, og alle som gjer det, blir veldig glad i Guds ord, ser verdien av det og tek vare på det som den største av alle skattar. Og det er det, for det er dette ordet som vil føra oss trygt fram til Gud på den andre sida av dødens elv. 

Salmisten hatar og avskyr løgn. Løgn er ikkje berre simpelt bedrageri eller uærlegdom, men einkvar ideologi og religion som forfektar noko som sant og godt som er i strid med Bibelens ord om korleis røyndomen er og korleis livet skal levast. 

Vers 164 skildrar salmisten bønelivet sitt. Og du verda. Han har sju faste møtepunkt med Gud kvar dag der han lovsyng Herren og prisar han for hans rettferdige lover. Ein person som lever slik, får stor fred (vers 165), og det er jo tiltrekkjande, og han/ho blir sjølvsagt veldig prega av Gud. Og så er det noko som er veldig fint: han/ho blir ståande fast i Gud og hos Gud gjennom dei tyngste freistingar og prøvingar som du kan tenkja deg. Det visste denne mannen, for han vart jo jaga av stormenn, og han må ha kjent på freistinga til å bøya av og jenka seg. 

tirsdag 5. desember 2023

Salme 119,153-160

 Vers 153 er ei bøn om utfriing, og salmisten meiner Gud må tilgodesjå han med dette fordi han ikkje har gløymt lova hans. Det betyr ikkje at han har halde lova hans slik denne skal haldast, men at han har anerkjent lova som rett og god, at han har forkynt lova som rett og god og at han har prøvd livet sitt på denne lova. Han hadde Guds gode lov som ein absolutt målestokk på rett og galt, godt og vondt, også i sitt eige liv. Kva vil han så friast ut frå? Frå den skuld han har pådrege seg kvar gong han har brote denne lova, og difor ber han i vers 154 om at Herren må føra hans sak og kjøpa han fri. Salmisten kan ikkje betala for seg sjølv. Det veit han. Berre Herren kan betala skulda hans. Såg han for seg korleis dette skulle bli? Det han ber om er jo at Gud sjølv må koma og og bera fram ei betaling, eit offer som duger, eit offer han kunne støtta seg 100% til. Svaret på denne bøna låg 1000 år fram i tid. Men det kom. Jesus kom. Og me som lever no kan berre jubla mot Gud og seia: "Du har ført mi sak og kjøpt meg fri, slik du lova gjennom Dei heilage skriftene at du ville gjera." Alt var "etter hans ord". 

v.155 markerer at dei lovlause, dei som ikkje anerkjenner Guds lover som gyldige, kan ikkje frelsast, ikkje før dei begynner å spørja etter Herren sine forskrifter. 

I v. 156 appellerer han til Herrens miskunn, hans store medkjensle og sympati, og han ber om å få del i det evige livet, det livet som er i Gud og som ikkje endar når eit menneske døyr. I dette verset må me forstå ordet "lover" som Guds openberring, som noko Gud har lova. I dag er nok denne salmisten godt forvart i himmelen hos Gud som eit svar m.a. på denne bøna. 

I vers 157 fortel han nok ein gong at han blir forfølgt og jaga fordi han står fast og forkynner Guds lover for folk som for lengst har avskrive Gud og alt han står for. Det skjer til alle tider. Ikkje minst i vår tid. 

I vers 158 finn me ein god definisjon på truløyse, det er ikkje å ta vare på Herrens ord. Kva skal me seia til dette?  Kyrie Eleison. 

Vers 159-160. Men salmisten sjølv veit med seg sjølv at han ikkje har vore med på å avsetja Gud og devaluera Guds ord. Han elskar jo kvar prikk i lova. Likevel veit at han det evige livet ligg i Guds miskunn åleine, og at det er SUMMEN av Guds ord som er sanning, Herrens rettferdige lover saman med alt han har skrive om Guds miskunn mot falne og angrande syndarar.  Og då er me midt inne i det reformatoriske grunnprinsippet som seier at Guds ord er lov og evangelium. Lova arresterer oss, og evangeliet om Jesus Kristus set oss fri frå all den skuld me påfører oss ved å synda mot Herrens lov. 

Men når Herrens lover ikkje lenger får lyda frå talarstolane, blir det inga skuld å bli kvitt, og folk ser ikkje noko behov for å søkja frelse hos Gud. 


onsdag 1. november 2023

Salme 119,149-152

 Høyr meg i di miskunn, Herre,

          gjev meg liv etter dine lover!
          
   
 150 Dei som skamlaust jagar meg, er nær,
          dei er langt borte frå di lov.
          
   
 151 Herre, du er nær,
          alle dine bod er sanning.
          
   
 152 Av dine lovbod har eg lenge skjøna
          at du har grunnlagt dei for evig.

v. 149: Når me ber, vil me jo helst at Gud skal høyra oss slik at han svarer oss positivt. Det er jo hensikten med bøna, heile poenget med at Gud i si miskunn har opna denne døra inn til seg for oss. Kva er det så han ber om? Han ber om liv, om det livet som spring ut frå Guds lover. Guds lover er nemleg livsfremjande. Dei er nøye avpassa dei krav naturen set for at me skal klara oss godt her i verda. Alle som prisar Gud og stolar på han erfarer Guds nåde på alle livsområder, alle som held kviledagen heilag blir velsigna dei andre seks vekedagane, alle som ærar foreldra sine, haustar velsigninga som kjem av sterkt samhald i familien, alle som unngår å skada andre, minskar sjansen for å få fiendar, alle som gifter seg og er tru mot ektefellen sin unngår katastrofale og helsefarlege samlivsbrot, samt kjønnssjukdomar osv. 

v.150. Men den som forkynner Guds lover og formanar menneska til å halda dei, utset seg likevel for fare. Dei skamlause, dei som lever langt frå Guds lover, og det er mange av dei,  hissar seg skikkeleg opp og kan i verste fall begynna å jaga predikanten. Forfølging for Guds ords skuld er velkjent i Skriftene, kyrkjehistoria og frå vår eige tid. Det er mange av Herrens kvinner og menn som blir jaga. Men den som lid urett, blir lutra og styrkte med Anden og tilført nye kvalitetar som vil vera til glede for mange. Og Guds ord er sanning, og difor verd å kjempa og lida for. Det er det einaste som kan frelsa folk frå djevelens makt og alle hans undergravande løgner.  

v.151. For Herren er alltid nær den som blir forfølgt. Han er med han i nauda, står det i Salme 91, og gjennom alle mørke dalar, som det står i  Salme 23. 

v.152. Alt me menneske finn på er flyktig, meir eller mindre. Idear kjem og går, styreformer likeeins. Men Guds bod, dei er evige. Dei står fast, nett som naturlovene, og om mogeleg enno fastare. Folk kan prøva å setja dei til sides, men vil berre skada seg sjølv i kampen mot Gud. Men det er vår oppgåve som kristne å hevda og forkynna Guds lover slik at folk kan gje dei si tilslutning og sleppa å gjera dyrekjøpte negative erfaringar. Og når lovene blir anerkjende, vil dei alltid føra menneska til Kristus. Då blir ikkje berre livet her og no styrkt, men dei som lærer han å kjenna får evig liv, for det evige livet er å kjenna Gud personleg, og ta imot den tilgjevinga som Jesus ved sin død har skaffa oss.